Khalatsj

Khalatsj (egetnavn: خلج) er et tyrkisk språk som snakkes av khalatsjene. Geografisk befinner disse seg nordøst for byen Arak i provinsen Markazi i det sentrale Iran. Språket tilhører undergruppen Arghu innenfor de allminnelige tyrkiske språk.[3]

Khalatsj
خلج
Khalaj skrevet i persisk Nasta'liq
Brukt iIran[1]
RegionNordøst for Arak i provinsen Markazi
Antall brukere42 107 (2000)[2]
EtnisitetKhalatsjene
Lingvistisk
klassifikasjon
Tyrkiske språk
Allminnelige tyrkiske språk
Arghu
Khalatsj
Språkkoder
ISO 639-3klj
Glottologturk1303

Per 2000 var det 42 107 brukere.[2]

Klassifisering

Tidligere ble khalatsj klassifisert som et oghuztyrkisk (sørvesttyrkisk) språk, og som en dialekt av aserbajdsjansk.[4] En rekke lingvistiske studier, spesielt av språkforskeren Gerhard Doerfer (1920–2003), har påvist at khalatsj skiller seg betydelig fra andre tyrkiske språk. I dag klassifiseres khalatsj som det eneste gjenlevende språket i en separat undergruppe (Arghu) av allminnelige tyrkiske språk.[2][5][6]

De arkaiske trekkene ved khalatsj ble gjenoppdaget av Gerhard Doerfer i 1960-årene. Doerfer konkluderte med at språket ble distinkt på et meget tidlig tidspunkt, og er det eldste av allminnelige tyrkiske språk.[3][5]

Språket ivaretar arkaiske trekk som tre vokallengder (lang, halvlang og kort), den urtyrkiske ord-initialen *h og fraværet av lydforskyvningen *dy. Den sistnevnte er karakteristisk i oghuztyrkiske språk.[5]

Eksempelvis har ordet hadaq («fot») både initialen *h og dentalen *d. Kognatordet i nærliggende aserbadsjanske dialekter er ayaq (tyrkisk: ayak).[5]

På grunn av bevaringen av disse arkaiske trekkene, har enkelte språkforskere spekulert i om khalatsjene er etterkommere av stammen Arghu.[7]

Khalatsj inneholder mange lånord fra det vestiranske språket persisk.[8][9] Mange khalatsjer snakker persisk. 17. utgave av språkkatalogen Ethnologue (2013), så vel som i standarden ISO 639, omtalte et vestiransk språk khalatsj (kjf), i tillegg til det tyrkiske språket khalatsj (klj).[10] Dette vestiranske språket er ikke-eksisterende, og forholdet ble rettet opp i 18. utgave av Ethnologue.[11]

Historie

Middelalderens muslimske lærde betraktet khalatsjene som den første stammen som krysset elven Amu Darya fra sentral-Asia og vestover inn i dagens Afghanistan. Khalatsjene ble beskrevet som sauegjetende nomader i provinsen Ghazni, Qalati Ghilji, og områdene omkring. De hadde transhumans som beiteform.

Geografen Muḥammad ibn Mūsā al-Khwārizmī (محمد بن موسى الخوارزمي, ca 780–850) omtalte khalatsjene som rester av konføderasjonen heftalittene.[12]

Språkforskeren Nicholas Sims-Williams (f. 1943) mener det ikke finnes arkeologiske beviser for at de var etterfølgere av heftalittene.[13] Historikeren Vladimir Minorskij (1877–1966) hevdet på sin side at, de «muligens bare [var] politisk tilknyttet heftalittene».[14]

Khalatsjene ble senere innlemmet i det vestlige tyrkiske khanatet, under navnet hèluóshī (賀羅施). Deretter ble de en del av Türgesh, før de gjenvant uavhengigheten etter sammenbruddene til disse khanatene.[15]

I det 11. århundre vandret grupper av khalatsjer vestover inn i Perserriket sammen med ekspansjonen av Seldsjukkriket (1037–1194). Derifra vandret en grein av dem videre til Iransk Aserbadsjan, hvor de antagelig ble påvirket av oghuzspråk.[16]

I årene 1072–1074 var leksikografen Mahmud al-Kashgari (محمود بن الحسين بن محمد الكاشغري, Maḥmūd ibnu 'l-Ḥusayn ibn Muḥammad al-Kāšġarī, 1105–1102) den første til å gi skrevne eksempler, som ikke kan skilles fra moderne khalatsj. Eksemplene er å finne i verket Dīwān Lughāt al-Turk («kompendium om språkene til tyrkerne»).[9]

Like før regjeringstiden til Timur (1336-1405) migrerte en gren av khalatsjene til området sørvest for Saveh i provinsen Markazi, hvor en stor del av khalatsjene befinner seg i dag.[12]

I dag identifiserer khalatsjene seg som iranere selv om de snakker et lokalt tyrkisk språk. Dette på grunn av prosessen med assimilering som begynte på midten av 1900-tallet.[16]

Geografisk utbredelse

Khalatsj snakkes hovedsakelig i provinsen Markazi i Iran. Doerfer skriver at antall talende var omkring 17 000 i 1968 og 20 000 i 1978.[5] I 2018 var tallet 19 000. Ifølge Ethnologue var det en befolkning på 42,107 talende i 2000.[17]

Referanser