Jacqueline du Pré, Mstislav Rostropovich, Yo-Yo Ma, Han-na Chang
Byggere
Stradivarius
Celloens deler.Cello. Cellister i orkesteret ved universitetet for anvendt vitenskap i München.
En cello (uttale: 'tʃɛl:o, 'ʃɛl:o, 'sɛl:o; flertall: celloer[1]) er et strykeinstrument med fire strenger som på grunn av størrelsen spilles mens musikeren sitter på en stol. De fire strengene stemmes i toneartene C, G, D og A; én oktav dypere enn bratsjen. Strengene skal dermed gi et tonesprang fra C2 (mørkest) til A2 (lysest).
Den opprinnelige betegnelsen violoncello betyr liten violone og er et italiensk diminutiv av dette ordet (violonen, som gav opphav til kontrabassen, var et svært stort instrument).
Celloen ble først utviklet på slutten av 1600-tallet av instrumentmakere i Bologna. I løpet av 1700-tallet ble celloen et populært instrument i Nord-Europa, men det var ikke før ca. 1750 at størrelsen på instrumentet ble standardisert. En cello for voksne er omlag 1,2 m høy[2], og er som regel det nest største strykeinstrumentet i et orkester (kontrabassen er betydelig større). En person som spiller cello benevnes en cellist.
Den har etter hvert blitt et populært instrument som brukes i flere sammenhenger: som soloinstrument, som ett av flere instrumenter i strykekvartetten, trio, duo eller strykeorkester og som et hovedinstrument i symfoniorkesteret.
.JPG)
