Jan Karski

Jan Karski ble født Jan Romuald Kozielewski i Łódź, Polen. Karski kom fra en katolsk, aristokratisk familie og var yngst av åtte søsken. Han gikk på grunnskole drevet av jesuitter. Fødebyen hadde før krigen en stor jødisk befolkning. Han var født Jan Kozielewski og brukte dekknavnene «Witold» og «Jan Karski».^{[12][13][14][15]} Karski var offiser i hæren da landet ble invadert.^[16]

Han studerte jus og diplomati^[17] ved Jan Kazimieriz-universitetet i Lviv til 1935, og arbeidet for utenrikstjenesten før krigen. Han var i 1936 ved den polske stasjonen i Genève (der han finpusset fransken sin) og i 1937 var han en periode ved ambassaden i London.^[18][19] Noen kilder oppgir at han også tjenestegjorde som diplomat i Paris.^[20] Han fullførte i januar 1939 aspirantkurset i Polens utenrikstjeneste med beste resultat.^[21] Karski behersket engelsk, fransk og tysk før krigen.^[22]

Han hadde en nærmest fotografisk hukommelse.^[23]

Ved den tyske invasjonen var han løytnant i det ridende artilleriet som trakk seg østover fra de tyske styrkene.^[16] Karski ble tatt til fange da sovjetiske styrker okkuperte det østlige Polen høsten 1939. Han ga seg ut for å være menig soldat (alle offiserene ble fengslet) og rømte fra sovjetisk fangenskap (Walter Laqueur oppgir at han forkledde seg som sivilist og ble repatriert til tyskokkupert område^[24], Guri Hjeltnes skriver at det var en fangeutveksling.^[15]). Karski tok seg over demarkasjonslinjen og ble tatt til fange av tyske styrker. Han rømte fra tysk fangenskap ved å hoppe av et tog i fart (på vei til en arbeidsleir, ifølge Laqueur) og tok seg frem til Warszawa, der han sluttet seg til undergrunnsbevegelsen.^[23] Polske offiserer som havnet i sovjetisk fangenskap ble henrettet ved Katyn og Karski kunne selv ha havnet der om han ikke ga seg ut for å være menig soldat.^[13]

Etter å ha sluttet seg til undergrunnsbevegelsen i Polen drev han kartlegging av hva som foregikk i landet. Han fungerte som kurer mellom Polen og den polske eksilregjeringen mens den befant seg i Angers, før Frankrikes kapitulasjon etter slaget om Frankrike. Han gikk på ski over Karpatene og tok seg via Ungarn og Italia til Frankrike. På en tur til Slovakia ble han tatt av politiet i Presov. Han ble torturert og forsøkte å ta sitt liv ved å skjære over pulsårene. En gruppe fra undergrunnsbevegelsen, ledet av Józef Cyrankiewicz (senere statsminister), lykkes med bortføre ham fra fengselssykehuset. Karski lå i 1941–1942 i dekning i Warszawa og drev der han blant annet undergravende propaganda mot tyske soldater, med trykking og distribuering av flygeblad på tysk.^[25] Ifølge Der Spiegel flyktet han fra fengselssykehuset ved hjelp av polsk sykehuspersonale som sympatiserte med undergrunnsbevegelsen, før han fikk hjelp av hjemmestyrkene.^[26]

Under krigen rapporterte Karski om antijødiske holdninger blant etnisk polske i områdene okkupert av Sovjetunionen. Sikorskis eksilregjering videreførte ideene fra mellomkrigstiden om at masseutvandring var den beste løsningen på Polens «jødeproblem».^[27] Karski rapporterte i 1940 til eksilregjeringen at utbredt antisemittisme blant etnisk polske gjorde at mange polakker sympatiserte med den tyske okkupasjonsmaktens brutale håndtering av jødene, mens andre polakker reagerte med sjokk og avsky på tyskernes barbariske metoder – denne delen av rapporten ble fjernet fra eksilregjeringens rapport til de allierte.^[28]

Warszawa-ghettoen og Belzec

Ødeleggelsen av hele den jødiske befolkning, som savner historisk sidestykke, er ikke betinget av Tysklands militære behov. Hitler og hans underordnede sikter mot den totale utslettelse av jødene før krigen slutter og uten hensyn til utfallet. De allierte regjeringene kan ikke se bort fra virkeligheten. Jødene i Polen er hjelpeløse. De har ikke noe eget land. De har ingen uavhengig stemme i de allierte rådsforhandlinger. De kan ikke stole på den polske motstandsbevegelsen eller befolkningen som sådan.

