Geigerteller, også kalt Geiger-Müller-teller, er en detektor som blir brukt til å måle ioniserende stråling, vanligvis gammastråling og røntgenstråling (fotoner), men også betastråling og alfastråling (subatomære partikler) kan måles av spesielle varianter med et "vindu" av glimmer.
Selve sensoren er et Geiger-Müller-rør som er fylt av gass (helium, neon, argon og halogener). Når en partikkel eller et foton ioniserer gassen, vil den bli elektrisk ledende i et kort øyeblikk. Den genererte strømpulsen forsterkes og kan overføres til et viserinstrument eller en skjerm som viser ioniseringsintensiteten, eller som en lydpuls for hver ionisering. Tettheten i gassen kan være så lav at de fleste høyenergetiske fotoner passerer gjennom uten å registreres.
Hans Geiger utviklet sammen med Ernest Rutherford geigertelleren i 1908. Denne første versjonen kunne bare registrere alfapartikler. Sammen med en av sine studenter, Walther Müller, forbedret Geiger i 1928 apparatet til å kunne registrere flere typer ioniserende stråling. Den nåværende versjonen av geigertelleren kalles en halogenteller. Den ble oppfunnet av Sidney Liebson i 1947.
Geigertelleren brukes blant annet innen kjernefysikk, geofysikk og medisin hvor radioaktive substanser er involvert. Den er et enkelt, bærbart og robust hjelpemiddel for å måle radioaktiv forurensing.
