Folkeopplysning er virksomhet rettet mot både enkeltindividet og samfunnet. Ved å opplyse den enkelte, opplyses folket.[1] Den moderne folkeopplysningstanken vant frem rundt midten av 1800-tallet, i Norden med N.F.S. Grundtvig i spissen, som en allmenn undervisnings- og opplysningsvirksomhet for voksne, uten yrkesmessig hensikt, og ga opphav til lag og foreninger, kveldskurs og folkebiblioteker, folkehøgskolebevegelsen og folkelige motbevegelser mot styresmakten og den herskende klasse, som den kristne lekmannsbevegelsen, bondevenn-bevegelsen, den tidlige arbeiderbevegelsen, målbevegelsen og avholdsbevegelsen, I Danmark har man en egen Lov om folkeoplysning.[2]
Opplysningsfilosofene i Frankrike og England på 1700-tallet var i liten grad opptatt av folkeopplysning, men av tilegnelsen av ny kunnskap som skulle spres blant det de kalte «de dannede klasser» og å svekke religionens makt. Riktignok anså den franske filosofen og pedagogikkteoretikeren Rousseau at mennesket av natur søker kunnskap. Tanken om at alle mennesker er skapt like, dannet utgangspunkt for den amerikanske og franske revolusjon og skapte grobunn for oppfatningen av at det er et mål i seg selv å spre kunnskap også til befolkningens brede lag. På 1800-tallet gjennomførte de fleste europeiske land skolereformer som utvidet undervisningen til å omfatte fagkretser som historie og geografi; mer enn lesing, regning og kristendom. På 1800-tallet ble folkeopplysning drevet fram som et program, særlig av filantroper blant rikfolk og organisasjoner.
Folkehøgskolebevegelsen i Norge hadde sitt utspring i Danmark med Grundtvigs ideer. «Menneske først, og kristen så» heter ett av hans dikt.[3]
I 1830-årene ønsket flere pedagoger å etablere folkehøgskoler også i Norge. Norges første folkehøgskole var Sagatun Folkehøyskole, opprettet i 1864 av Olaus Arvesen og Herman Anker. Da Sagatun Folkehøyskole ble innviet, minnet grunnleggerne om den innsats og inspirasjon Ole Vig hadde bidratt med inntil sin død.
Arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen anså det som en av sine oppgaver å grunnlegge folkeopplysningsundervisningstilbud, noe som førte til opprettelsen av organisasjoner som Arbeidernes Opplysningsforbund.
I etterkrigstiden har det offentlige opprettet en rekke støtteordninger til voksenopplæring og folkeopplysning. Fri kunnskapsformidling gjennom Wikipedia kan også betraktes en slags folkeopplysning.
Ikke-kommersiell folkeopplysning formidles ofte gjennom allmennkringkasting som NRK.[4]
