Eirik Blodøks

Eirik hevdes å være sønn av kong Harald Hårfagre og kanskje kongsdatteren Ragnhild Eiriksdatter fra Jylland.^[4]

Claus Krag trakk Ragnhilds avstamning i tvil. Det er ingen kilder om noen «kong Eirik» i Jylland. Det kan være diktet av Snorre Sturlason for å legitimere Eirik Blodøks' navn og kongeverdighet.^[5]

Etter Historia Norvegiæ var Eirik Blodøks den eldste sønnen til Harald Hårfagre.^[6] Snorre mente at Guttorm var den eldste.^[7] Etter Fagrskinna var Eirik blant de eldste.^[8] En del av de som i ettertiden er oppgitt som brødre til Eirik Blodøks, var ikke nødvendigvis det. Etter Haralds død ble det å stamme fra Harald Hårfagre politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt enn å stamme fra en tilfeldig småkonge. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, hadde blitt redigert av hensyn til dette.^[9]

Eirik ble fostret opp hos hersen Tore Roaldsson.^[10]

Eirik var gift med ei Gunnhild. Ifølge flere sagaer ættet hun fra Hålogaland, og hun fremstilles i den forbindelse som trolldomskyndig.^[11] Historia Norvegiæ sier derimot at hun var datter av den danske kong Gorm.^{[12] [13]} Dersom Eirik også var kong Erik i York, hadde han også en skotsk eller engelsk kone.

Det gis to ulike forklaringer på tilnavnet «Blodøks» i sagaene:

• Det forklares i Ågrip med at han tok livet av flere av brødrene sine.^[14]
• I Fagrskinna forklares tilnavnet med hans herjinger i "alle Vesterlandene".^[15]

Blodøks-navnet var i bruk alt på 900-tallet, og er brukt i skaldekvad som skal være laget av Egil Skallagrimson.^[16]

Kongesagaen til Theodricus (fra omkring 1180) forteller at Erik hadde tilnavnet Brodermorder (Fratrum-inferfector på latin) som følge av at han drepte sine brødre. Blodøks-navnet nevnes ikke.^[17] Egil Skallagrimson omtalte ham også som brodermorderen i et kvad som skal være laget på 900-tallet.^[18]

Heimskringla forteller at Harald Hårfagre ga kongsnavn og deler av riket til flere av sønnene sine, og innsatte Eirik som overkonge over brødrene.^{[19] [20]} Dette mangler i de eldre sagaene, og kan være oppdiktet.

Sagaene er innbyrdes uenige om hvor lenge Eirik var konge:

• Theodoricus fortalte (på 1180-tallet) at Eirik Blodøks hersket i Norge i tre år hvorav to år alene og det tredje med sin bror (Håkon den gode).^[21]
• Ågrip (fra slutten av 1100-tallet) forteller at Eirik Blodøks styrte Norge tre år etter at Harald døde.^[22]
• Nóregs konungatal (fra 1190-tallet) forteller at Eirik hersket i fire vintrer.^[23]
• Heimskringla fra 1230-tallet forteller at Erik styrte tre år mens Harald levde og to år etter.^[24]

Eirik Blodøks arvet riket til Harald Hårfagre. Det er stort sett enighet i forskningsmiljøene om at Harald Hårfagre gjorde seg til konge over større deler av Vestlandet.^[25] Dette var riket Eirik arvet. Det eldre synspunktet om at Harald (og Eirik) var konge over store deler av dagens Norge, er det likevel fortsatt noen få historikere som hevder. Når noen sagaer forteller om Eirik i Viken, regnes det som oppdiktet.

