Gjeldsfengsel

Gjeldsfengsel^[1] var et fengsel for mennesker som ikke klarte å betale gjelda si, som var vanlig inntil midten av 1800-tallet. Gjeldsfengsel var en vanlig måte å håndtere ubetalt gjeld i mange land i Vest-Europa og Amerika, tidvis i form som låste arbeidshus.^[2]

Nødlidende mennesker som ikke var i stand til å betale en rettsbestemt dom, ville bli fengslet i disse fengslene inntil de hadde jobbet ned gjelden sin via arbeidskraft eller sikret seg eksterne midler til å betale gjelden. Produktet av deres arbeid gikk til både kostnadene ved fengslingen og deres påløpte gjeld. Økende tilgang og mildhet gjennom lover om konkurs har gjort fengselsstraffer for gjeld foreldet og avskaffet over det meste av verden.^[3][4] Graden av frihet fangene fikk i gjeldsfengsler var varierende. Om en fange hadde tilgang til litt penger, kunne han kjøpe seg enkelte goder. Noen steder var det lov å gjøre forretninger i fengsel, og ha besøkende over flere timer.

I praksis fungerte gjeldsfengsel som et pressmiddel for å tvinge en som skyldte penger og var dømt for dette, til å etterkomme dommen og gjøre opp for seg. Trusselen om gjeldsfengsel var i seg selv et sterkt pressmiddel på skyldneren og hans kausjonister. For en debitor som var dømt til å betale sin gjeld, kunne gjeldsfengsel også virke som straff.^[5] I Norge ble gjeldsfengsel formelt avskaffet eller sterkt begrenset ved lov 3. juni 1874.^[6] Selv om det offisielle gjeldsfengsel ble avskaffet i Norge, eksisterer det i en forståelse for at man er nødt til å sone i fengsel dersom man ikke har penger til å betale en bot. Derimot er samfunnsstraff et alternativ til bot eller fengsel.^[7][8]

Faren til den engelske forfatteren Charles Dickens satt i gjeldsfengsel, og Dickens både skildret og kjempet mot denne fengselsstraffen i sine tekster.^[9] Den kjente engelske tyven Jonathan Wild begynte sin karriere fra et slikt fengsel.^[10]