Bombingen av Tokyo

Som i Tyskland utsatte allierte flystyrker, først og fremst amerikanske, de japanske øyene for en enorm bombeoffensiv under den siste delen av andre verdenskrig. Bombing i større skala kom imidlertid i gang først etter at øygruppen Marianene var blitt erobret sommeren 1944. Derfra ble det helt nye bombeflyet B-29 satt i tjeneste, særlig fra baser på øyene Saipan og Tinian. Det hadde betydelig lengre rekkevidde og kunne ta større bombelast enn de eldre B-17. Da det japanske flyvåpenet etter hvert ble uskadeliggjort var de japanske byene nesten forsvarsløse mot de veldige armadaene av bombefly som svermet inn over landet fra og med høsten 1944. De fleste storbyene ble bombet uavlatelig.

Mot slutten av desember 1944 bestemte USAAFs øverstkommanderende, general Henry H. Arnold, for endringer i ledelsen av XXIth Bomber Command. Dette var den for Japan relevante bombeflygruppe, kommandert av brigadegeneral Haywood Hansell. General Arnold var ikke fornøyd med Hansell. Dessuten likte ikke Arnold Hansells preferanse for presisjonsbombing; man ønsket en overgang til storflatebombing. Samtidig hadde man blant annet ved forsøk i en for formålet oppbygd «Japanese Village» i et baseområde i Utah kommet til at brannbomber ville ha vesentlig større virkning enn den sprengbombene hadde hatt. Hansells etterfølger ble general Curtis LeMay.

Det mest dramatiske kjempeangrepet på Tokyo kom i mars 1945 (Operation Meetinghouse), etter flere betydelig mindre, men også nokså store angrep. Også Nagoya, Kobe og Osaka ble utsatt for veldige angrep med brannbomber. Det ble utviklet en egen brannbombetype spesielt beregnet på japanske hus, tilpasset vanlige japanske taktyper og trehusbebyggelser, og med et brensel som ikke lett skulle la seg slukke. Dette var napalmbomber av type AN-M69.

Operation Meetinghouse

9.-10. mars 1945: Det verste av alle angrepene (i klasse med atombombingen av Hiroshima (Nagasaki var mindre) rammet hovedstaden Tokyo natten 9.–10. mars 1945. Selv om bombingen av Dresden er mer kjent, er dette kanskje det mest ødeleggende bombeangrepet som noensinne har rammet en by, bortsett fra atombombene 6. og 9. august samme år. Denne natten slapp 325 (334 ifølge noen kilder^[2]) B-29, som kom fra støttebaser på Saipan, Guam og Tinian, mellom 1600 og 2000 tonn brannbomber over byen.^[3][4][5][6]

De første B-29'ene som kom over målet slapp bomber i et stort X -mønster over Tokyos tett befolkede arbeiderklassedistrikt nær kaianleggene i bydelene Koto og Chuo; påfølgende fly tok enkelt sikte på å bombe i særheten av dette flammende X. Fjorten B-29-fly gikk tapt.^[7]

Resultatet på bakken ble en voldsom ildstorm, som slukte alt på sin vei idet trebebyggelse dominerte bybildet.

Sterk vestavind med vindstyrke oppimot 74 km/h bidro til at de mange brannene forente seg og utvidet seg til en voldsom konflagrasjon. Denne hadde ikke brannvesen og sivilforsvar noen mulighet til å hamle opp med, slik at 41 km² – det tilsvarte 7 % av byområdet – brant ned.^[8][9] På flyturen tilbake til basene kunne bomberbesetningene se lysene fra den brennende byen på så lang avstand som over 240 km.^[10]

Mer enn 250 000 bygninger gikk opp i røyk.^{[trenger referanse]} En million mennesker ble husløse.^[11][6] Ikke en gang atombombene fem måneder senere forårsaket like store materielle skader.^[12] Det antas at omtrent 100 000 døde og en million ble skadet, de fleste av dem sivile.^[11][13] Noen overslag kommer til betydelig høyere tall.^{[trenger referanse]}