Nóregs konungatal forteller at Eiriks bror Håkon Adalsteinsfostre kom hjem fra England og krevde halve riket.^[26] Det er ingen engelske kilder som bekrefter Håkons opphold i England. Heimskringla forteller at Håkon dro til Trøndelag og allierte seg med Sigurd Håkonsson Ladejarl.^[27] Claus Krag peker på at sagaene er innbyrdes uenige om hvorvidt Håkons kongsnavn ble brukt av jarlen i en maktkamp mot Eirik, eller om det var Håkon som utnyttet Sigurds maktbase i en kamp med broren.^[28] Det endte med at Eirik rømte landet.^{[29] [30]}

Annalis Regii (fra ca. 1300–1328) forteller at Harald Hårfagre gjorde Eirik til overkonge over brødre sine i 928, Eirik ble så konge da Harald Hårfagre døde i 931, Håkon kom i 933 og Eirik reiste i 934.^[31] Annales vetustissimi (fra ca. 1310) forteller også at Harald Hårfagre gjorde Eirik til overkonge over brødre sine i 928.^[32]

Det har lenge vært antatt at kong Erik Haraldsson i Northumbria var den samme som Eirik Blodøks. Det er reist tvil om riktigheten av dette. Ingen engelsk kilde mente at Erik Haraldsson var den samme som Eirik Blodøks.^[33]

Hendelsene og tidspunktene i de norrøne kildene spriker, og de lar seg ikke uten videre harmonisere med de engelske kildene. Avhengig av hvilke kilder en vektlegger, kan hans liv i England beskrives forskjellig.

Norske kilder

Kongesagaen til Theodricus (fra omkring 1180) forteller bare at han dro til England og ble ærefullt mottatt av kongen, og døde der.^[34]

Forfatteren av Ågrip forteller (på 1190-tallet) at Eirik først dro fra Norge til Danmark. Så dro han til kong Adalstein i England, som var engelsk konge i perioden 927–939. Han fikk et jarledømme i Northumberland av kongen. Innbyggerne ville ikke ha ham. Han dro så i hærferd i "Vesterlandene" (Vest-Europa?), og så til Spania der han falt.^[35]

Historia Norvegiæ (fra en gang mellom 1150 og 1235) forteller at han dro til England, hvor kong Adelstein gjorde ham til greve over Northumberland. Han ble så fordrevet av innbyggerne, og dro til Spania hvor han ble overfalt og drept.^[36]

Kongesagaen Fagrskinna (fra om lag 1220) forteller at Eirik tok rike i Northumberland. Landet var lite, og han i stedet dro i vesterviking og herjet omkring i Vesterlandene. I England falt han i et slag på land mot kong Olav Godfridsson (død 941).^[37]

De norske kildene forteller at han ble jarl eller greve i Northumbria, og døde i England eller Spania.

Islandske kilder

Orknøyingenes saga (fra ca. 1200) fortalte at Ekong Adelstein ga Eirik Northumberland. Han beholdt riket så lenge Adalstein var konge.^[38]

Heimskringla ( fra ca. 1230), Den større saga om Olav Tryggvason (Óláfs saga Tryggvasonar en mesta) ( fra ca. 1300) og Flateyjarbók forteller at kong Adalstein ga Eirik Northumberland for at han skulle å verge landet mot daner og andre vikinger. Han fikk bosted i York.^{[39] [40]} Da Adalstein døde (i 939) ble Edmund konge. Edmund satte i stedet inn kong Olav (Olav Godfridsson) som hersker i Northumberland. Det ble et slag mellom Eirik og Olav, der Eirik falt.^[41] Siden Olav Godfridsson døde i 941, må Eirik i så fall ha dødd mellom 939 og 941.

Kronologien i Egils saga (fra ca. 1200-1240) er ikke tydelig. Den forteller at Egil Skallagrimson ble kriger hos kong Adelstein - trolig på 920-tallet. Deretter dro han til Norge der Eirik var konge. Han reiste så tilbake til England, og møtte Eirik i York. Egil var fiendtlig innstilt både til Eirik og Gunhild.^[42] Egil fikk vite om Eiriks død i vesterviking mens kong Edmund styrte (939-946).^[43] Denne kilden er usikker, og flere skaldekvad som er gjengitt i sagaen som laget av Egil Skallagrimson, kan være yngre.^[44]

Den store sagaen om Olav den hellige forteller at Adalstein ba Eirik ta rike i England. Så hadde han Northumberland så lenge han levde. Eirik falt i vesterviking.^[45]

De islandske kildene forteller at han bosatte seg i Northhumbria. Han døde omkring 940 i England eller i vesterviking.

