Benjamin Ferencz

Liv og familie

Benjmain Berell Ferencz^[3] ble født inn i en fattig jødisk^[8] familie 13. mars 1920^[9][10][11] i landsbyen Ciolt utenfor Șomcuta Mare,^[3] Maramureș (fylke) i Romania.^[12][13] Eksakt fødselsdato er usikker fordi fødselen ikke ble registrert skriftlig.^[8]

Hans fødested, landsbyen Ciolt (ungarsk: Csolt) nær Șomcuta Mare (ungarsk: Nagysomkút), ble overført fra Ungarn til Romania etter første verdenskrig.^[a] Ferencz fotalte at at hans to år eldre søster ble født i Ungarn og han i Romania selv om de ble født i samme hus.^[15] Noen kilder oppgir at Ferencz' fødeby fortsatt var ungarsk da han ble født.^[16] Området ble erobret av Romania ett år før Ferencz ble født.^[17]

Benjamin Ferencz og familien utvandret fra Transilvania til New York i januar 1921 da han var 10 måneder gammel. Han ble sammen med faren amerikansk statsborger i 1933.^[18][19][20]

Foreldrene forlot Romania for å unnslippe forfølgelsen av de ungarske jødene. Faren var nærmest analfabet og kunne knapt engelsk da de kom til New York. Faren var skomaker, men fikk ikke arbeid i USA fordi skoproduksjon der foregikk med maskiner han ikke behersket. Faren arbeidet blant annet som vaktmester. Foreldrene var ikke utpreget religiøse, men familien fulgte de grunnleggende jødiske skikkene. Foreldrene Josef og Shari ble skilt da han var barn.^[10][21][22]

Ferencz døde 7. april 2023 i Boynton Beach, Florida.^[23][12]

Utdanning

Han vokste opp i et fattig strøk i Hell's Kitchen og Bronx, New York. Hjemme snakket de jiddisch og Benjamin kunne nesten ikke engelsk da han begynte på skolen. Han lærte flere språk på high school, blant annet så godt fransk at han fungerte som tolk i Normandie under andre verdenskrig. Han studerte kriminalitetsforebygging ved City College (som var gratis og populært blant begavede fattige innvandrere, og ble omtalt som «de fattiges Harvard»), og fikk som en av de beste i klassen deretter stipend til å studere jus ved Harvard.^{[24][10][21][22]}

Sheldon Glueck var Ferencz' lærer ved Harvard og Ferencz arbeidet som forskningsassistent for Glueck på et prosjekt om mulig straffeforfølgelse av nazistenes krigsforbrytere. På oppdrag fra Glueck gjennomgikk og sammenfattet Ferencz tilgjengelige bøker om krigsforbrytere. Glueck ga i 1944 ut boken War Criminals: Their Prosecution and Punishment. Glueck medvirket ved utforming av London-charteret som var juridisk grunnlag for Nürnbergprosessen. Glueck ble ansatt som juridisk rådgiver om krigsforbrytelser hos William Joseph Donovan i mars 1945 og var en som Robert H. Jackson lyttet til.^{[25][26][6][22][27][28]}

Ferencz fullførte jusstudiene i 1943 og gikk deretter inn som vernepliktig i hærens 115. AAA «gun battalion». Etter grunnleggende militær opplæring ble avdelingen sendt til England som del av USAs første arme under general Omar Bradley.^{[22][9][29]:30}

Ferencz deltok som korporal i den amerikanske hærens landgang i Normandie (juni 1944) på Omaha Beach, slaget om Saint-Lô, Ardenneroffensiven og kampen om Remagen bro. Den 115. AAA ble i overført til USAs tredje arme (under Patton) i forbindelse med kampene i Frankrike. I februar 1945 ble han overført til general Pattons hovedkvarter med oppdrag å etablere et kontor for etterforskning og straffeforfølgelse av krigsforbrytere (under Judge Advocate's Section of the Army^[13]). Han var tilstede ved frigjøringen, eller kort tid etter frigjøringen, av Buchenwald, Mauthausen, Flossenburg og Ebensee konsentrasjonsleirer. I konsentrasjonsleirene hadde han blant annet i oppgave å samle bevis. I Ebensee var han vitne til at en av vaktene ble torturert til døde av de frigjorte fangene.^[30][20]

Han sammenfattet sin opplevelse fra leirene:^[22]

There were dead bodies strewn across the camp grounds, piles of skin-and-bones cadavers piled up like cordwood before the burning crematoria, helpless skeletons with diarrhea, dysentery, typhus, tb, pneumonia, and other ailments, retching in their louse ridden bunks or on the ground with only their pathetic eyes pleading for help. Few had enough strength to muster a smile of gratitude. My mind would not accept what my eyes saw.

Ferencz^[22]

I blant annet Buchenwald fikk han bistand av overlevende til å samle bevis for overgrep utført av enkeltpersoner. I Flossenbürg fikk han hjelp av overlevende til å sammenfatte opplysninger i leirledelsens protokoller.^[22] I etterforskningen av krigsforbrytelser truet han i noen tilfeller med å skyte vitner som ikke snakket, uvitende om at informasjon fremskaffet ved slike trusler ikke ville være gyldige i retten.^[31] Ferencz var med til Berghof, den tyske diktatoren Adolf Hitlers da delvis utbombede landsted, på jakt etter dokumenter.^[15] Ferencz deltok i etterforskningen av IG Farben, og berettet selv om hvordan han ved overtalelse og flaks klarte å skaffe dokumenter om IG Farbens virksomhet under krigen.^[6]

Ferencz medvirket også i letingen etter stjålet kunst og andre verdisaker. Han ble dimittert som sersjant i desember 1945 og sendt tilbake til USA.^[32][13]

Nürnbergprosessene

I 1946 ble han som sivilist hentet tilbake til Tyskland for å bistå general Telford Taylor, USAs anklager i Nürnbergprosessene og leder for Subsequent Proceedings Division (SPD), med krigsforbrytersakene. SPD hadde til oppdrag å straffeforfølge forbrytere på lavere nivå i hierarkiet ved USAs Nuremberg Military Tribunel (NMT). Da hovedprosessen ved det internasjonale tribunalet i Nürnberg ble avrundet i 1946 ble SPD omdøpt til Office of Chief Counsel for War Crimes (OCCWC). Fra sommeren 1946 til våren 1947 ledet Ferencz Berlin-kontoret av SPD/OCCWC.^{[33][22][6][32]}

I Berlin søkte Ferencz og hans mannskap på rundt 50 personer gjennom ruiner og bevarte bygninger etter dokumentasjon, men mye var ødelagt, delvis med vilje for å skjule spor. Det tyske statsapparatet og partiet hadde vært så grundige og systematiske med papirarbeidet at mye likevel var intakt. Et av de største funnene var et stort underjordisk lager under en villa i Dahlem i Berlin, der det befant seg ti millioner fullstendig bevarte mapper fra NSDAP (nazipartiet) og Schutzstaffel (SS). Dokumentene omfattet blant annet personalmapper for alle SS-offiserer. Disse dokumentene ble brukt i den pågående Nürnbergprosessen og ved forarbeidet til etterfølgende saker.^[29]:13

OCCWC fokusert på føre 11 saker for NMT og ingen av disse omhandlet holocaust spesielt (Pohlprosessen og IG Farbenprosessen omhandlet holocaust indirekte eller delvis). I mars 1947 fant Ferencz og hans mannskap fullstendige feltrapporter fra Einsatzgruppene. Disse rapportene, som beskrev mord på omkring 1 million mennesker, var grunnlag for den tolvte etterfølgende prosess (offisielt benevnt den niende) som OCCWC opprinnelig ikke hadde planlagt.^[22]

