Bøk

Bøken er et stort, løvfellende tre med tett krone, som er bredt hvelvet. Det er vanlig at bøken blir 25–35 meter høgt og opptil 1,5 meter stamme i diameter, men treet kan bli opptil 48 meter høgt med en stamme på 3 meter i diameter. Stammen er tydelig gjennomgående til toppen. Barken er først brun og blank, men blir senere grå og matt. Knoppene er spredte og utsperrete, lange og spisse. Blada er læraktige og ovale med hel og bølga rand. Oversida er blank mørkegrønn, mens undersida er lysegrønn. Høstfargen er rødbrun, og de visne bladene sitter på treet utover vinteren. Bøken blomstrer kort etter løvsprett tidlig i mai. Treet blomstrer først fra 40–50-årsalderen, og selv da ikke hvert år. Hannlige og hunnlige blomster sitter i adskilte rakler, men er ikke særlig synlige. Frukta er trekanta nøtter, som sitter i pigga skåler med fire klapper. Rotnettet er meget høgtliggende, og det er tett forgreina med mange, fine røtter.

Bøk har svært god brennverdi som ved, den beste av alle de norske tresortene, etterfulgt av eik, ask, alm, lønn, rogn og bjørk.^[1] Trevirket er sterkt, homogent, uten lukt og smak og lett å beise og lakkere. Det brukes derfor til en rekke formål som parkett, laminerte møbler, klesklyper, ispinner og leker.^[2] Bøkeflis brukes til røyking av matvarer og gir en søtaktig smak.^[3]

I områder der bøk trives er den en konkurransesterk art som holder andre treslag, inkludert eik, unna. Dette skyldes at bøk er høy, kaster kraftig skygge og har et tett, men grunt rotsystem. Hvis klimaet passer, er den ikke kresen på jordsmonnet, men den unngår tung og vannmettet jord. De høyeste trærne vokser på dyp brunjord, og i disse skogene finnes også platanlønn, spisslønn og ask i lysningene. I skogbunnen vokser skyggetålende planter som myske, lundhengeaks, myskegras, hvitveis, gulltvetann, hårfrytle, ramsløk, geittelg og ormetelg.^[4]

I bøkeskog på surere jord vokser gjøkesyre, skogsvingel, hvitfrytle og i Vest-Europa klokkeblåstjerne, og på de aller sureste stedene dannes det podsoljord med blåbær og smyle i undervegetasjonen. På grunn kalkjord i Mellom-Europa blir trærne bare 22–25 m høye og er ofte krokete. I slike skoger vokser også sølvasal og barlind. Bunnvegetasjonen er svært sparsom, og stor skogfrue, sanikel og blåstarr er blant de få artene som klarer seg.^[4]

Bøk er en av de viktigste skogdannende artene i det mellomeuropeiske løvskogsbeltet og er vanligst i de sentrale delene av Europa. Bøk er utbredt i områder med maritimt klima og trives ikke der somrene er tørre eller vintrene kalde. Den unngår likevel områder med utpreget oseanisk klima som det meste av De britiske øyer og nordsjøkysten i Danmark, Tyskland og Nederland. Andre steder der klimaet ikke er så vindfullt og fuktig, for eksempel ved Østersjøen, går arten helt ut til kysten. Bøk vokser naturlig nordover til Danmark og Sør-Sverige. Den går vestover til Sør-England, Frankrike og Nord-Spania, sør til Sicilia og øst til Litauen og vestlige Ukraina. I middelhavslandene vokser bøken kun i fjellskoger fra 600 til 1.800 meters høyde, ofte sammen med edelgran. På Krim og i sørøstlige Bulgaria, nordøstlige Hellas og den europeiske delen av Tyrkia overlapper utbredelsen med orientbøk (Fagus orientalis), som erstatter bøken lenger sørøst. Her vokser bøk høyere i terrenget enn orientbøk, og det finnes overgangsformer som er beskrevet som F. taurica og F. moesiaca.^[5][6]

I mellomistidene var bøk vanlig i Sør-Europa, men et temmelig sjeldent treslag lenger nord. Bøk overlevde siste istid i refugier i Nord-Spania, Sør-Frankrike, Slovenia–Istria og sørlige deler av Italia og Balkan. Det kan også ha vært et refugium i sørlige deler av Mähren og Böhmen. Refugiene er påvist ved hjelp av paleobotaniske og genetiske data.^[7]