Engelske kilder

Alex Woolf mente at Erik var konge over Northumbria med hovedstad i York (Jorvik) en gang perioden 939-943. Hans datering er omdiskutert. Det er basert en helgenbeskrivelse fra 980-tallet om sankt Cathróe av Metz (født ca. 900 og død 971). Cathróe besøkte Eriks hoff i York, men det ble ikke angitt når det var.^[46] Basert på omstendighetene tolket Wollf når det var.^[47] Clare Downham mente at dette var senest i 946.^[48]

Den angelsaksiske krønike versjon D omtaler en Erik som konge i Northumbria i 948, da Kong Eadred fordrev ham.^[49]

Den angelsaksiske krønike versjon E forteller at befolkningen i Northumberland i 952 fordrev Olav Kvaran og tok imot Erik Haraldson.^[50]

Både den angelsaksiske krønike versjon D og E forteller at Erik ble fordrevet i 954, og at kong Eadred overtok kongemakten i Northumberland.^[51]

Roger av Wendover fortalte (tidlig på 1200-tallet) at Erik, sønnen Henrico (Hårek?) og broren Reginaldo (Ragnald?) falt i et slag i Stainmoor mot kong Eadred (konge 946-955) i 954.^{[52] [53]}

Fram til 2004 var det funnet 31 mynter som er slått i York - med innskriften «Eric rex».^[54] De er i to utgaver:

• N549 der myntslagerens navn på baksiden (revers) er skrevet horisontalt og brutt opp i to.
• N550 der hans myntslagerens er skrevet rundt omkretsen og Eriks navn på framsiden (obverse) er utsmykket med et sverdsymbol.

Det har vært gjettet på om de to mynttypene kan være fra Eriks to perioder i Northumberland, men kan også være fra den samme perioden.^[55] N549 er en imitasjon av myntene laget for Óláv Sigtryggsson, mens N550 er en imitasjon av mynter laget for Olavs far Sigtrygg med sverdsymbol. Dette sverdet var våpenmerket til kongefamilien i Dublin på 900-tallet.^[56]

De engelske kildene forteller at Erik var konge i Northumbria senest fra 946 til 948, og igjen fra 952 til han ble drept i 954.

Det er usikkert om kong Erik i York var Eirik Blodøks. Erik kan ha tilhørt kongefamilien som styrte i Dublin.^[57]

Sammendrag

Det var mange år mellom når Eirik etter de islandske kildene forlot Norge, og når Erik etter engelske dokumenter dukker opp i York. Flere av de norrøne kildene forteller også at Eirik døde omkring 940. En kan ikke fastslå om kong Erik i York var den samme som Eirik Blodøks. Erik døde omkring 954. Halvdan Koth forsøkte å forklare forskjellene med at de norrøne kilden gir en for tidlig datering av Eriks kongeperiode i Norge. Halvdan Koht tvilte også på koblingen til Adalstein, og antyder at Adalstein brukes som gjennomgående engelsk konge av flere sagaer, uavhengig av datering.^[58] Angela Marion Smith mente at koblingen mot Adelstein var en anakronisme - feil i datering av begivenheter ved at man innfører yngre detaljer i skildring av eldre tider.^[59]

Clare Downham mente at Eirik og Erik var to personer.^[60] De engelske kildene forteller også at Eriks kone var en slektning av sankt Cathroe of Metz. Cathroe tilhørte de kongelige familiene i Alba og Strathclyde.^{[61] [62]} Det stemmer ikke med opplysningene i de norrøne kildene om at han var gift med Gunnhild. Det er påpekt at Erik kan ha hatt mer enn en kone.

