Biogeografi

læren om organismers geografiske utbredelse i tid og rom gjennom alle tider

Biogeografi er læren om organismers geografiske utbredning.

Biogeografiske soner i Europa, der Norge faller innenfor den atlantiske-, boreale-, alpine- og arktiske sonen

Innen biogeografien er man interessert i de sammenhenger som kan forklare den geografiske utbredningen av nålevende organismer. Organismers geografiske utbredning kan være avhengige av diverse forhold, så som ulike klima-, vegetasjons- og terrengforhold som skaper ulike barrierer og begrenser et leveområde. Andre barrierer kan skapes av naturkatastrofer, platetektonikk eller havnivåforandringer.

Den britiske naturforskeren Alfred Russel Wallace regnes som biogeografiens far. I sine arbeider med innsamling i Malayarkipelet oppdaget han at det eksisterer en ganske skarp skillelinje mellom øyer med innslag av australsk dyreliv i sørøst og asiatiske arter i nordvest. Denne linjen kalles i dag Wallacelinjen og regnes som en del av skillet mellom den australske og asiatiske biogeografiske sone. Forståelsen av biogeografi som fag var en viktig bidragsyter til utviklingen av evolusjonsteorien.[1] På 1960-tallet lanserte Robert MacArthur og E.O. Wilson øybiogeografi.[2] Denne måten å forstå dyrelivet som en serie mer eller mindre isolerte bestander i et «hav» av ubeboelig landskap la grunnlaget matematisk modellering av økologi.[3]

Paleobiogeografi er basert på fossile funn og spor.

Se også

Referanser

Eksterne lenker