Jarl av Mercia var en tittel i sen anglosaksisk, anglo-dansk, og tidlig anglo-normannisk periode i England. I løpet av denne perioden dekket jarledømmet landområder til den gamle kongedømmet Mercia i engelske Midlands. Området ble først styrt av ealdormenn under kongene av Wessex på 900-tallet, og ble til et jarledømme i den danske perioden.[1]
I løpet av tiden til kong Edvard Bekjenneren ble jarledømmet holdt av Leofric og hans familie. Leofric var politiske rivaler til Godwin av Wessex og hans familie. Etter den normanniske erobringen i 1066 ble Leofric’ sønn Edwin (angelsaksisk Ædwine) bekreftet som jarl av den nye konge Vilhelm Erobreren.[2] Imidlertid ble han involvert i opprøret mot de nye styringmakten i 1071 og ble avsatt.[3] Etter at jarl Edwin var død ble jarledømmet brutt opp i deler og makten og den regionale domsmakten til jarlen ble gitt videre til de nydannede jarledømmene Chester og senere Shrewsbury.
Jarlene av Mercia var:
