Foreningen Norden

Ideen om skandinavisk og nordisk integrasjon er svært gammel. Den nordiske integrasjonsprosessen har pågått siden de første nordiske statsdannelser begynte på 700-tallet, og kulminerte med Dronning Margrethe og Kalmarunionen (1397–1523) da hele Norden ble samlet til et rike. Selv om forholdet mellom statene i Norden til tider har vært preget av indre splid og uenighet, har den særegne nordiske identiteten bestått. Likt språk, kultur og institusjoner har frem til i dag utgjort grunnvollene i denne identiteten, og det har vært flere forsøk på å gi den et politisk rammeverk.

Den skandinaviske studentbevegelsen som blomstret i nasjonalismens gullalder på midten av 1800-tallet er et tidlig eksempel på en «folkelig» oppslutning rundt denne identiteten. Politisk støtte for skandinavismen minket etter den dansk-tyske krig av 1864, der den svenske og norske regjeringen hadde lovet, men ikke innfridde militær assistanse på tross av både folkelig solidaritet og uttalt kongelig støtte fra Karl IV. Den folkelige skandinavismen hadde imidlertid fortsatt oppslutning, og en rekke skandinaviske foreninger opprettholdt og utvidet kontakten. Et eksempel på dette er de nordiske språkmøtene der språkene på lang vei ble oppdatert og harmonisert.

Forholdene mellom de skandinaviske landene ble gradvis forbedret frem mot århundreskiftet, og den skandinaviske myntunionen (1873–1924) og den fredelige unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige i 1905 demonstrerte både politisk vilje og folkelig ønske om gode forhold mellom landene. Første verdenskrig (1914–1918) styrket behovet og støtten for det nordiske samarbeidet; selv om de nordiske landene hadde forholdt seg nøytrale under krigen, hadde de økonomiske kostnadene vært store. Ønsket om å bevare den felles nøytralitetspolitikken førte til en rekke samarbeid på praktiske områder innen industri og handel for å utveksle erfaringer og varer som var utilgjengelige under krigen.^[2]

Foreningene Norden ble grunnlagt i 1919 for å styrke ikke bare de økonomiske bånd, men for å fremme felles nordisk kultur, samfunn og historieforståelse. Selv om opprettelsen av organisasjonen møtte motstand fra en rekke store personligheter i Norge (hvorav den mest kjente og uttalte var justis- og sosialminister Johan Castberg) som mente at Norges suverenitet ville undergraves av «skandinaviske eventyr», ble Foreningen Norden Norge stiftet den 2. april 1919. På det norske stiftelsesoppropet hadde flere store personligheter skrevet under, blant annet Fridtjof Nansen, Johan Ludwig Mowinckel, Gustav Vigeland, Arne Garborg og Edvard Munch.^[3]

Foreningen har siden grunnleggelsen formidlet kjennskap til nordisk kultur, språk og samfunn, men har også vært en pådriver for fredelige forhold mellom de nordiske land, og har vært involvert i politiske saker som Svalbard-spørsmålet i 1919-1920, Grønlandssaken mellom Norge og Danmark i 1933 (samme år som Foreningen Norden Danmark ble innstilt til Nobels fredspris for første gang), Finlandshjelpen under vinterkrigen 1939-1940 og i diskusjonen rundt felles nordisk arbeidsmarked og NORDØK i etterkrigstiden. Organisasjonen samarbeider ofte med de nordiske regjeringene, Nordisk råd og Nordisk ministerråd, samt med ikke-statlige organisasjoner og det private næringsliv.

Noen eksempler på organisasjonens nåværende virke inkluderer:Formilding av sommerjobber, boliger og kulturaktiviteter til nordisk ungdom gjennom «Nordjobb»-programmet, organisering av seminarer og debatter rundt i landet for å spre kunnskap og interesse om Norden og nordiske tema, omfattende skolerettet virksomhet, blant annet gjennom nordiske forfatterbesøk, skoleturer og elevutbytte. Et annet profilert arrangement er den årlige utgivelsen av Nordens språkpris (etablert 2010), som gis til «en person, institusjon, myndighet, organisasjon, bedrift eller ildsjel som på en innovativ og god måte bidrar til å styrke den nordiske språkforståelsen».^[4]

• Espen Stedje 2010-
• Per Ritzler 2005-2010
• Berit Griebenow 2001-2005
• Eva J. Vaagland 1997-2001
• Harald Løvaas 1987-1997
• Gerhard Arnesen 1964-1987
• Henry Bache 1925-1964
• Kristian Schjelderup 1923-1925
• Charles Kent 1919-1923^[5]

• Tone W. Trøen 2020-
• Rune Mørck Wergeland 2016-2020
• Olemic Thommessen 2010-2016
• Tove Veierød 2005-2010
• Grete Øverlier 1999-2005
• Bjarne Mørk-Eidem 1991-1999
• Reidar Østgård 1987-1991
• Helge Seip 1981-1987
• Reidar Carlsen 1969-1981
• Harald Throne-Holst 1964-1969
• Henrik Groth 1959-1964
• Nils Langhelle 1956-1959
• Henning Bødtker 1950-1956
• Harald Grieg 1939-1950
• Jens Michael Lund 1926-1939
• Edvard Hagerup Bull 1919-1926

• Svein Olav Hansen 2018 -
• Grethe Fossli 2012 - 2018
• Bjarne Mørk-Eidem 2008 - 2012

• Marit Kalland 2002 - 2008
• Erik Evang 1999 - 2002
• Hans Lindemann 1991 - 1999
• Leif Mæhle 1983 - 1991
• Albert Nordengen 1977 - 1983
• Henrik Groth 1967 -1977
• Nils Langhelle 1962 - 1967
• Harald Grieg 1958 -1962
• Oscar Torp 1946 - 1958
• Johan Ludwig Mowinckel 1919 - 1943

• Foreningen Nordens hjemmeside