Jan Karski, budskap til de allierte i 1942.^[29]

Sommeren 1942 ble han kontaktet av jødiske ledere fra Warszawa-ghettoen og de fortalte at nazistene hadde satt i gang massedrap på jødene. Karski var på vei til eksilregjeringen som da var i London, og de jødiske lederne bønnfalt ham om å melde fra til de allierte lederne om hva som foregikk. Karski, forkledd som jøde, ble blant annet smuglet inn i ghettoen i Warszawa for å se på forholdene. I ghettoen var over 400 000 mennesker stuet sammen og Warszawa var også før krigen den største jødiske byen i Europa.^[23] Senere beskrev han forholdene i ghettoen som «fryktelige ting». Leon Feiner, som eskorterte Karski i ghettoen, mumlet hele tiden «husk dette, husk dette».^[20]

Mens jødiske polakker var innestengt i ghettoene kunne etnisk polske til en viss grad bevege seg fritt i landet.^[30] Karski møtte blant andre den jødisk lederen Leon Feiner. En av de jødiske lederne (en av lederne i Bund, det kan ha vært Adolf Berman eller Menahem Kirschenbaum^[31]) sa til Karski: «Dere andre polakker er heldige, dere lider også, mange av dere vil dø, men i det minste vil nasjonen deres fortsette å leve. Etter krigen vil Polen gjenoppstå.» Han besøkte Warszawa-ghettoen to ganger.^[32] Karskis informanter anslo at 1,8 millioner jøder allerede var drept og at 300 000 av Warszawa-ghettoens ½ million beboere var deportert til en dødsleir et sted lenger øst i landet.^[20]

Han ble smuglet inn i det han trodde var konsentrasjonsleiren Belzec, og tok seg ut av leiren igjen. Laqueur skriver at Karski besøkte et verksted i nærheten av Belzec og ble fortalt at Belzec var en transittleir (ikke utryddelsesleir). Ved hjelp av bestikkelser fikk han uniform som ukrainsk vakt og passerseddel, og gikk inn i leiren gjennom en sideinngang uten å vekke mistanke. I leiren så han «galehuset» med hauger av lik som ble kjørt ut av leiren for å bli brent. Selve gasskammeret var omgitt av en mur og ikke tilgjengelig for ham.^[34] En tannlege i undergrunnsbevegelsen sprøytet saltvann inn i Karskis kjever slik at de hovnet opp som etter en operasjon, noe som ga ham påskudd for ikke å snakke.^[35] Senere kilder oppgir at han hadde vært i Izbica, en transittleir mellom Lublin og Belzec. Fangene i Izbica-leiren ble sendt videre til Belzec og Sobibor for å bli drept.^[36][18][26] Fanger i stort antall ble trolig avlivet også i Izbica.^[37][38] Jødene Karski så i Izbica var trolig deportert fra Tsjekkoslovakia.^[15] Det var trolig i Izbica han fikk kjennskap til at gasskammer ble brukt til avliving.^[39]

Reisen i 1942

Det var mange franske arbeidere i det tyskokkuperte Polen på den tiden. Disse franske arbeiderne hadde rett til ferie, og den polske motstandsbevegelsen betalte da for å låne identiteten til arbeidere for å få kurerer over til Frankrike. Karski reiste på denne måten gjennom Tyskland til Paris i november 1942. Med nye falske papirer reiste han inn i Vichy-Frankrike til Perpignan og videre over Pyreneene med hjelp av spanske kommunister. I Barcelona ble han tatt i mot av OSS (CIAs forløper). Han reiste videre til Gibraltar hvor han tok fly til London i november 1942 (kartet viser at han i 1942 reiste gjennom Tyskland og okkupert Frankrike).^[40] Ved siden av egen hukommelse hadde han flere hundre dokumenter på mikrofilm.^[41]

Edward Raczyński, Polens utenriksminister i eksil, skrev straks etter Karskis ankomst til London en note til de allierte regjeringen:

Most recent reports present a horrifying picture of the position to which the Jews in Poland have been reduced. The new methods of mass slaughter applied during the last few months confirm the fact that the German authorities aim with systematic deliberation the total extermination of Jewish population of Poland and of the many thousand Jews whom the German authorities have deported to Poland from Western and Central European countries and form the German Reich itself.

