Oregonterritoriet var et navn på et historisk område på stillehavskysten av dagens USA og Canada som eksisterte fra august 1848 til februar 1859.[1] Navnet Oregon er begrepet USA brukte på området, britene kalte området for Columbia. Området må ikke forveksles med Oregon Country eller dagens stat Oregon, som først ble opprettet i 1859.[1] Området nord for 42° breddegrad, sør for 54°40' breddegrad og vest for vannskillet i Rocky Mountains var regnet som Oregonterritoriet.
Opprinnelig krevde både Storbritannia, Spania, Frankrike og Russland dette området, senere krevde også USA eierskapet. Spanias krav var begrunnet i den pavelige bullen Inter Caetera, men etter samtaler med Storbritannia i 1790-årene i kjølvannet av «Nootkakrisen» (Nootka crisis) ble kravet trukket. Russland trakk sitt krav om alt land sør for Alaska etter separate avtaler med USA i 1824 og Storbritannia i 1825. Frankrike trakk kravet som en del av Paristraktaten i 1763; denne traktaten avsluttet sjuårskrigen. I en avtale i 1818 (Treaty of 1818) ble USA og Storbritannia enige å ha en «felles okkupasjon» av dette området.
Da James Knox Polk ble valgt til president i 1844 var et av hans mål å avklare eierskapet til dette området. I 1848 ble partene enige om den såkalte Oregonavtalen. Oregonterritoriet ble da delt på den 49° breddegrad,[1] med unntak av Vancouver Island som i sin helhet gikk til Storbritannia.
Området sør for den 49° breddegrad tilfalt USA, dette området ble da kalt Oregon Territory. Senere ble området delt opp igjen, området som lå nord for 46° breddegrad og nord for elva Columias nedre del ble skilt ut i Washingtonterritoritet.
Den delen av det opprinnelige Oregonterritoriet som ble tilhørende USA utgjør i dag statene Washington, Oregon og Idaho, samt deler av Montana og Wyoming. Den delen som tilfalt Storbritannia utgjør i dag den største delen av den canadiske delstaten Britisk Columbia.
