Folldalstromma
Folldalstromma (eller Frøyningsfjelltromma; sørsamisk Freavnantjahke gievrie) er ei samisk sjamantromme/runebomme (sørsamisk gievrie), fra det sørsamiske området i Norge. Gjennom den siste kjente eieren er den knyttet til Folldalen i Høylandet og Frøyningsfjellet i Namsskogan i Namdalen i Trøndelag.
Den er en av de best dokumenterte samiske trommene i Norge: Eierne Bendix Andersen Frennings Fjeld og Jon Torchelsen Fipling-Skov møtte Thomas von Westen i 1723 og gav ham en forklaring på trommas symboler og deres betydning. Tromma ble «beslaglagt» det samme året. I 1730 befant tromma seg i Det Kongelige Danske Kunstkammer i København, og fra 1837 var den i Meininger Museum i Thüringen i Tyskland. Den svenske forskeren K.B. Wiklund identifiserte i 1910 tromma i Meiningen med den som var nevnt i det manuskriptet som Just Qvigstad publiserte i 1903. Den 3. november 2023 var tromma tilbakeført til Saepmie, og den forvaltes nå av muséet Saemien Sijte i Snåsa.
Den svensk-norske religionshistorikeren Håkan Rydving har påvist at det er stor ulikhet mellom hvordan figurene blir tolket i det samtidige manuskriptet og hvordan Ernst Manker senere forklarer dem. Rydving ser dette i lys av et mønster hvor figurer som samene selv forklarer som kristne symboler eller figurer fra hverdagslivet, blir nytolket som vesen fra samisk mytologi.
Trommas form
Tromma skal ifølge Bendix og Jon være «arved i 4de Led».[1] Den er en rammetromme / spontromme (gievrie) utført ved sveiping av et helt, smalt og tynt trestykke av furu til en jevn, symmetrisk oval med største lengde 47,5 cm og største bredde 30,4 cm.[2] Figurene på trommeskinnet er malt med en rødbrun farge som er framstilt av orebark.[3]
På undersiden av trommeskinnet er det innskrevet
- Bendix Andrei
- J foldalen bon
Tromma er bevart med 50 lærreimer festet til undersiden; 33 var festet på ramma og 17 til tverrgående festebånd. Reimene var mellom 11 og 29 cm lange, de korteste var på enden. 134 små metallbiter var festet til reimene; hvorav 96 i messing.[2] Dette er forklart slik: «Remmerne med Tinn-Traaer omviklede og med gammel Tin og Messing i Enden prydede, ere som gaver og Taknemligheds Tegn til Runne-Bommen, hvilke Finnerne giver, naar de efter dens Anvisning har været lykkelige.»[1] På ramma er det festet 11 små stifter av tinn i korsform; Bendix og Jon forklarte at dette «viiser hvor mange Biørne efter denne Runne-Bommes prophetie ere fældede.»[1]
I 1723 skal det også ha vært et rødt kors malt på trommeskinnet.[2] Korset er ikke synlig i dag. Dette ble forklart slik i 1723: «det røde Kaars som paa Rune-Rommen er malet med Biørne-Blod, som Finnen har taget af den skudte Biørns Hierte, og anstrøgen dette sitt Oracul med, paa det hand fremdels skal blive lykkelig i sitt Biørne-Skøtterie.»[1]
Trommas historie
De to eierne møtte von Westen en sted i Namdalen i 1723, og de ga ham sin forklaring av trommas innhold. Denne forklaringen er kjent gjennom et manuskript som finnes i Gunnerusbiblioteket.[1][4][5] Samtidig eller noe senere samme år krevde von Westen innsamling av trommer på Krogsgarden på Snåsa. Åtte andre trommer ble i 1723 samlet inn der og videresendt til København. Tradisjonen vil ha det til at Bendix Andersen Frennings-Field og Jon Torchelsen Fiplings-Skov rømte over fjellområdet Hartkjølen til Jämtland for å slippe å levere tromma.[6] For å unngå at de to unnslapp innsamlingen, skrev von Westen til sine kolleger i Jämtland og fikk dem til å stoppe samene og kreve tromma innlevert.