(De siste rapportene presenterer et skrekkelig bilde av den situasjonen som jødene i Polen har blitt plassert i. De nye massedrapsmetoder som har blitt brukt i de siste månedene, bekrefter det faktum at de tyske myndighetene med fullt overlegg tar sikte på systematisk og fullstendig utryddelse av den jødiske befolkningen i Polen og av de mange tusen jødene som de tyske myndighetene har deportert til Polen fra Vest- og Sentral-Europa inkludert det tyske riket.)

Edward Raczyński til de allierte, desember 1942^[43]:71

I London avga han rapport om forholdene i Polen til den polske eksilregjeringen der han deltok i møter med eksilregjeringen og møtte senere general Władysław Sikorski.^[44] Eksilregjeringen var mest opptatt av hvordan de kunne få tilbake landet, og mindre av jødenes skjebne.^[15] Arthur Koestler satte Karski i forbindelse med parlamentsmedlem Eleanor Rathbone som var en av de første til å ta Karski på alvor.^[45] Han møtte medlemmer av det britiske kabinettet, blant andre Anthony Eden og Hugh Dalton. Eden var mest bekymret for hvor jødene skulle dra om de bli sluppet fri, Storbritannia hadde ikke kapasitet til å flere flyktninger – «vi har allerede gjort nok ved å ta i mot 100 000» skal Eden ha sagt til Karski i et møte i februar 1943.^[46][20]

Han reiste til USA der han 28. juli 1943 hadde et hemmelig møte med president Franklin D. Roosevelt personlig. Karski møtte også Herbert Hoover, Cordell Hull og Henry L. Stimson. Kureren Jan Nowak som kom senere bekreftet Karskis fremstilling.^[47][48][20] Leon Feiner oppfordret de allierte lederne til å henrette tyskere i alliert fangenskap, drive gjengjeldelsesbombing og spredning av flygeblad. Karski forklarte Feiner at forslagene var urealistiske, Feiner svarte at vi vet ikke hva som er realistisk og ikke, «vi dør her. Si det!». De jødiske lederne i London svarte Karski at Feiners krav var helt umulig.^[49]

Til president Roosevelt sa Karski at uten alliert inngrep vil de polske jødene «opphøre å eksistere». Ifølge Karski lyttet Roosevelt nøye og stilte flere detaljerte spørsmål om forholdene i Polen med unntak av det som gjaldt jødene. Roosevelt avsluttet med: «si til Deres nasjon at vi skal vinne krigen». På dette tidspunktet regnet Karski med at nazistene kjente til ham og han ble derfor værende i USA og gikk offentlig ut med det han visste. Han møtte blant annet Felix Frankfurter, høyesterettsdommer og nær rådgiver til Roosevelt, sammen med den polske ambassdøren. Frankfurter lyttet lenge og utbrøt «Jeg er ikke i stand til å tro på dette. Jeg sa ikke at den unge mannen lyver. Jeg sa at jeg ikke er i stand til å tro på ham. Det er ikke det samme.»^[23][50] Frankfurter hadde selv jødisk opphav i Wien^[51] noe Karski var klar over.^[52]

Karski følte at han hadde mislykkes i å bevege Roosevelt til handling. John Pehle, leder av War Refugee Board som ble etablert for å hjelpe overlevende jøder, uttalte senere at Roosevelt hadde besluttet å etablere War Refugee Board etter samtalen med Karski. Pehle uttalte at Karskis besøk «changed U.S. policy overnight from indifference to affirmative action.»^[20] Karski beklaget at han hadde mislykkes med sitt oppdrag under krigen og ikke hadde klart å redde flere, og ba gud om tilgivelse.^[19][53]

