Bruker:Cocu/Kladd9
Uranus' klima er svært påvirket av både mangelen på indre varme, som begrenser aktiviteten i atmosfæren, og av den ekstreme aksehelningen, som induserer intense sesongvariasjoner. Atmosfæren er betydelig roligere sammenlignet med atmosfæren til de andre gasskjempene som planeten ellers sammenlignes med.[L 1]
Da Voyager 2 fløy forbi Uranus i 1986 observerte den totalt ti skyformasjoner over hele planeten.[L 2][1] Senere observasjoner fra bakken og ved Hubble-teleskopet på 1990- og 2000-tallet avslørte lyse skyer på den nodlige (vinter) halvkulen av planeten. I 2006 ble en mørk flekk lignende Den store mørke flekken på Neptuns oppdaget.[L 3]
Stripet struktur, vinder og skyer
I 1986 fant Voyager 2 ut at den synlige sørlige halvkulen på Uranus kan deles inn i to regioner: en lys polarkappe og en mørk ekvatorstripe (se figur til høyre).[L 2] Grensen mellom disse to regionene ligger ca. ved -45 grader bredde. En smal stripe som strekker seg over breddegradene -45 til –50 grader er den lyseste av de store formasjonene som er synlig på planetens overflate.[L 2][L 4] Denne kalles den sørlige «kragen». Kappen og kragen antas å være en tett region av metanskyer som ligger i trykkområdet 1,3–2 bar (se over).[L 5]
I tillegg til den omfattende stripete strukturen, observerte Voyager 2 ti små lyse skyer, de fleste flere grader mot nord sammenlignet med kragen.[L 2] I alle andre henseender så Uranus ut som en dynamisk død planet i 1986. Dessverre ankom Voyager 2 i løpet av høyden for planetens sørlige sommer og kunne derfor ikke observere den nordlige halvkulen. Ved begynnelsen av det 21. århundre kom den nordlige polregionen til syne, og Hubble-teleskopet (HST) og Keck-teleskopene begynte å observere den. I begynnelsen observerte de hverken en krage eller noen polkappe på den nordlige halvkulen.[L 4] Uranus var tilsynelatende asymetrisk; lys nær den sørlige polen og jevnt over mørk i regionene nord for den sørlige kragen.[L 4] Da Uranus passerte sitt jevndøgn i 2007 forsvant nesten den sørlige kragen fullstendig. Samtidig oppstod en nordlig krage nær 45 graders bredde.[L 6]
På 1990-tallet vokste antallet observerte lyse skyformasjoner betydelig, delvis fordi nye teknikker for bedre bilder ble tilgjengelig.[L 1] De fleste av disse formasjonene ble funnet på den nordlige halvkulen etter hvert som denne begynte å bli synlig.[L 1] En tidlig forklaring – om at lyse skyer lettere kunne identifiseres på den mørke delen av planeten, mens den lyse kragen skjuler dem på den sørlige halvkulen – viste seg å være feil: det faktiske antallet formasjoner hadde faktisk økt betraktelig.[L 7][L 4]
Uansett er det forskjeller mellom skyene på hver av halvkulene. De nordlige skyener er både mindre, skarpere og lysere,[L 4] og det ser også ut til at de ligger høyere oppe enn de på den sørlige halvkulen.[L 4] Levetiden til skyene varierer med flere størrelsesklasser. Noen av de små skyene lever i timer, mens minst en av de sørlige skyene kan ha vedvart siden Voyagers forbiflyvning.[L 1][2] Nyere observasjoner har også vist at skyformasjoner på Uranus har mye til felles med de på Neptun.[L 1] Spekulasjonene går i om Uranus er i ferd med å bli mer lik Neptun under tiden for jevndøgn.[L 8]
Referanser
- Litteraturhenvisninger
- Øvrige referanser
Litteratur
Mal:Refstart
- Hammel, H.B.; de Pater, I.; Gibbard, S.G.; Lockwood, G.W.; Rages, K. (2005). «Uranus in 2003: Zonal winds, banded structure, and discrete features» (PDF). Icarus (engelsk). 175 (2). Bibcode:2005Icar..175..534H. doi:10.1016/j.icarus.2004.11.012.
- Hammel, H.B.; Lockwood, G.W. (2007). «Long-term atmospheric variability on Uranus and Neptune». Icarus (engelsk). 186. Bibcode:2007Icar..186..291H. doi:10.1016/j.icarus.2006.08.027.
- Hammel, H.B.; Sromovsky, L.A.; Fry, P.M.; Rages, K.; Showalter, M.; de Pater, I.; van Dam, M.A.; LeBeau; R.P.; Deng, X. (mai 2009). «The Dark Spot in the atmosphere of Uranus in 2006: Discovery, description, and dynamical simulations» (PDF). Icarus (engelsk). 201 (1). Bibcode:2009Icar..201..257H. doi:10.1016/j.icarus.2008.08.019.
- Karkoschka, Erich (2001). «Uranus' Apparent Seasonal Variability in 25 HST Filters». Icarus (engelsk). 151 (1). Bibcode:2001Icar..151...84K. doi:10.1006/icar.2001.6599.
- Rages, K.A.; Hammel, H.B.; Friedson, A.J. (11. september 2004). «Evidence for temporal change at Uranus' south pole». Icarus (engelsk). 172 (2). Bibcode:2004Icar..172..548R. doi:10.1016/j.icarus.2004.07.009.
- Smith, B.A.;Soderblom, L.A.; Beebe, A. (1986). «Voyager 2 in the Uranian System: Imaging Science Results». Science (engelsk). 233 (4759). PMID 17812889. doi:10.1126/science.233.4759.43.
- Sromovsky, L.A.; Fry, P.M. (2005). «Dynamics of cloud features on Uranus». Icarus (engelsk). 179. doi:10.1016/j.icarus.2005.07.022.
- Sromovsky, L.A.; Fry, P.M.; Hammel, H.B.; Ahue, W.M.; de Pater, I.; Rages, K.A.; Showalter, M.R.; van Dam, M.A. (2009). «Uranus at equinox: Cloud morphology and dynamics». Icarus (engelsk). 203 (1). Bibcode:2009Icar..203..265S. doi:10.1016/j.icarus.2009.04.015.
Mal:Refslutt