Tidligere har man antatt at trommas vei til museum i Tyskland gikk via beslagleggelse av svenske prester og derfra til Stockholm; også fordi de fleste av trommene som ble innsamlet av von Westen gikk tapt i branner i København.[4][6][7] Det er nå kjent at tromma befant seg i Det Kongelige Danske Kunstkammer i 173
0, da det i en katalog over samlingene ble nevnt ei tromme med innskriften «Rendick Andersen i Foldalen bom ladie».[8]
I 1757 ble tromma og den medfølgende runebommehammeren gitt som bryllupsgave fra Frederik V av Danmark og Norge til hans tidligere svoger Ernst Friedrich III av Sachsen-Hildburghausen, som giftet seg på nytt i 1757. Den 12. november 1826 ble hertugdømmet omorganisert; det ble en del av hertugdømmet Sachsen-Meiningen og hoffet ble flyttet til Altenburg. Tromma ble da fristilt. En gang mellom 1826 og 1837 ble den donert til Hennebergischen altertumsforschenden Vereins av foreningens grunnlegger hoffråd Ludwig Bechstein (1801–1860).[3] Tromma var fra 1837 i samme samling, selv om museet har skiftet navn og form. Frem til 2023 befant den seg i de musikkhistoriske samlingene i Schloss Elisabethenburg, som er hovedbygningen til Meiniger Museum, i Meiningen.[7][9]
Tromma ble første gang beskrevet av samleren og kulturhistorikeren Gustav Klemm i boka Die Hirtenvölker der passiven Menschheit (1844), tredje bind i hans bokverk Allgemeine Cultur-Geschichte der Menschheit.Grüne Bibliothek Schloss Elisabethenburg Green library Meiningen.jpg
Under Tråante 2017, 100-årsjubileet for samemøtet i 1917, ble tromma stilt ut på Vitenskapsmuseet i Trondheim fra 5. februar til midten av mai 2017, i museets utstilling «Hvem eier historien?»[10][11][12]
Det sørsamiske museet Saemien Sijte i Snåsa har flere ganger sagt at de ønsker tromma tilbakeført til sitt samiske miljø, som del av den samme tilbakeføringsprosessen som også Bååstedeprosjektet representerer. Dette ønsket ble også nevnt i forbindelse med planene for det nye museumsbygget som åpnet i 2022.[13]
Den 21. juni 2023 vedtok Meininger Museum på et styremøte å tilbakeføre tromma til Saepmie.[14] Den 25. juli 2023 ble det meldt at tromma skal overføres til Saemien Sijte høsten 2023.[15] Den 3. november 2023 var tromma tilbake i Sápmi, og forvaltes nå av muséet.[16]
Trommeskinnets motiver
Samiske trommer har en motivstruktur og samling av enkelmotiv som gjenspeiler eierens og eierfamiliens verdensbilde, både i religiøs og i praktisk, næringsmessig forstand. Folldalstromma er en av de best dokumenterte samiske trommene i Norge: Eierne Bendix Andersen Frennings Fjeld og Jon Torchelsen Fipling-Skov møtte Thomas von Westen i 1723 og gav ham en forklaring på trommas symboler og deres betydning.
Folldalstromma er en av flere samiske trommer som ved avbildning av båter gjenspeiler at fiske og sjørettet virksomhet var en del av sørsamenes næringsgrunnlag.[17]
Tollkningen av motivene er imidlertid ikke entydig. Religionshistorikeren Håkan Rydving viser i to ulike artikler hvordan både Olaus Graans tromme fra Lycksele[18] og Folldalstromma[7] har blitt åndeliggjort gjennom Ernst Mankers tolkende beskrivelser. Rydving viser hvordan Graan tolker symbolene som uttrykk for næringsvirksomhet, mens Manker tolker symbolene som overnaturlige vesen.[19] Symboler som Graan forklarer som snøvær, et skip, regn og ekornskog, tolker Manker som en vindgud, et båtoffer, en værgud og en skogsånd.[20] Symboler som samene selv tolker som kristne skikkelser har også ofte fått en ny tolkning som samiske mytologiske figurer; når Bendik forklarer en figur på Folldalstromma som den kristne Gud, tolkes dette senere som den høyeste guden i samisk mytologi, Raedienaehtjie. Dette til tross for at samene i flere hundre år hadde vært utsatt for kristen påvirkning og hadde integrert kristne forestillinger i sin egen tro.[21]
Rydving mener at trommene og trommemotivene fra et kildekritisk utgangspunkt kan deles inn i fire grupper:[7]
- Bevarte trommer som er forklart av eierne. I denne gruppa finnes bare to trommer: Anders Paulsens tromme og Folldalstromma.