Frem til slutten av 1942 hadde svensker bosatt i Warszawa, «Warszawasvenskene», formidlet informasjon om forholdene via det nøytrale Sverige. De rapporterte også til den svenske utenriksministeren og til hærens stabssjef. Carl Wilhelm Herslow, Sven Norrman og Carl Gösta Gustafsson hadde mange jødiske bekjente som de holdt kontakt med og forsøkte å hjelpe. I et tilfelle i 1942 gikk Norrman inn i ghettoen og tok flere filmer som senere ble overlevert til polsk etterretning i Stockholm. Mange av svenskene ble arrestert av Gestapo fra juli 1942, mens Norrman lot være å reise tilbake til Polen. Den svenske ruten var stengt da Karski formidlet sin detaljerte rapport og likvideringen av Warszawa-ghettoen begynte.^[55]

Det polske nasjonalråd i London vedtok 7. desember 1942 en resolusjon som påla regjeringen å handle uten forsinkelse i spørsmålet om utryddelsen av jødene. Den polske eksilregjeringen sendte 10. desember en appell til de allierte og 17. desember vedtok det allierte rådet (en forsamling av allierte land^[56]) en enstemmig resolusjon som ble offentliggjort. Den polske presidenten bønnfalt 18. desember pave Pius XII om hans intervensjon. Disse diplomatiske initiativene skjedde på bakgrunn av beviser som blitt samlet opp over mange måneder, og Karskis rapport var særlig viktig.^[57]

Tanken var opprinnelig at Karski skulle reise tilbake til Polen i 1942, men den tyske okkupasjonsmakten hadde fått kjennskap til hans identitet og han kunne da gå offentlig ut med det han visste.^[58]

Karski ble værende i USA og boken Story of a Secret State (1944, på norsk som Den hemmelige stat, 1946) ble en bestselger.^[18] Den beskriver hvor velorganisert den polske undergrunnsbevegelsen var.^[15] Ifølge Johan Vogt er Karskis rolle omskrevet i boken, mens øyenvitneskildringene fra Warszawa og Lublin er autentiske.^[43] Karski ble amerikansk statsborger i 1954.^[20] Han var bitter over at de vestlige allierte sviktet Polen etter andre verdenskrig.^[13]

Han studerte ved School of Foreign Service i Georgetown og avla en doktorgrad der. Han ble professor i internasjonal politikk ved Georgetown University og arbeidet der til han gikk av med pensjon. Med Fulbright-stipend gjorde han ferdig det store verket The Great Powers and Poland 1919–1945 i 1974.^[60][20] Bill Clinton, senere president i USA, hadde Karski som lærer ved Georgetown-universitetet. Clinton uttalte at alle frihetssøkende mennesker i verden burde kjenne Karskis historie.^[61]

I 1965 giftet Karski seg med danseren Pola Nirenska (født Nirensztajn) som hadde mistet sin familie og alle sine slektninger i Holocaust. Hun overlevde krigen i London.^[20]

Han medvirket i Claude Lanzmanns film Shoah (1985). For Karski var det viktigste i intervjuet med Lanzmann at de allierte lederne sviktet jødene. Lanzmann utelot i filmen detaljer om Karskis møte med Roosevelt og med Felix Frankfurter.^[62] I Polen ble Lanzmanns film kritisert for å fremstillingen av antisemittisme i landet. Karski støttet Lanzmanns fremstilling.^[18] Han var skamfull over antisemittismen i Polen.^[13] Under krigen rapporterte Karski om antijødiske holdninger i den polske befolkningen under tysk og sovjetisk okkupasjon.^[27][28]

Karski besøkte Polen igjen for første gang etter kommunistregimets fall i 1989.^[18] Førti år etter oppstanden i Warszawa-ghettoen i 1943 publiserte Simon Wiesenthal, Jan Karski, Jerzy Lerski og Jan Nowak (Jan Nowak-Jeziorański) et manifest om forholdet mellom jødene og Polen i jødiske og polske aviser.^[63]

Through the honorary citizenship of the State of Israel, I have reached the spiritual source of my Christian faith. In a way, I also became a part of the Jewish community… And now I, Jan Karski, by birth Jan Kozielewski – a Pole, an American, a Catholic – have also become an Israeli.