Den direkte skade på Tokyos tungindustri var ikke så omfattende, men indirekte ble den alvorlig svekket.^{[trenger referanse]} Brannbombingen ødela meget av den lettindustri som var en integrert bestanddel av tungindustriens produksjonskjede, fordi det var lettindustrien som stod for de viktige skjønt mindre maskindeler og en rekke tidkrevende presisjonsprosesser. Brannbombingen tok også livet av, eller gjorde hjemløse, mange av arbeiderne som var sysselsatt i krigsindustrien. Over 50 % av Tokyos industri var spredt ut i byens boligområder og forretningsstrøk. Brannbombingen halverte hele storbyområdets industrielle produksjon.^[14]

Det er blitt hevdet at særlig 9.-10. mars-angrepet, som bombingen av Dresden, kunne regnes som krigsforbrytelse.^[15][16] Selv de ansvarlige innen det amerikanske flyvåpen var inne på den tanken. Den ansvarlige høyere offiseren, general Curtis LeMay, sa senere: «Hadde vi tapt krigen var vi sikkert blitt tiltalt for krigsforbrytelser».^[17] Under krigen anså imidlertid de fleste innen den amerikanske krigsmakt at bombingene tjente til å forkorte krigen og at de dermed egentlig sparte mange liv, også sivile.

• Caidin, Martin (1960). A Torch to the Enemy: The Fire Raid on Tokyo. Balantine Books. ISBN 0-553-29926-3. D767.25.T6 C35. 
• Coffey, Thomas M. (1987). Iron Eagle: The Turbulent Life of General Curtis LeMay. Random House Value Publishing. ISBN 0-517-55188-8. 
• Crane, Conrad C. (1994). The cigar that brought the fire wind: Curtis LeMay and the strategic bombing of Japan. JGSDF-U.S. Army Military History Exchange. ASIN B0006PGEIQ. 
• Frank, Richard B. (2001). Downfall: The End of the Imperial Japanese Empire. Penguin. ISBN 0-14-100146-1. 
• Grayling, A. C. (2007). Among the Dead Cities: The History and Moral Legacy of the WWII Bombing of Civilians in Germany and Japan. New York: Walker Publishing Company Inc. ISBN 0-8027-1565-6. 
• Greer, Ron (2005). Fire from the Sky: A Diary Over Japan. Jacksonville, Arkansas, U.S.A.: Greer Publishing. ISBN 0-9768712-0-3. 
• Guillian, Robert (1982). I Saw Tokyo Burning: An Eyewitness Narrative from Pearl Harbor to Hiroshima. Jove Pubns. ISBN 0-86721-223-3. 
• Hoyt, Edwin P. (2000). Inferno: The Fire Bombing of Japan, March 9 – August 15, 1945. Madison Books. ISBN 1-56833-149-5. 
• Jablonski, Edward (1971). «Air War Against Japan». Airwar Outraged Skies/Wings of Fire. An Illustrated history of Air power in the Second World War. Doubleday. ASIN B000NGPMSQ. 
• Karacas, Cary (2010). «Place, Public Memory and the Tokyo Air Raids». The Geographical Review. 100 (4). 
• Lemay, Curtis E. (1988). Superfortress: The Story of the B-29 and American Air Power. McGraw-Hill Companies. ISBN 0-07-037164-4. 
• McGowen, Tom (2001). Air Raid!: The Bombing Campaign. Brookfield, Connecticut, U.S.A.: Twenty-First Century Books. ISBN 0-7613-1810-0. 
• Shannon, Donald H. (1976). United States air strategy and doctrine as employed in the strategic bombing of Japan. U.S. Air University, Air War College. ASIN B0006WCQ86. 
• Smith, Jim (2002). The Last Mission: The Secret History of World War II's Final Battle. Broadway. ISBN 0-7679-0778-7. 
• Tillman, Barrett (2010). Whirlwind: The Air War Against Japan, 1942–1945. Simon & Schuster. ISBN 978-1-4165-8440-7. 
• Werrell, Kenneth P. (1998). Blankets of Fire. Smithsonian. ISBN 1-56098-871-1. 

• (en) Bombing of Tokyo in 1945 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Flyfoto
• Bombing Japan – Incendiary Bombs Over Tokyo (Video)
• The Firebombing of Tokyo – Part 2
• The Tokyo Fire Raids, 1945 (øyenvitneskildring) (eng.)
• Øyenvitneberegning Arkivert 3. januar 2015 hos Wayback Machine.
• Historylearningsite – The Fire Raids on Japan
• Firebombing of Japanese Cities )
• Bombingen en krigsforbrytelse – Artikkel av Hiroaki Sato i JapanTimes 2002