I de første årtusenene etter istidens slutt spredte bøk seg i Sør-Europa og Alpene. For mellom 5.000 og 4.000 år siden vandret treslaget raskt nordover gjennom Sentral-Europa og kan ha nådd Danmark. For mellom 4.000 og 3.000 år siden ble Pyreneene, De kantabriske fjell, nordlige deler av Frankrike og Tyskland, sørlige Polen og den rumenske delen av Karpatene kolonisert. For mellom 3.000 og 2.000 år siden nådde bøken England og spredte seg til Sør-Skandinavia og Polen. For mellom 2.000 og 1.000 år siden ble Sør-Sverige og Nord-Polen nådd, og bøken fikk omtrent sin nåværende utbredelse.^[7][8]

Undervegetasjonen i bøkeskogene har flest arter i Alpenes sørskråning og tilstøtende områder. Sekundære maksima finnes i Spania, de sørlige Appenninene, Karpatene og Hellas. Det stemmer godt med den antatte plasseringen av refugiene. Artsrikdommen minker med større avstand til refugiene, og mange bøkeskogsarter ser ut til å ha vanskelig for å spre seg selv om klima og jordsmonn i nåtiden burde passe for dem.^[9]

Årsakene til at bøk nå er så dominerende i Mellom-Europa selv om den manglet i mellomistidene og første del av holocen, er sammensatte. Endringer i klima og jordsmonn, avstand til refugiene, bøkens lange generasjonslengde og økologisk suksesjon der bøk skygger ut andre treslag spiller alle en rolle. Menneskelig påvirkning har sikkert vært viktig, og det er neppe tilfeldig at bøk og agnbøk ble vanlige i Mellom-Europa samtidig som med at det første jordbruket begynte, og det ble lysninger i den tidligere sammenhengende eikeskogen fra Atlanterhavet til Uralfjellene.^[10][11]

Bøk etablerte seg i Norge mellom 500 og 1000 e.Kr, og de norske populasjonene er isolerte både fra hverandre og fra resten av utbredelsesområdet. Molekylærgenetiske undersøkelser viser at de norske trærne er nærmest beslektet med dansk bøk. Dette tyder på at bøk er innført av mennesker som en nyttevekst. Bøkenøtter ble brukt til grisefôr, og trevirket var ettertraktet. Flere gjenstander av bøk er funnet i Osebergskipet fra Vestfold.^[12][13]

I Larvik finner man Norges største, ublandede bøkeskog. Den er på ca. 300 dekar. Gamle bøkeskoger finnes bare to steder i Norge, langs Skagerrakkysten med sentrum i søndre Vestfold - blant annet ved Fevik i Grimstad^[14] - og ved Lurefjorden på Seim i Lindås kommune, nord for Bergen. Peder Claussøn Friis skrev i 1599 feilaktig om bøkene i Agder at «der norden-fore findes ingen Bøge-Schouff», men verdens nordligste gamle bøkeskog er den i Nordhordland, på Vollom^[15] i Lindås. DNA-analyser har påvist slektskap mellom bøketrær i Vestfold og i Danmark.^[16]

I Stangvik i Surnadal kommune finner man verdens nordligste bøkeskog, plantet i etterkrigstiden.

Plantede bøktrær klarer seg godt i kyst- og fjordstrøk i Sør-Norge og setter modne frø nordover til Trøndelag. Den finnes plantet helt nord til Steigen. Den mest kjente kultivaren er blodbøk Purpurea med mørkerøde blad, men det finnes også andre kultivarer med ulike bladfarger eller -former. Hengebøk Pendula har hengende greiner.^[17]

Under betegnelsen «Bøkeurskog i Karpatene og gamle bøkeskoger i Tyskland» har UNESCO oppført 15 bøkeskoger i Slovakia, Ukraina og Tyskland på listen over verdens naturarv.

Varianter av ordet bøk finnes i alle germanske språk og går tilbake til urgermansk *bokjon. Ordet kommer fra en urindoeuropeisk rot *bhagos og har kognater som gresk phegos «eik» og latin fagus «bøk». I Vestfold heter treslaget bok. Ordet bok i sin vanlig betydning er avledet fra navnet på treslaget. Sammenhengen er uklar, men det kan tenkes at man ristet runer på plater av bøkeved.^[18]

• (en) bøk i Encyclopedia of Life
• (en) bøk i Global Biodiversity Information Facility
• (no) bøk hos Artsdatabanken
• (sv) bøk hos Dyntaxa
• (en) bøk hos ITIS
• (en) bøk hos NCBI
• (en) bøk hos The International Plant Names Index
• (en) bøk hos Tropicos
• (en) Kategori:Fagus sylvatica – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (en) Fagus sylvatica – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Fagus sylvatica – detaljert informasjon på Wikispecies