Samlet er det overvekt av sannsynlighet for at Eirik Blodøks ikke var kong Erik Haraldsson i York, men det er likevel mulig. Om Eirik Blodøks tilhørte kongefamilien som styrte i Dublin er det flere forhold som er enklere å forklare. Forbindelsene mellom kongefamiliene i Norge og Dublin er lite utforsket. Det er koblinger med Irland i:

• Vita Griffini Filii Conani (fra 1137), som forteller at Harald Hårfagre deltok i en ekspedisjon i Dublin. Han styrte over Irland og «de danske øyene».^{[63] [64]}
• Det er videre foreslått at kjenningen i Glymdråpa (andre vers - hlymræks of trǫð glymja) viser til den irske byen Limerick, men det er ikke den eneste mulige tolkningen.^{[65] [66]}
• Historia Gruffud vab Nenan forteller at Olav Sigtryggsson som hørte til kongefamilien i Dublin, var barnebarnsbarn til Harald Hårfagre.^[67]

Heimskringla (fra ca. 1230) hevdet at Eirik dro som 12-åring i hærferd i store deler av Nord-Europa. Fagrskinna (fra om lag 1220) forteller at Eirik herjet flere steder før kong Harald døde. Det er ikke støtte for dette i eldre sagaer eller skaldekvad, og er trolig oppdiktet.

Flere av sagaene forteller at mens Eirik styrte i Northumberland, dro han i vesterviking og herjet omkring i Vesterlandene.^[68]

Heimskringla (fra ca. 1230) forteller at da Eirik var på Orknøyene sto jarlene under ham.^[69] Orknøyingenes saga (ca. 1200) og Heimskringla (fra ca. 1230) forteller at Harald Hårfagre erobret øyene.^{[70] [71]} Harald Hårfagres (og dermed også Eirik Blodøks) herredømme over øyene er blitt trukket i tvil:^[72]

• I Historia Norvegiæ fortelles det at okkupasjonen av Orknøyene ble gjennomført av Ragnvald Mørejarl, og ikke av Harald Hårfarge.^[73] Sigurd Øysteinsson nevnes heller ikke her.
• Adam av Bremen fortalte omkring 1075 at Harald Hårdråde var den første kongen som erobret Orknøyene.^[74]

Heimskringla, Den store sagaen om Olav den hellige, Den større saga om Olav Tryggvason (Óláfs saga Tryggvasonar en mesta) (fra ca. 1300) og Flateyjarbók forteller også at Eirik dro fra Norge til Orknøyene. Derfra herjet han i Skottland og Nord-England.^{[75] [76]} Om fortellingene om Orknøyene er riktige er derfor uvisst.

Fagrskinna forteller at etter Eirik Blodøks' død, fikk Gunnhild laget et kvad om Eirik, og hvordan han ble mottatt i Valhall. Det er formet som en samtale mellom gudene Odin og Brage.^[77] Kvadet er senere omtalt som Eiríksmál eller Eirikskvadet. Fagrskinna er den eneste sagaen som viser til kvadet, og forteller at den bare gjengir begynnelsen på kvadet. Claus Krag mente at det var flere trekk ved de siterte strofene som taler for at det ikke er ekte, men laget senere etter mønster av Hákonarmál, som ble diktet til minne om Håkon den gode.^[78] Andre har ment at Hákonarmál har hentet inspirasjonen fra Eriksmål, så dette er uvisst. Noen mener at flere deler av kvadet tyder på et språklig opphav i Northumbria.^[79] John McKinnell ser ingen innflytelse fra gammelengelsk på språket i diktet, og John Lindow argumenterer for at det ble komponert i Danmark etter Gunnhilds tilbakekomst dit.^[80] Det framgår ikke av kvadet at det er om Eirik Blodøks, så det kan også være om kong Erik av York.^[81]

Historia Norwegiæ og Heimskringla forteller derimot at Eirik og hele familien lot seg kristne av kong Adalstein da han fikk Northumberland.^{[82] [83]}

Det er uavklart om hva som var Eiriks holdning til religionene.

• (en) Eric Bloodaxe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Håkon den godes saga – originaltekst fra Wikikilden