Gudmund Didrik Schnitler

Gudmund Didrik Schnitler (født 23. juni 1897, død 20. juni 1976) var en norsk historiker og professor i historie ved det nyordnede Universitetet i Oslo 1940–1945.

Gudmund Didrik Schnitler
Født		23. juni 1897[1][2][3] Christiania[1]
Død		20. juni 1976[4][5] (78 år)
Beskjeftigelse		Historiker
Far		Gudmund Schnitler
Parti		Nasjonal Samling
Nasjonalitet		Norge
Gravlagt		Vestre gravlund[4][5]
Medlem av		frimureri

Gudmund Didrik Schnitler var sønn av militærhistorikeren Gudmund Schnitler (1868–1925) og sønnesønn av militærhistorikeren Didrik Schnitler. Han gikk på Frogner skole og gikk ut av Krigsskolen i 1918. Fra 1919 til 1920 var han adjutant hos den norske militærattachéen i Berlin. Fra 1923 til 1924 var han aspirant i Generalstaben. I 1925 begynte han å studere jus, og fikk året etter et stipend for å utføre militærhistoriske studier. I de følgende årene oppholdt han seg flere ganger i Paris og Berlin for studienes skyld. Han var sjef for 6. kompani i IR 4 fra 1930 til 1938. I 1939 gjennomførte han en studiereise gjennom Danmark, Tyskland, Belgia og Nederland.

Høsten 1940, etter den tyske invasjonen av Norge, meldte Schnitler seg inn i Nasjonal Samling. 5. oktober 1940 ble Schnitler utnevnt til professor i historie ved Universitetet i Oslo, og 7. november samme år til leder av Instituttet for historisk forskning, som blant annet skulle samle inn materiale om krigen i 1940. I okkupasjonsårene ledet han blant annet utgivelsen av en ny utgave av P.A. Munchs Det norske Folks Historie. Han ble også konsulent for Kulturdepartementet og gikk inn i Nasjonalteatrets representantskap.

I 1948 ble Schnitler dømt til to års tvangsarbeid for landssvik.

Schnitler var også frimurer, som i 1925 ble tatt opp i St. Johanneslogen St. Olaus til den hvide Leopard.