USA innså etter hvert at det ikke var mulig å straffeforfølge så mange krigsforbrytere som man så for seg på slutten av krigen. Einsatzgruppeprosessen omfattet 24 ledere fra Einsatzgruppen og var den eneste av de tolv Nürnbergprosessene som kun omhandlet holocaust. Samtlige ble tiltalt for (1) forbrytelser mot menneskeheten, (2) krigsforbrytelser og (3)medlemskap i en kriminell organisasjon (SS, SD eller Gestapo). Einsatzgruppene var spesialenheter i Schutzstaffel (SS), underlagt Sicherheitsdienst (SD). De fungerte som dødsskvadroner, særlig bak fronten i erobrede deler av Sovjetunionen hvor de gjennomførte massedrap på jøder (menn, kvinner og barn) og andre sivile. Opprinnelig var det ikke planlagt noen sak mot lederne av Einsatzgruppen, ifølge Ferencz.^[34][35][36]

Bakgrunn

Krig gjør ellers anstendige mennesker til drapsmenn. Uten unntak.

Ferencz^[37]

Nær Tempelhof i en bygning tilhørende utenriksdepartementet i Berlin fant de allierte våren 1946 rapporter som detaljert, dag for dag, beskrev Einsatzgruppenes drap på minst én million mennesker fra juni 1941. Det var i alt 195 slike rapporter (Ereignismeldungen) fra Einsatzgruppenes virksomhet i felten 1941–1943. Ferencz la som eksempel frem dokumentasjon av massakren i Babij Jar. Taylor nølte, siden det var knapphet på folk og penger. Ferencz fikk klarsignal til å innlede straffesak, mot at han gjorde det selv.^{[6][19][29]:14}

Fra mars til juli 1947 arbeidet Ferencz og hans medhjelpere med å forberede saken. Blant annet måtte de lokalisere mistenkte, søke utlevering av mistenkte, samle mer bevis og forhøre mulige vitner. Rapportene fra Einsatzgruppene var avgjørende, men beviste ikke nødvendigvis individuell skyld, og tiltalen måtte i tillegg basere seg på deduksjon av hvem som ledet hvilken enhet på hvilket tidspunkt.^{[6][19][29]:14} Disse lederne ble i praksis tiltalt for til sammen over én million drap. De 24 var godt utdannet, seks av dem hadde doktorgrad, SS-Brigadeführer Otto Rasch hadde to doktorgrader. Rasch var tysk jurist og ansvarlig leder for massakren i Babij Jar.^[38][20]

Jeg satte meg på kontoret med en liten regnemaskin, og jeg begynte å telle hvor mange mennesker som var myrdet med kaldt blod. Da jeg nådde en million, sa jeg at det er nok for meg. Jeg fløy fra Berlin til Nürnberg for å møte Telford Taylor, som da var general. Og jeg sa at vi må sette i gang enda en rettsprosess.^[c]

Ferencz

Einsatzgruppene besto av 3000 personer, og den amerikanske okkupasjonsmakten hadde på det tidspunktet bare kapasitet til å straffeforfølge et symbolsk utvalg av ledende personer (det var til sammen 84 ledere i Einsatzgruppene), ifølge Ferencz selv. Ifølge Ferencz hadde de grunnlag for å tiltale hundrevis av personer fra Einsatzgruppene, de 24 tiltalte var bare et lite utvalg. Mistenkte måtte være tilgjengelige ved at de allerede var i amerikansk varetekt eller lett kunne utleveres fra andre okkupasjonssoner. Det var 24 seter i rettssalen og de begynte derfor med 24 navn; én døde og én begikk selvmord før saken begynte. For Ferencz var det på grunn av et anstrengt forhold mellom stormaktene, uaktuelt å overlate saken til Sovjetunionen, selv om forbrytelsene ble begått der.^{[6][29]:15–20; 24}

Rettssaken

Ferencz baserte hele Einsatzgruppesaken på dokumenter og brukte ikke øyenvitner, enda han lett kunne ha mønstret titalls vitner. Filmopptak fra massakrer i Ukraina var ikke kjent da saken ble ført og Ferencz så opptakene over 60 år senere. Ferencz brukte bare to dager på å legge frem bevisene mot de 22.^{[6][29]:15–20; 24} Ferencz beskrev de tiltalte som intelligente og patriotiske, og mente de ikke var villmenn. «Disse menneskene hadde aldri vært drapsmenn hadde det ikke vært for krigen», har han uttalt.^[37][23]

