Israels land

Uttrykket «Israels lovede land» er en direkte oversettelse av den hebraiske frasen «ארץ ישראל» (Eretz Yisrael), som er funnet i den hebraiske bibelen. Anita Shapira sier at uttrykket «Eretz Israel» var et hellig uttrykk, litt vagt når det gjelder de eksakte grensene for territoriet, men klar når det gjelder eierskap.^[4]

Navnet «Israel» viser til det jødiske folk som etterkommere av den bibelske patriarken Jakob, som senere ble kjent som Israel, som bokstavelig betyr «kjempet med Gud/han kjemper med Gud». Ifølge det som skrives i første mosebok så brøt Jakob med en engel ved en elvebank og vant ved utholdenhet. Gud endret da Jakobs navn til Israel, og ga dermed til kjenne at han hadde lykkes igjennom både menneskelige og guddommelige prøvelser.

Jakobs etterkommere ble kjent som «Israels barn» (ofte oversatt som «Israelitter») og landet som de vant fra kanaanittene ble til slutt kjent som Israels lovede land. Den moderne staten Israel («מדינת ישראל», Medinat Yisrael) benytter også dette historiske navnet.

Uttrykket «Israels lovede land» nevnes ikke i det Det nye testamentet.^[2]

Kanaans land vs. Israels lovede land

Navnet Kanaans land blir ofte brukt i Bibelen for den regionen, og synes å være innbyrdes forståelig med Israels lovede land, som for eksempel i første mosebok 17,8.^[5] Det klassiske jødiske synet, som forklart av Schewid, er at Kanaan er det geografiske navnet, og at Israel er det åndelige navnet for sammen land: «Det unike med Israels land er at det er «geoteologisk» og ikke kun klimatisk. Dette er landet som møter inngangen til den åndelige verden, sfæren av eksistens som ligger bak den fysiske verden kjent for oss gjennom våre sanser. Dette er nøkkelen til landets unike status når det gjelder profetisering og bønn, og også når det gjelder lovene».^[6] Derfor markerer omdøpelsen av dette landet en endring i religiøs status, opprinnelsen til konseptet Det hellige land.

Den hebraiske bibelen inneholder flere beskrivelser av grensene til landet. De tre klassiske skriftstedene er første mosebok 15,18–21, fjerde mosebok 34,1-15 og Esekiel 47,13-20.

Første mosebok 15

Første mosebok 15,18–21^[7] beskriver det som er referert til i jødiske tradisjoner som ''Gevulot Ha-aretz («Landets grenser») som det fulle og hele lovede land lovt til Abraham.

Fjerde mosebok 34

Fjerde mosebok 34,1–15^[8] beskriver landet lokalisert som israelittenes stammer etter andre mosebok. Stammene etter Ruben, Gad og halve av Manasseh fikk land øst for Jordan slik som forklart i fjerde mosebok 34, 14–15. Fjerde mosebok 34,1–13 gir en detaljert beskrivelse av grensene til landet lokalisert til de gjenværende stammene. Regionen kalt «Kanaans land» (Eretz Kna'an) i fjerde mosebok 34,2 og grensene er kjent i jødisk tradisjon som «grensene for de som kommer ut av Egypt». Det norske uttrykket Lovede land kan betegne enten det lovede land til Abraham i første mosebok eller Kanaans land, selv om den sistnevnte forklaringen er mest vanlig.

Esekiel 47

Esekiel 47,13–20^[9] gir en ettereksilsk definisjon av grensene. Definisjonen i Esekiel beskriver Israels lovede land, som, ifølge Esekiels profeti, er en gjentagelse av det lovede land med stammelokasjoner for Israel å returnere til etter deres fangenskap (Esekiel var under det babylonske fangenskapet etter Jerusalems fall i 597 og 586 f.Kr. ved Nebukadnesar II). Definisjonen er en påminnelse om at Guds løfte og ønske for Israel ikke var fullstendig kansellert ved situasjonen som førte til fangenskap. Grensene til landet, slik som de er beskrevet i Esekiel, inkluderer den nordre grensen til det moderne Libanon, østover (veien mot Hethlon) til Zedad og Hazar-enan i det moderne Syria; sør ved sørvest til Busra ved den syriske grensen (Hauran-området i Esekiel); følger Jordanelven mellom Vestbredden og Gileads land til Tamar (Ein Gedi) på vestbredden til Dødehavet; Fra Tamar til Meribah Kadesh (Kadesh Barnea), så langs Egypterbekken (se ordskifte nedenfor) til Middelhavet.

Derfor definerer fjerde mosebok 34 og Esekiel 47 forskjellige men like grenser som inkluderer hele nåtids Libanon, både Vestbredden og Gazastripen og Israel, bortsett fra Sør-Negev og Eilat. Små deler av Syria er også inkludert.

Andre oppføringer

Kortere beskrivelser av Israels lovede land finnes også i andre mosebok 23,31^[10], femte mosebok 1,6–8,^[11] femte mosebok 11,24^[12] og Josvas bok 1,4.^[13]

Den vanlige bibelske frasen brukt for å referere til territoriene som faktisk er bosatt av iseralitter er «fra Dan til Beersheba» (eller varianten «fra Beersheba til Dan»), som dukker opp i de bibelske versene Dommerne 20,1, 1. Samuel 3,10, 2. Samuel 17,11, 2. Samuel 24,2, 2. Samuel 24,15, 1. Kongebok 4,25, 1. Krønikerne 21,2 og 2. Krønikerne 30,5.