Det keiserlige romersk-katolske teologiske akademi
Det keiserlige romersk-katolske teologiske akademi (russisk: Императорская Римско-Католическая Духовная Академия) var et høyere lærested som utdannet katolske teologer i Det russiske rike. Akademiet fan magister- og doktorgrader i teologi og var innrettet mot å forberede til høyere stilinger innen den katolske kirke i keiserriket. Det hadde sine røtter i Universitetet i Vilna, men ble flyttet til St. Petersburg etter novemberoppstanden i 1831 i rikets polske deler. De tsaristiske myndigheter aktet med dette å kunne utøve en bedre kontroll over akademiet og til å sette det i russifiseringspolitikkens tjeneste. Etter oktoberrevolusjonen i 1917 ble akademiet flyttet til Polen der det ble til det katolske universitet i Lublin.[1]
Et nytt teologisk seminar ble etablert i Moskva i 1993; det flyttet til St. Petersburg i 1995 og inn i akademiets historiske bygninger og er kjent som St. Petersburgs romersk-katolske teologiske akademi.
I Vilnius (Vilna)
Akademiet fører sine røtter tilbake til det teologiske seminar ved universitetet i Vilnius fra 1803 til 1808 i augustinernes kloster.[2] Etter novemberopprøret i 1831 ble universitetet stengt - på nær som to fakulteter, det medisinske-kirurgiske og det teologiske.[3] Begge ble understilt det russiske innenriksministerium (og verken undervisningsministeriet eller biskopen av Vilnius).[4]
Vilnius' teologiske akademi ble etablert 1. juli 1833.[5] Det ble undervist i teologi, Den hellige skrift, homiletikk, bibelsk hermeneutikk] og arkeologi, kirkehistorie, kirkerett, lofikk, etikk, klassiske språk, polsk og russisk språk og litteratur, verdenshistorie og russisk historie.[6] Undervisningsspråkene var latin og russisk. Akademiet hadde om lag 40 studenter; sseksjonen viet til den armenske katolske kirke hadde syv studenter.[4] Dets rektorer var Alojzy Osiński (som tidligere hadde undervist ved Liceum Krzemienieckie; 1770–1842) og Antoni Fijałkowski (tidligere professor ved Vilnius-universitetet; 1797–1883). Akademiet hadde åtte fakultetsmedlemmer, blant dem var filologen Leon Borowski, filosofen Anioł Dowgird og historikeren Paweł Kukolnik.[5] Akademiet samarbeidet tett med presteseminaret i Vilnius.
Omkring år 1840 mistenkte de tsaristiske myndigheter at studentene planla et nytt opprør.[3] Dermed ble akademiet med dets professorer og studenter og dets bibliotek flyttet til St. Petersburg i august 1842. Akademiet for medisin og kirurgi ble også stengt, og dets utstyr og annet tilhørig overført til Det kongelige St. Vladimir-universitetet i Kiev.[3] Vilnius og Litauen opphørte med dette å ha en egen institusjon for høyere utdannelse.[5]
I St. Petersburg
I St. Petersburg ble akademiet anbragt i det russiske akademis tidligere palass på Vasilijøya i 1844.[7] Kjøp og renovering av bygningsmassen ble finansiert med midler fra stengte katolske klostre. Innvielsesseremonien av palasset ble overvært av keiser Nikolaj I. Akademiet ble ved denne anledning gitt rang som keiserlig akademi. Alle andre katolske akademier ble understilt dette akademiet.[7] Antallet studenter ble avgrenset til 40; dette ble økt til 60 etter at det romersk-katolske klerikale akademi i Warszawa ble stengt i 1867.
Fra 1885 til 1917 publiserte akademiet studentenes forskningsoppgaver i en årbok.[7] Særlig begavede studenter ble sendt for videre studier ved vestlige universiteter. I 1906 hadde akademiet 13 fakultetsmedlemmer.[8] Etter oktoberrevolusjonen i 1917 ble akademiet flyttet til Polen der det ble til det katolske universitet i Lublin.[1]
Akademiet fortsatte å forberede teologer i de vestlige provinser av det russiske keiserrike. Studentene var for det meste polakker og litauere, med noen innslag av belarusere, latviere og tyskere.[9] I løpet av 70 år utdannet det mer enn 1.000 studenter.[10] Blant dets mest kjente studenter og lærekrefter var Fabijan Abrantovitsj, Antanas Baranauskas, Jan Cieplak, Antoni Czerwiński, den senere helligkårede Zygmunt Szczęsny Feliński, Romuald Jałbrzykowski, Vladas Jurgutis, Aleksander Kakowski, Josef Alois Kessler, Mykolas Krupavičius, Zygmunt Łoziński, Maironis, den senere saligkårede Jurgis Matulaitis-Matulevičius, Vincas Mykolaitis-Putinas, Justinas Pranaitis, Mečislovas Reinys, Franz Anton Schiefner, Juozapas Skvireckas, Boļeslavs Sloskāns, Julijans Vaivods og Motiejus Valančius.[7]
Rektorer
Akademiets rektorer var[7][11]
- Ignacy Hołowiński (1842–1855)
- Wincenty Lipski (1855–1857)
- Antoni Jakubielski (1857–1860)
- Aleksander Kazimierz Bereśniewicz (1860–1864)
- Dominika Stacewicza (1864–1876)
- Szymon Marcin Kozłowski (1877–1880)
- Antoni Franciszek Audziewicz (1880–1884)
- Franciszek Albin Symon (1884–1897)
- Karol Niedziałkowski (1897–1901)
- Longin Żarnowiecki (1901–1910)
- Aleksander Kakowski (1910–1913)
- Idzi Benedykt Radziszewski (1914–1917)