Ferencz brukte det da nye begrepet folkemord (engelsk: genocide; «utryddelse av hele kategorier mennesker») da han la frem saken for retten. Han argumenterte med at massedrapet ikke ble utført av militær nødvendighet i krigen, men at de tiltalte handlet ut fra perverterte forestillinger om rase. Han fremholdt at målet med rettssaken ikke var hevn eller erstatning. Ferencz ba retten stadfeste menneskenes rett til å leve i fred og verdighet.^[23][40]

It is with sorrow and with hope that we here disclose the deliberate slaughter of more than a million innocent and defenseless men, women, and children. This was the tragic fulfilment of a program of intolerance and arrogance. Vengeance is not our goal, nor do we seek merely a just retribution. We ask this court to affirm by international penal action man’s right to live in peace and dignity regardless of his race or creed. The case we present is a plea of humanity to law.

Ferencz, ved åpning av rettssaken^[41][22]

Ferencz spilte en begrenset rolle i den daglige aktiviteten i rettssalen etter at han på to dager hadde lagt frem bevisene og ikke brukte vitner. Saken trakk ut fordi alle tiltalte ønsket å vitne. Dommeren Michael Musmanno overtok ofte utspørringen av forsvarets vitner når aktoratet under ledelse av Ferencz kom til kort. Ferencz ønsket ikke selv å kryssforhøre SS-Gruppenführer Otto Ohlendorf, den hovedtiltalte i saken, og overlot det til sin medarbeider James Heath, men Heath mestret ikke Ohlendorf. Da Musmanno ikke var fornøyd med Ohlendorfs svar på Heaths spørsmål, grep han selv inn og stilte Ohlendorf skarpe oppfølgingsspørsmål. Ifølge Ferencz egen beretning ble han stadig overkjørt av Musmanno da han protesterte mot bevisene forsvarerne la frem. Forsvaret kunne introdusere de bevisene de måtte ønske, til og med «the habits of penguins», ifølge dommeren, noe som fikk tilnavnet «pingvinregelen» – dommeren lot alle si det de ville for å vise verden at det var en rettferdig prosess.^{[29]:15–20; 24}

Dommer Musmanno var en from katolikk og skal ha tilbragt en uke i kloster før han avsa dommen. Ferencz la ikke ned påstand om en bestemt straff, fordi han ikke klarte å finne ut hvilken straff som sto i forhold til en forbrytelse av slikt omfang; det var umulig å måle livene til tiltalte opp mot millionen de hadde myrdet.^[d] Telford Taylor holdt avslutningsinnlegget fra påtalemakten, og Taylor ba bare om fasthet og ikke ettergivenhet for en slik forbrytelse. Av dommens 175 sider var 55 sider drøfting av lovhjemmel, og påpekte der at aktoratet ikke hadde funnet på at mord er en forbrytelse.^{[29]:15–20; 24}

Tribunalet fant alle skyldige på alle punkter, unntatt SS-Hauptsturmführer Felix Rühl og SS-Oberscharführer Matthias Graf som bare ble kjent skyldig i punkt 3. Ingen ble dømt for folkemord, bare for enkeltstående tilfeller av drap. Av de 24 tiltalte ble 14 dømt til døden, de fleste av disse ble omgjort til livstid og fire dødsstraffer ble fullbyrdet i 1951.^[36] Ferencz hadde ingen rolle i benådningsprosessen.^[29]:24

Ferencz opplevde totalt fravær av anger og samvittighet hos de tiltalte ved rettsoppgjøret (med mulig unntak for rustningsminister Albert Speer). Han tror at dommerne ville vært mildere om de hadde sett tegn til anger. Ohlendorf la frem gode juridiske argumenter, ifølge Ferencz. Ferencz besøkte Ohlendorf i fengsel etter at dommen var bekjentgjort og spurte, særlig med tanke på Ohlendorfs kone og barn, om det var noe han kunne gjøre; Ohlendorf svarte foraktelig at jødene i Amerika ville lide for denne rettssaken.^[29]:22

