Det latinske forbund
| Det latinske forbund | |
 | |
| Beskrivelse | Oldtidens Latium Vetus og dets hovedbyer. |
| Periode | 6. århundre f.Kr. |
| Medlemsbyer | Alba Longa (grunnlegger – ødelagt på midten av det 7. århundre f.Kr.), Ardea, Aricia, Cora, Lanuvium, Lavinium, Pometia, Tibur, og Tusculum. |
Det latinske forbund (latin: Foedus Latinum) var et forbund av omtrent tretti landsbyer og stammer i området Latium, nær Oldtidens Roma. Forbundet eksisterte fra omtrent 600-tallet f.Kr. til 338 f.Kr.,[1] og ble organisert som et felles forsvar. Begrepet «latinsk forbund» er en moderne konstruksjon, med ingen kjente latinske ekvivalenter.[2]
Opprettelsen av Det latinske forbund
Opprinnelig ble forbundet opprettet for beskyttelse mot fiender fra nærliggende områder (etruskerne), ledet av byen Alba Longa.[1] Et ufullstendig fragment av en inskripsjon er nedskrevet av Kato den eldre, og forteller at forbundet på et tidspunkt inkludert Tusculum, Aricia, Lanuvium, Lavinium, Cora, Tibur, Pometia og Ardea.[3]
Romersk ledelse av forbundet
I regjeringstiden til Tarquinius Superbus ble latinerne overtalt til å anerkjenne Romas lederskap. Avtalen med Roma ble fornyet, og det ble enighet om at latinernes tropper ville møte en gitt dag for å danne en forent militærstyrke med Roma. Dette ble utført, og Tarquin opprettet kombinerte enheter av romerske og latinske tropper.[4]
Den tidlige romerske republikk inngikk en allianse med Det latinske forbund i 493 f.Kr. Ifølge romerske tradisjon fulgte denne avtalen, foedus Cassianum,[5] en romerske seier over forbundet i slaget ved Regillus. Denne avtalen slo fast at både Roma og Det latinske forbund ville dele bytte fra militærerobringer (som senere ville bli en av årsakene bak Den latinske krig mellom 341-338 f.Kr.), og at alle militære felttog mellom de to skulle ledes av romerske generaler. Denne alliansen bidro til å drive tilbake angrep fra folk Aequi og Volsci - nomadiske stammer fra Apenninene - som ble hindret i å invadere Latium gjennom hærblanding.[1] Det er fortsatt usikkert om latinerne hadde akseptert Roma som helhet inn i forbundet, eller hvis avtalen ble signert mellom Den romerske stat og Det latinske forbund.
Krig med Roma
Utdypende artikler: De romersk-latinske kriger og Latinerkrigen
Under Det romerske kongerike og i første halvdel av Den romerske republikk var det flere uenigheter mellom romerne og latinerne, noe som førte til en rekke kriger mellom Roma og individuelle latinske byer, og av og til mot forbundet i sin helhet.
Den økende makten til Roma førte til byens dominans over forbundet. Fornyelsen av den originale avtalen i 358 f.Kr. etablerte formelt romerske lederskap, og førte etterhvert til Latinerkrigen (343 f.Kr. - 338 f.Kr.)[1] Etter romersk seier ble forbundet oppløst.
Etter 338 f.Kr., slutten på Det latinske forbund, omdøpte Roma byene til municipia, og etablerte coloniae i dem. Dette betydde at byene nå ble styrt av Roma (eller Den romerske republikk), og at folket som bodde der ble ansett som romerske kolonister.[5]
