Bruker:Cocu/Kladd9

Uranus' klima er svært påvirket av både mangelen på indre varme, som begrenser aktiviteten i atmosfæren, og av den ekstreme aksehelningen, som induserer intense sesongvariasjoner. Atmosfæren er betydelig roligere sammenlignet med atmosfæren til de andre gasskjempene som planeten ellers sammenlignes med.^{[L 1]}

Da Voyager 2 fløy forbi Uranus i 1986 observerte den totalt ti skyformasjoner over hele planeten.^{[L 2][1]} Senere observasjoner fra bakken og ved Hubble-teleskopet på 1990- og 2000-tallet avslørte lyse skyer på den nodlige (vinter) halvkulen av planeten. I 2006 ble en mørk flekk lignende Den store mørke flekken på Neptuns oppdaget.^{[L 3]}

Stripet struktur, vinder og skyer

I 1986 fant Voyager 2 ut at den synlige sørlige halvkulen på Uranus kan deles inn i to regioner: en lys polarkappe og en mørk ekvatorstripe (se figur til høyre).^{[L 2]} Grensen mellom disse to regionene ligger ca. ved -45 grader bredde. En smal stripe som strekker seg over breddegradene -45 til –50 grader er den lyseste av de store formasjonene som er synlig på planetens overflate.^{[L 2][L 4]} Denne kalles den sørlige «kragen». Kappen og kragen antas å være en tett region av metanskyer som ligger i trykkområdet 1,3–2 bar (se over).^{[L 5]}

I tillegg til den omfattende stripete strukturen, observerte Voyager 2 ti små lyse skyer, de fleste flere grader mot nord sammenlignet med kragen.^{[L 2]} I alle andre henseender så Uranus ut som en dynamisk død planet i 1986. Dessverre ankom Voyager 2 i løpet av høyden for planetens sørlige sommer og kunne derfor ikke observere den nordlige halvkulen. Ved begynnelsen av det 21. århundre kom den nordlige polregionen til syne, og Hubble-teleskopet (HST) og Keck-teleskopene begynte å observere den. I begynnelsen observerte de hverken en krage eller noen polkappe på den nordlige halvkulen.^{[L 4]} Uranus var tilsynelatende asymetrisk; lys nær den sørlige polen og jevnt over mørk i regionene nord for den sørlige kragen.^{[L 4]} Da Uranus passerte sitt jevndøgn i 2007 forsvant nesten den sørlige kragen fullstendig. Samtidig oppstod en nordlig krage nær 45 graders bredde.^{[L 6]}

På 1990-tallet vokste antallet observerte lyse skyformasjoner betydelig, delvis fordi nye teknikker for bedre bilder ble tilgjengelig.^{[L 1]} De fleste av disse formasjonene ble funnet på den nordlige halvkulen etter hvert som denne begynte å bli synlig.^{[L 1]} En tidlig forklaring – om at lyse skyer lettere kunne identifiseres på den mørke delen av planeten, mens den lyse kragen skjuler dem på den sørlige halvkulen – viste seg å være feil: det faktiske antallet formasjoner hadde faktisk økt betraktelig.^{[L 7][L 4]}

Uansett er det forskjeller mellom skyene på hver av halvkulene. De nordlige skyener er både mindre, skarpere og lysere,^{[L 4]} og det ser også ut til at de ligger høyere oppe enn de på den sørlige halvkulen.^{[L 4]} Levetiden til skyene varierer med flere størrelsesklasser. Noen av de små skyene lever i timer, mens minst en av de sørlige skyene kan ha vedvart siden Voyagers forbiflyvning.^{[L 1][2]} Nyere observasjoner har også vist at skyformasjoner på Uranus har mye til felles med de på Neptun.^{[L 1]} Spekulasjonene går i om Uranus er i ferd med å bli mer lik Neptun under tiden for jevndøgn.^{[L 8]}

Referanser

Litteraturhenvisninger