Ferencz mener rettsoppgjøret i Nürnberg ikke var seierherrenes justis – da ville de allierte i stedet for rettssak ha henrettet en halv million tyskere. Juristene Robert Jackson, Telford Taylor og resten av aktoratet i Nürnberg ønsket å vise det forferdelige som hadde skjedd og ikke dømme uten solide bevis. Han er fornøyd med at rettsoppgjøret etablerte aggresjon som en folkerettslig forbrytelse og utviklet begrepet om forbrytelse mot menneskeheten. Ferencz mener kritikken basert på at Nürnberg-tribunalene dømte etter lover med tilbakevirkende kraft er urettferdig: Dommene drøftet og avviste problemstillingen, det ville ikke vært rett å la hovedmennene slippe unna.^[29]:22–23

Ferencz var svært kritisk til Dachau-prosessen gjennomført av den amerikanske hæren. Dachau-prosessene (tysk: Dachauer Prozesse; engelsk: Dachau Trials) var 489 militære straffesaker mot 1672 mistenkte krigsforbrytere. Disse rettsprosessene ble gjennomført i perioden 1945–1948 av den amerikanske okkupasjonsmakten inne i Dachau konsentrasjonsleir, som da var gjort om til interneringsleir for mistenkte krigsforbrytere. Ferencz mente at rettssakene var summariske og uten rettssikkerhet for de tiltalte, som i flere saker fikk dødsstraff. Omkring 100 dødsdommer i Dachau ble fullbyrdet.^[42][29]:17

Som jurist

Ferencz var en av de få amerikanske juristene som ble værende i Europa etter rettsoppgjøret, og Ferencz' barn ble født i Nürnberg. Han bodde i Tyskland til 1956, og arbeidet der som leder for Jewish Restitution Successor Organization (JRSO), med erstatningsordning for holocaustofre og for slavearbeidere i tysk industri. Ferencz medvirket i den perioden også til Luxembourg-avtalen, som dreide seg om erstatning for materielle skader som nasjonalsosialismen hadde påført det jødiske folk. Han fikk bistand av blant andre den amerikanske juristen og bankmannen John J. McCloy, som strøk jødiske ofres gjeld.^[29][22]

I Vest-Tyskland var det blant mange fremstående tyskere stor motstand mot resultatet fra de alliertes rettsoppgjør. Etter 1949, delvis på grunn av den kalde krigen, reduserte McCloy mange dommer. Ferencz argumenterte sterkt mot straffereduksjoner og benådninger. Flere dødsdommer, blant annet mot Otto Ohlendorf og Erich Naumann, ble opprettholdt trolig delvis som resultat av hans engasjement.^[22]

En periode på 1950-tallet ledet Ferencz JRSO, United Restitution Organization og Claims Conference under ett.^[43]

Den amerikanske juristen Thomas Buergenthal tok kontakt med Ferencz med spørsmål om han kunne få erstatning for slavearbeid for Heinkels flyfabrikk da Buergenthal som tiåring var internert i Sachsenhausen. Tysk høyesterett hadde allerede avsagt dom til fordel for tyske bedrifter, og Ferencz kunne ikke gjøre stort for Buergenthal.^[44]

I New York var Ferencz partner i Telford Taylors advokatfirma en periode.^[45] Ferencz praktiserte som advokat i New York 1956–1970. Han underviste i jus blant annet ved Pace University.^[7]

Aktivisme

Under Vietnamkrigen tok han en pause fra arbeidet med justissaker for å engasjere seg i fredsarbeid.^[46][29] Til forskjell fra Telford Taylor var han opprinnelig ikke motstander av Vietnamkrigen. Ferencz skrev en lengre drøfting av det juridiske grunnlaget for Vietnamkrigen og konkluderte med at USAs krigføring ikke var crimes against peace og heller ikke var brudd på USAs grunnlov. På 1970-tallet skiftet han orientering til å bli mer fredsaktivist uten å være pasifist av overbevisning. I 2010 skrev han innledning til ny utgave av Telford Taylors klassiker fra 1970: Nuremberg and Vietnam: An American Tragedy.^[7]

