Bodødialekt, også kalt bodømål eller bodøværing, er dialekten i Bodø by i Nordland fylke. Dialekten har utviklet seg fra det tradisjonelle saltenmålet, også kalt «bygdemålet», som er dialekten i distriktet rundt Bodø, men har i nyere tid blitt sterkt påvirket av bokmål.
Bygdemålet, som er spesielt kjent for sine apokopeformer og palatalisering, er blitt mer og mer borte med tiden, og den tjukke l-en er blitt utskiftet med mer standard østnorsk uttale, der også. Til tross for dette er fortsatt Bodø kjent for apokope, siden Salten tradisjonelt har vært det stedet i Norge med størst grad av apokope. For eksempel sier man «Æ skal kjøp». Apokopen fører til at det blir lang lyd på vokalen, som er beskrevet som å synge på vokalen. Dette er en av grunnene til at utenforstående som skal etterligne bodødialekten får vanskeligheter med uttalen.
Bodødialekten er kjent for å bruke pronomenene «æ», «dæ» og «mæ». Spørreordene har trekk som likner på både bokmål og nynorsk, for så å bli blandet med de lokale dialekttrekkene. De fleste spørreordene som begynner med hv- på bokmål begynner med k- på dialekten. Slik blir det «ka», «kordan» og «koførr». De eneste spørreordene som skiller seg mer markert fra bokmål er «nårti» og «katti» (når-tid og hva-tid), som brukes synonymt med når. «Ka slags» brukes for «hva slags», og er et mer vanlig spørreord i Bodø enn Norge ellers.
Den lokale dialekten skiller mellom hannkjønn, hunkjønn og intetkjønn, selv om hunkjønnsartikkelen ei i noen grad har blitt mindre brukt, noe som er en nasjonal utvikling. Imidlertid bøyes hankjønns- og hunkjønnssubstantivene nesten lik, og det eneste unntaket er bestemt entall. Det er «en gutt», «den guttn», «flere gutta» og «alle guttan», mens det er «ei jente», «den jenta», «flere jenta» og «alle jentan». Intetkjønn bøyes «et hus», «det huse», «flere hus» og «alle husan».
Innen verbene blir infinitivsformen apokopert, slik som «å spille», som blir «å spæll». Videre blir det «nu spælla æ», «i går spælla æ» og «æ har spælt». Både regelrette a- og e-verb får denne bøyningen. Nå-verb blir mer eller mindre bøyd på samme måte som bokmål.
Bodødialekten har det vi kaller høytone. Høytone vil si at den trykksterke stavelsen har høyere tone enn den trykksvake. I Bodø sier man altså huset med den høyeste tonen på den første stavelsen og en lavere tone på den andre.[1]
En gutt - guttn - gutta - guttan
En banan - banan'n - banana - bananan
Ei jente - jenta - jenta - jentan
Ei dør - døra - døra - døran
Et hus - huse - hus - husan
Et eple - eple - epla - eplan
Å kast - kasta - kasta - har kasta
Å spill - spilla - spilla - har spilla / har spilt
Å nå - når - nådde - har nådd
Å spy - spyr - spydde - har spydd
Å gå - går - gikk - har godd / har gått
Subjektformer
Æ - du - hann - ho - den / 'n / d'n - de'
Vi - dåkker / dåkk - de / dæm
Objektivformer
Mæ - dæ - hann - ho - den - de'
Åss - dæm - dæm
Hannkjønn: Min, din, hans / hannes - hennes
Hunkjønn: Mi, di, hans / hannes - hennes
Intetkjønn: Mitt, ditt, hans / hannes - hennes
Flertall: Mine, dine, hans / hannes - hennes
Hva – ka
Hvor – korr
Hvem – kem / kæm
Hvorfor – koffårr / koførr
Hvordan – kors'n / kordan / kord'n
Når – når / nårti' /katti'
Hvilken / hvilke / hvilket – vilken / vilke - vilket /kaslags
