Haplorhini

underorden av primater

Haplorhini, også kalt tørrneseaper og rettneseaper, er en av to hovedgrener av primatene, som omfatter de høyere apene og spøkelsesaper. Den andre greina utgjør resten av halvapene.[1]De forekommer opprinnelig i tropisk og subtropisk klima over hele verden (unntatt Madagaskar, der halvapene er de eneste primater).Gruppen omfatter imidlertid også mennesket, som i løpet av de siste 100 000 år har spredd seg til de resterende klimasonene.

Haplorhini
Nomenklatur
Haplorhini
Pocock, 1918
Populærnavn
tørrneseaper,
rettneseaper
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenPrimater
Økologi
Antall arter:200
Habitat:terrestrisk
Utbredelse:hele verden
Inndelt i

Systematikk

Spøkelsesapene har tidligere blitt regnet til halvapene, men er søstergruppen til de resterende apene.Denne resten sammenfattes gjerne som høyere aper (vestaper, menneskeaper og østaper).[2]

Inndeling

Inndelingen av primater følger Groves (2005).[3]

Treliste

Bygning og levevis

Syn

Felles for disse apene er blant annet at synet har tatt over luktesansens betydning som viktigste sans. Morfologisk gir dette seg utslag i forholdsvis tettsittende og fremoverrettede øyne (som gir et mindre synsfelt, men tredimensjonalt syn). Kraniet har øyenhuler som er lukket bak, i motsetning til strepsirrhiniene, som kun har øyet omgitt av en beinbro, og øyehuler som er åpne bak mot tyggemuskelen slik som hos de fleste pattedyr.[4]

Evnen til fargesyn varierer i gruppen. Spøkelsesapene mangler evnen til å skille på rødt og grønt, men har et utmerket nattsyn. De øvrige har fargesyn, men hos vestapene er det kun hunndyrene som har dette. Hos østapene har begge kjønn fargesyn, ettersom genet for fargesyn befinner seg på X-kromosomet deres, som resulterer i at de har to kopier av genet.[5]

Ansikt

Fordi synet er den viktigste sansen hos haplorhiniene, er nesene tørre i motsetning til både strepsirrhiniene og andre pattedyr, som har fuktige neser. Videre er overleppe bevegelig og ikke lenger delt i to, men lukket.[6]

Referanser

Eksterne lenker