(Ved dette æresborgerskapet i staten Israel har jeg nådd den åndelige kilden til min kristne tro. På en måte ble jeg også en del av det jødiske samfunnet ... Og nå er jeg, Jan Karski, født Jan Kozielewski – en polakk, en amerikaner, en katolikk – også blitt en israeler.)

Jan Karski ved tildeling av æresborgerskap i Israel, 1994^[19]

Polens parlament bestemte at 2014 skulle være Jan Karskis år, til minne om hans fødsel 100 år tidligere. Han ble tatt opp i Rettskafne blant nasjonene i 1982 og han ble æresborger av Israel i 1994.^[64] Georgetown University markerte 100-årsdagen for Karskis fødsel. Ved universitetet og flere andre steder (Warszawa, New York, Tel Aviv, Łódź) er det satt opp minnesmerker over Karski i form av statue sittende på en benk.^[53][65] Karski ble straks etter dødsfallet minnet med en tale i den amerikanske kongressen 27. juli 2000.^[66]

Barack Obama tildelte i 2012 Karski presidentens frihetsmedalje, USAs høyeste sivile utmerkelse, posthumt.^[35] Lech Walesa tildelte Karski Den hvite ørns orden og han ble nominert til Nobels fredspris i 1998.^[13] I Tyskland var Karski lite kjent før han ble offisielt invitert i 1997 og var æresgjest i Forbundsdagen i forbindelse med holocaustdagen. Tyske historikere hadde viet Karskis virke lite oppmerksomhet. Lanzmanns film Shoah ble vist på tysk fjernsyn i 1986 og Der Spiegel skrev at Karski var filmens eneste helt (bortsett fra overlevende jøder).^[62]

Under krigen møtte han Arthur Koestler, flyktning fra Ungarn, som delvis baserte romanen Ankomst og avreise (Arrival and Departure, 1943) på Karskis opplevelser.^[18][67]

I 1996 ga E. Thomas Wood ut Karski: How One Man Tried to Stop the Holocaust (Texas Tech University Press). Slawomir Grunberg publiserte i 2012 dokumentaren Karski & the Lords of Humanity.^[68]

I 2010 ga Claude Lanzmann ut dokumentarfilmen The Karski report (vist på den tysk-franske kanalen Arte), som fokuserte på Karski og Karskis møte med allierte ledere basert på intervjumateriale opprinnelig innhentet til Shoah. Denne filmen ble delvis laget på bakgrunn av en disputt med forfatteren Yannick Haenel som i 2009 publiserte romanen Jan Karski. Lanzmann kritiserte Haenel for å ha skrevet un faux roman (en falsk roman) og forvrengt historien.^[69][70][71]

I 2014 kom Story of a Secret State ut i ny utgave med forord av Madeleine Albright, tidligere utenriksminister, biografi ved Timothy Snyder og etterord av Zbigniew Brzezinski.^[17] I 2014 satte Georgetown University opp et teaterstykke som fremstilte Karskis erfaringer, med David Strathairn i hovedrollen.^[72][73]

Karski gjorde et dypt inntrykk på alle han møtte, skrev Edward Raczyński i sin dagbok.^[74] Det er uklart om rapportering om holocaust var hovedformålet med reisen til London i 1942.^[75]

• Karski, Jan (2014). The Great Powers and Poland: From Versailles to Yalta. Lanham: Rowman & Littlefield. ISBN 9781442226647. 
• Karski, Jan (1946). Den hemmelige stat. Oslo: Bergendahl. 
• Laqueur, Walter (1991). Det ufattelige var sant: historien om hvordan Vesten fikk kjennskap til Endlösung. Oslo: Document. ISBN 8275190010. 
• Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5.  [with David Cesarani og David Silberklang]

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Jan Karski – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Jan Karski på Internet Movie Database
• (en) Jan Karski hos The Movie Database
• (en) Jan Karski, Yad Vashem, rettferdige blant nasjonene
• (en) Utdrag av intervju med Karski gjort i 1996, ved E. Thomas Wood, inkludert intervju med Zbigniew Brzeziński, via YouTube
• (en) Utdrag fra Shoah av Claude Lanzmann, via YouTube.