Chindits
Chindits var en geriljastyrke i British Army og British Indian Army som kjempet i felttoget i Burma under annen verdenskrig.
| Chindits | |||
|---|---|---|---|
| Basisdata | |||
 | |||
| Land | Britisk India | ||
| Etablert | 1942 | ||
| Operativt oppdrag | |||
| Konflikter | andre verdenskrig | ||
Styrken på 9000–12000 geriljasoldater ble opprettet av den britiske brigaderen Orde Charles Wingate for å utføre raid mot Den keiserlige japanske hær, ofte langt bak fiendens linjer.[1] Den offisielle betegnelsen var Long Range Penetration Groups. Operasjonene var preget av lange marsjer gjennom ekstremt utfordrende terreng, av underernærte soldater som ble ytterligere svekket av sykdommer som malaria og dysenteri. Det har vært debatt om den ekstremt høye dødeligheten og den diskutable militære verdien av Chindits’ operasjoner.[2]
Det første Chindit-forbandet, 77th Indian Infantry Brigade, ble gradvis organisert i området rundt Jhansi sommeren 1942. Wingate tok kontroll med opplæringen av soldatene i den sentralindiske jungelen under monsunen. Halvparten av Chindits-soldatene var britiske: 13. bataljon i King's Liverpool Regiment (formelt en annenlinjeavdeling, som hadde et stort antall eldre medlemmer) og soldater fra den tidligere Bush Warfare School i Burma, som dannet 142 Commando Company. Den andre delen av styrken besto av 3. bataljon i 2nd Gurkha Rifles (en helt nyopprettet bataljon) og 2. bataljon i Burma Rifles (en sammensatt avdeling dannet fra flere uttømte bataljoner av burmesiske soldater som hadde gjort retrett til India i 1942).
Wingate trente avdelingene i styrken til gjennomtrengning av fiendens linjer. De skulle understøttes av forsyninger sluppet med fallskjerm fra transportfly og benytte nærstøtte fra luftmakt som et substitutt for tungt artilleri.[3] De skulle trenge igjennom jungelen til fots og benytte overraskelsesmomentet gjennom mobilitet for å ramme fiendens kommunikasjonslinjer (en taktikk som japanerne tidligere hadde benyttet i 1942 med betydelig effekt mot britiske styrker i Singapore og Burma).[4]
Den alminnelige brigade- og bataljonsstrukturen ble forlatt, og styrken ble i stedet organisert i åtte kolonner, hver bestående av et geværkompani (med ni Bren lette maskingevær og tre 2-toms bombekastere); en støttegruppe med tunge våpen (fire Boys antitankrifler, to Vickers medium maskingevær og to lette luftvernskyts); en oppklaringstropp fra Burma Rifles; og en sabotasjegruppe fra 142 Commando Company. Små detasjementer fra Royal Air Force (utstyrt med radioer til å kalle inn luftstøtte), Royal Corps of Signals og Royal Army Medical Corps ble underlagt kolonnens hovedkvarter.[5] De tunge våpnene, radioene, reserveammunisjon, og rasjoner og andre forsyninger ble fraktet på muldyr, som også fungerte som en kilde til mat når lasten var uttømt. Med 57 muldyrførere besto hver britiske kolonne av 306 soldater (Gurkha-kolonnene var noe større, med 369 soldater).[5]
Hver soldat bar mer enn 33 kg i utstyr, som var proporsjonalt mer enn muldyrene bar. Dette omfattet et personlig våpen, slik som Lee–Enfield SMLE eller STEN maskinpistol, ammunisjon, granater, en machete eller kukri, rasjoner for syv dager, liggeunderlag, uniformsskift og andre ting. Mye av denne lasten ble båret i en bæremeis bestående av den bærende metallrammen til en ryggsekk, uten sekken.[6]