- Bevarte trommer som er tolket/forklart av andre samtidige personer enn eieren. I denne gruppa finnes fem trommer; fire sørsamiske og en fra umesamisk område.
- Tapte trommer som er nedtegnet og tolket/forklart, men hvor det er uklart om eieren var involvert i forklaringen. I denne gruppa finnes fire trommer.
- Bevarte trommer uten samtidige tolkninger av motivene. Til denne kategorien hører de fleste av de om lag 70 kjente trommene.
Rydvings innfallsvinkel står i motsetning til den tidligere/vanlige antagelsen at samene «kristnet motivene» for å redusere inntrykket av hedenskap når de beskrev trommene og deres motiv for prester og andre kristne tilhørere.[22][23]
Rydving har sammenstilt forklaringene fra 1723 og 1950 i artikkelen «Ett metodiskt problem och dess lösning»[7]:
| Nr[24] | Bendix' og Jons forklaring[1] | Mankers tolkning[22] |
|---|---|---|
| 1 | Solen (biejjie) | |
| 2 | Djevelen | Torden, Horagalles, med hammeren |
| 3 | En rein som har kommet bort i fjellet | Rein som jaktbytte eller offerdyr |
| 4/9 | En avslutning på strålen, som kanskje refererer til dens spredning | |
| 5 | Solen om den skal skinne og det skal blive klart Veir | Sannsynligvis vinden (Biegg-olmai eller Biegga-galles), som vanligvis står på denne plassen |
| 6 | Gand-Find, som har lært at utsende Gand | En av de tre ailekes-olmak, helgedagsmennene |
| 7 | Finnen, som leder efter de Vildfarende Rinsdyr | En av de tre ailekes-olmak, helgedagsmennene |
| 8 | En av de tre ailekes-olmak, helgedagsmennene | |
| 10 | Finne Hytter i andre Finne Byer | samebygd med gammer |
| 11 | Om Ulven har været i anden Finne-Bye og gjort Reensdyrene Skade | Ulv, eller bærspisende bjørn. Prikkene kan evt tolkes som rester av et revet dyr, eller et tegn på dyrets farlighet. Trekanten kan være en gamme i nærheten av dyrets revir. Kanskje har figuren tjent til å det svartmagiske formålet å sende rovdyr til andres boligområder.[25] |
| 12 | Færge-Baaden | båtofferet |
| 13-16 | Bøyden, det er Byer, hvor Bønderne boer | bygda eller kirkegrenda med hus og budskap: geit, ku og hest |
| 17 | Finnen kiører i sin Kirritz (akja) med Rinsdyr for | Kanskje bare en vanlig sledekjøring, men det er ikke urimelig å anta at vi her har noaidien, trommas eier, på viktig ærend i åndeverdenen |
| 18 | Gand-Flue til at skade Mennisker | trollskudd, gandflue, noide-dirri |
| 19 | Goup-dyret | gaupe eller et annet rovdyr |
| 20 | Det Gierde, hvor Finnerne haver deres Rinsdyr samlede, særdeles om Sommeren, naar de malker Hinderne | reinkve med hjord og gjetere |
| 21 | Biørnen | Bærspisende bjørn |
| 22 | Rune-Bommen, hvilket Signum tilkiende om Rune-Bommen spaaer sandt | Tromma, sett fra undersiden |
| 23 | En Fin kommer at besøge den anden | Sannsynligvis noaidien |
| 24 | Fisker-Baaden med Garnet bag efter | Fiskere med båt og garn |
| 25 | Fugle-leeg; en Sted paa grønne Enger og gierne hos Fiske-Vand, hvor Uhr-Høns og Tødderne om foraaret samler sig og spiller med hver anden | Skogsfugl på spillplassen |
| 26 | Staburet, bygt i Skoven paa 4 ved Toppen afhugne Træer 10 á 12 Alen høi fra jorden, hvori Finnen giemmer sine Madvarer og bedste Varer, alleene forvaret med en Pind for Døren; men naar derfra, da giemmer de Stien saa vel, at en Fremmed ei kand finde den | Njalla på rotfast stolpe |