Han skrev flere bøker om behovet for en internasjonal straffedomstol, blant annet sammenstilte han historisk materiale fra tidligere forhandlinger om opprettelse av en domstol samt materiale om crimes of aggression (forbrytelse mot freden). Dette arbeidet var en vesentlig del av grunnlaget for opprettelsen av Den internasjonale straffedomstolen i 2002. Ferencz holdt innledningstalen da opprettelsen av domstolen ble drøftet på en stor konferanse i Roma i 1998.^[46][29][47] Han argumenterte for at USA skulle slutte seg til den internasjonale straffedomstolen, blant annet i form av et innlegg i New York Times sammen med Robert S. McNamara (McNamara var forsvarsminister under opptrappingen av USAs deltakelse i Vietnamkrigen og ville selv ha risikert tiltale).^[48][49] Ferencz ønsket at domstolens jurisdiksjon skulle omfatte crimes of aggression og at ofrene skulle ha en rolle i rettsprosessen.^[7][50]

Ferencz ble invitert da domstolen gjennomførte sin første sak.^[19][20][51] Han holdt avslutningsinnlegget for påtalemakten i straffedomstolens første sak (mot Thomas Lubanga Dyilo); det var den andre gangen Ferencz var prosessfullmektig i retten, og han var da 91 år.^[52][53]

Ferencz donerte 1 million dollar av sine egne penger til det amerikanske holocaustmuseet.^[52] Han donerte også 1 million dollar til Yeshiva University, til et senter som fikk navnet «Benjamin B. Ferencz Human Rights and Atrocity Prevention Clinic».^[54]

Forfatterskap

Ferencz skrev boken Less Than Slaves om slavearbeid i tysk industri, og fikk Albert Speer til å kommentere utkast og rette eventuelle feil. Speer noterte einverstanden («enig») på alle manusark. De tyske industrilederne løy da de benektet bruk av slavearbeidere, ifølge Speer. Ferencz har arbeidet for et system for erstatning til ofre for krigsforbrytelser.^{[29]:11, 27}

Utvalgte publikasjoner:

• Less Than Slaves. Jewish Forced Labor and the Quest for Compensation, forord ved Telford Taylor. Indiana University Press, 2002, først utgitt 1979. ISBN 0253341051
• An International Criminal Court: A Step Toward World Peace, Oceana 1980. ISBN 0-379-20389-8.
• Defining International Aggression: The Search for World Peace, Oceana 1975. ISBN 0-379-00271-X.
• Ferencz, B. B. (1999): «Can Aggression Be Deterred by Law?» i Pace International Law Review, 11(2), s. 341^[55]
• Ferencz, B. B. (1998): «International Criminal Courts: The Legacy of Nuremberg» i Pace International Law Review, 10(1), s. 9.
• Ferencz, B. B. (1972): «Defining Aggression: Where it Stands and Where it's Going» i American Journal of International Law, 66(3), s. 491–508.
• Ferencz, B. B. (1948): «Nurnberg Trial Procedure and the Rights of the Accused» i Journal of Criminal Law and Criminology, 39(2), s. 144.

• National Jewish Book Award 1980 for Less than slaves^[57]
• Erasmusprisen i 2009 (sammen med jussprofessor Antonio Cassese)^[29]
• Harvard Law School medal of freedom^[58]
• Æreslegionen^[52]
• I 2013 ble han sammen med den Den internasjonale straffedomstolen tildelt Dag-Hammarskjöld-Ehrenmedaille av Deutsche Gesellschaft für die Vereinten Nationen^[59]
• I 2015 ble han sammen med Thomas Buergenthal tildelt Elie Wiesel Award av United States Holocaust Memorial Museum^[60]
• Bystyret i Haag har gitt en fotgjengersti ved Fredspalasset (Benjamin Ferenczpad) navn etter Ferencz^[61]
• I 2019 ble han tildelt «President’s Medal» (rektors utmerkelse) fra City College of New York^[62]
• I april 2022 ble han tildelt Governor's Medal of Freedom av Floridas guvernør Ron DeSantis i en tilstelning på Florida Atlantic University^[63]