| 27 | Fieldet, hvor Reensdyrene gaae | Rovdyr i fjellet, bjørn eller ulv |
| 28 | Ulven og Riins-Dyret i Fieldet; om Ulven har giort Skade blandt Reens-Dyrene | Rein og rovdyr (bjørn eller ulv) i fjellet |
| 29 | Gud den Hellig Aand | En av skikkelsene i den samiske treenigheten, kanskje opprinnelig Radien-akka, den herskendes hustru |
| 30 | Gud-Fader | Hovedfiguren i den samiske treenigheten, kanskje opprinnelig Radien-attje, tilsvarende den kristne Gud Fader |
| 31 | Kanskje en tjenende ånd til 32, Radien-pardne | |
| 32 | Guds-Søn | Den tredje skikkelsen i den samiske treenigheten, Radien-pardne, den herskendes sønn, Guds sønn |
| 33 | Om de gamle Hester skal skydes ihiel hos Bønderne, hvorefter Finnerne søger, som de derved for tiener Penge for at tage Huden av Hesterne, og beholde Kiødet til Spise | Ruto til hest. [Ruto er en djevleskikkelse] |
| 34 | Gand-Flue til at beskade Qvæget | På denne plassen står det vanligvis en menneskefigur som har en oppgave som hjelpeånd i dødsriket eller noe lignende. En menneskefigur er ofte forenklet til et kors, men på denne trumma har alle de frittstående menneskefigurene beina fra hverandre; derfor er trolig Bendix' og Jons forklaring riktig, selv om det er uvanlig med to trollskudd/gandfluer på samme tromme |
| 35 | Kirken | Sannsynligvis kristen grav eller kirkegård, opprinnelig jabme-aimo, det samiske dødsriket |
| 36 | Finnernes Begravelse i Fieldet, som er gierne i en Bergrift eller Huule, hvorind de putter deres Liig | Samisk grav |
| 37 | Finne-Tøiten, Finne-Konen | Sannsynligvis samens hustru, som den nærstående gruppen av mødregudinner henvender seg til |
| 38-40 | De Mands-Personer som vogter Rinsdyrene | De tre vanlig forekommende akkhaer, mødregudinner, som forholder seg til kvinnenes verden, gammen og barnefødsler: Saaraahka, Oksaahka og Juksaahka; den siste kan gjenkjennes på buen |
| 41 | Hermelin-Dyret | Hunden hjemme ved gammen |
| 42 | Finne-Hytterne | Sameleir med gammer |
| 43 | Træe i Skoven, Egeren, eller som de kalde det Dyr, Ikorn | Ekorn i ei gran |
| 44 | Finnerne gaaer paa Biørne-Skiøtterie | Jegere på jakt, med pil og bue |
| 45 | Finne-Qvinden agter at gaae til Staburet | Kanskje samekvinnen hjemme, som et motstykke til mannen på jakt |
Spådomsredskap
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Sørsamisk språk |
| Historie |
Vivallen • Bindalstromma • Folldalstromma • Dalbusjøen 1811 • Felleslappeloven • Elsa Laula Renberg • Daniel Mortenson • Samemøtet i 1917 • Waren Sardne • Dunderlandsdalsulykken • Bergsland • Bull • Sameblod |
| Institusjoner |
Saemien Sijte og Åarjel-saemieh • Åarjelsaemien Vierhtiesåafoe • Åarjel-saemiej skuvle • Gaaltije • Sijti Jarnge • teater • Daerpies Dierie • Aajege • Gïelem nastedh • Gïeleaernie |
| Se også |
Om trommas bruk til spådomskunst ble følgende forklaring nedtegnet i samtale med eieren Bendix Andersen i 1723:
- «Naar en Finn har besluttet et at forrette, adspurde hand sin Rune-Bomme, tog den i sin venstre Haand, vendede den Ende, hvor Rins-Dyrenes Samling præsenteres mod sit bryst, faldt ned paa det venstre Knæ, med det Høire oprakt, tog hammeren, som er arbeidet av Rins-Horn, tillige med det lille Messing Instrument |:Viiseren kaldet:| i den høire Haand, lagde Viiseren oven på Skindet, og med Hammeren bankede paa skindet. Imedens han saa bankede, sang han en sang på Finsk, som vel uden Tvil har været vantroende, efterdi ingen Fin vil give Meeningen tilkiende; ved denne banken på Skindet, bevægeres Viiseren fra et sted til et andet iblant Charactererne, indtil den før Sangen var ude, blev u-bevegelig liggendes, i hvor meget hand vilde banke, paa det Signo, som betegnede Finnernes Forehavende, om hans propos skulde blive lykkelig; men skulde det ikke lykkes, da bevegedes Viiseren under og efter Sangen hist og her ved Finnens Banken, som af begyndelsen. Dette har været Finnerne et infallible Tegn på en lykkelig eller u-lykkelig udgang.»[1]
Se også
- Bindalstromma
- Anders Paulsen, som beskrev sin runebomme i rettssaken mot ham i Vardø i 1691
- Runebomma fra Velfjord
- Runebomma fra Bjørsvik
Referanser
Litteratur
- Anonym. [trolig Thomas von Westen] «Underrettning om Rune-Bommens rette Brug iblandt Finnerne i Nordlandene og Finnmarken saaledes, som det har været af Fordum-Tiid». Gjengitt i Just Qvigstad (red.) Kildeskrifter til den lappiske mythologi; bind 1. Utgitt i serien Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs skrifter 1903. (ebok). Side 65-68
- Birgitta Berglund. «Runebommer, noaider og misjonærer». i: Spor, nr 1, 2004 (pdf)
- Lisa Dunfjeld-Aagård. Sørsamiske kystområder, tolking av fortidig samisk tilstedeværelse i Ytre Namdal. Hovedoppgave i arkeologi. Tromsø, 2005. (pdf)
- Maren Goltz, «Die Meininger 'Zaubertrommel'. Zur Geschichte, Bedeutung und Funktion der Samen-Trommel». In: Jahrbuch des Hennebergisch-Fränkischen Geschichtsvereins 21 (2006), 171–196. (pdf)
- Maren Goltz, Runebomma fra Folldalen. Oversatt av Arnljot Grøttum og Per Brembu. Utgitt av Høylandet historielag 2011. Opptrykt i Årbok for Namdalen 2017
- Maren Goltz: Die Musikinstrumenten-Sammlung der Meininger Museen im Schloss Elisabethenburg. Vollständiges Bestandsverzeichnis mit ausführlicher Dokumentation. Unter Mitarbeit von Anne Koch. Meiningen 2012. (pdf)
- Rolf Kjellström & Håkan Rydving. Den samiska trumman. Nordiska museet, 1988. ISBN 91-7108-289-1
- Åsa Virdi Kroik. Hellre mista sitt huvud än lämna sin trumma. Föreningen Boska, 2007. ISBN 978-91-633-1020-1. Kapitlet «Trumman»
- Ernst Manker. Die lappische Zaubertrommel, eine ethnologische Monographie.
- 1. Die Trommel als Denkmal materieller Kultur. Thule förlag, 1938 (Nordiska museets serie Acta Lapponica; 1). Side 596-608
- 2. Die Trommel als Urkunde geistigen Lebens. Gebers förlag, 1950 (Nordiska museets serie Acta Lapponica; 6)
- Håkan Rydving. «Ett metodiskt problem och dess lösning : att tolka sydsamiska trumfigurer med hjälp av trumman från Freavnantjahke». I: Njaarke : tjaalegh Harranen Giesieakademijeste. Harran, 2007. ISBN 978-82-997763-0-1 (Skrifter fra Sommerakademiet på Harran; 1)
- Franz Weinitz. «Die lappische Zaubertrommel in Meiningen». Zeitschrift für Ethnologie, 1910, Hefte 1, 1-14.
- K.B. Wiklund. «Die lappische Zaubertrommel in Meningen». I: Le Monde Oriental; Vol 4; side 89-110; 1910.
Eksterne lenker
- (en) Frøyningsfjelltromma – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