Partiet Rødt nominerte i 2020 Ferencz til Nobels fredspris.^[64] Han ble nominert til fredsprisen i 2019 av professor Hope May (ved Central Michigan University)^[65] som har nominert Ferencz flere ganger tidligere.^[66] Flere detaljer er gjengitt på nettstedet Nobel Peace Prize Watch drevet av Fredrik S. Heffermehl.^[67]

Ferencz var ung ved slutten av andre verdenskrig og er den lengstlevende fra Nürnbergprosessene. Gjennom veltalenhet, tallrike intervjuer og deltakelse på konferanser om Nürnberg er han den som i særlig grad har medvirket til offentlig oppmerksomhet og kjennskap til rettsoppgjøret.^[6]

Jeg var aldri overbevist om at denne [krigen] var nødvendig, aldri. Og jeg besøkte de gamle kirkegårdene fra første verdenskrig i Verdun, og slagmarkene ved Marne. Og konklusjonen er alltid den samme. Vi må få slutt på krig. Vi må slutte å forherlige krig. Vi må innse at krig er redselsfullt.^[e]

Ferencz

I 2018 kom dokumentarfilmen Prosecuting Evil: The Extraordinary World of Ben Ferencz laget av Barry Avrich.^[68] Ferencz blir også intervjuet i Michael Moores film om Donald Trump.^[69] Han ble portrettert av aktualitetsmagasinet 60 minutes i 2017.^[24][70] Ferencz mener at Trump-regjeringens praksis med å skille barn fra foreldre når det hadde kommet ulovlig inn i landet må karakteriseres som en forbrytelse mot menneskeheten (engelsk: «crime against humanity»).^[71]

The defendants in the dock were the cruel executioners, whose terror wrote the blackest page of human history. Death was their tool and life their toy. If these men be immune, then Law has lost its meaning and man must live in fear. (De tiltalte var brutale bødler som skapte redsler innskrevet på den svarteste siden i menneskets historie. Døden var deres verktøy og livet deres leketøy. Hvis disse mennene er immune har loven mistet sin betydning og mennesket må leve i frykt.)

Ferencz' innledning til Einsatzgruppeprosessen, sitert av Antonio Cassese i sin rapport til FN om krigsforbryterdomstolene for Jugoslavia og for Rwanda.^[72]:8

I 2020, da han fylte 100 år, ga den sveitsiske journalisten Philip Gut ut en biografi på tysk Jahrhundertzeuge. Ben Ferencz. Chefankläger der Nürnberger Prozesse und leidenschaftlicher Kämpfer für Gerechtigkeit. («Århundrevitne. Ben Ferencz. Aktor i Nürnbergprosessene og lidenskapelig kjemper for rett.»).^[73][74] Ferencz skrev ikke memorarer selv.^[7]

• Earl, Hilary (2012): «A judge, a prosecutor, and a mass murderer. Courtroom dynamics in the SS-Einsatzgruppen trial». I: Priemel, K. C., & Stiller, A. (eds.) Reassessing the Nuremberg Military Tribunals: transitional justice, trial narratives, and historiography. Bokserien War and genocide; Vol. 16. Berghahn Books, s.47–73. ISBN 9780857455307
• Hofmann, Tom (2013). Benjamin Ferencz, Nuremberg Prosecutor and Peace Advocate (engelsk). Jefferson, North-Carolina: McFarland & Co publishers. ISBN 9780786474936. 

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Benjamin Ferencz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Benjamin B. Ferencz på Internet Movie Database
• (en) Benjamin B. Ferencz hos The Movie Database
• (en) About Ferencz, United States Holocaust Memorial Museum