Kommune

Artikkelen inngår i serien om Norske kommuner
Politisk
Kommuneloven • Kommunestyre • Kommunevalg • Formannskap • Ordfører • Kommunal parlamentarisme
Historie
Formannskapslovene • Kommunestruktur • Skilsmissekommune • Tidligere kommuner
Se også
Norges kommuner • Kommune • Norges fylker • Fylkeskommune • Kommunaldepartementet • Norges politiske system • Norges historie

På 1800-tallet var begrepet «kommue» brukt om et landområde som fungerte som et eget rettssubjekt.^[1] Det vil si at landsdelen kunne eie grunn og formue - og dermed også inngå økonomiske forpliktelser. Derimot sa begrepet ingenting om styreform, og en kommune trengte ikke ha noen form for demokratisk styresett.

Det laveste kommunenivået, også omtalt som primærkommuner, var prestegjeld og delvis også kirkesokn. Også en bybebyggelse med status som kjøpstad fungerte som en kommune, som et selvstendig rettssubjekt med særskilte handelsprivilegier. Et ladested hadde også handelsprivilegier, men var formelt sett underlagt en kjøpstad og slik sett ikke en kommune.^[2]

Over prestegjeldet sto amtet som sekundærkommune. Kjøpstedene hadde en noe friere stilling enn landdistriktene og var ikke underlagt amtet de geografisk tilhørte.

Etter innføring av de to formannskapslovene i 1837 ble landet delt inn i formannskapsdistrikt. Én lov gjaldt for bydistrikt og én for landdistrikt. I lovene var begge disse to typene forvaltningsdistrikt omtalt som kommuner.Inndelingen i formannskapsdistrikt på landet tok utgangspunkt i prestegjeldene, delvis også kirkesokn og tinglag. Fra 1863 ble navnet herred brukt om landdistriktene i lovverket, og på 1900-tallet ble «kommue» den mest vanlige betegnelsen for alle distriktene. Forskjellen mellom bykommuner og landkommuner ble fjernet i lovverket fra januar 1993.

For å skille ulike typer kommuner kunne en bruke ord som soknekommune, herredskommune, amtskommune og fylkeskommune. Skolekommuner, fattigkommuner og bygningskommuner var som regel sammenfallende med herredskommunene.^[3]

På slutten av 1800-tallet førte kommunedeling til en rekke nye kommuner, og antallet toppet seg i 1930 med 747 kommuner. Etter 1960 er det blitt færre kommuner. Endrede kommunikasjonsforhold er en viktig årsak til at kommunene kunne bli større rent geografisk. Veinettet er bygd ut og lokaltrafikk er i liten grad basert på sjøveis transport.

Fra 1. januar 2024 har antall kommuner vært 357.^[4]

I Norge er kommunestyret det øverste politiske organet i kommunen og velges ved kommunestyre- og fylkestingsvalg hvert fjerde år. Da velger lokalbefolkningen, det vil si kommunens innbyggere, representanter til kommunestyret. Deretter velger kommunestyret ordfører, og den personen kommer som oftest fra det største partiet og har kommunestyrets flertall bak seg. Kommunene har også en administrasjon med fast ansatte. Den administrative sjefen kalles kommunedirektør (tidligere rådmann). Oslo og Bergen har ingen kommunedirektør. Der er det i stedet innført parlamentarisme med et byråd.

Kommunene er pålagt å administrere og utføre ulike oppgaver. Det dreier seg om

I tillegg til de lovpålagte oppgavene driver mange norske kommuner blant annet med næringsutvikling, kulturarbeid, folkehelsearbeid, drift av parker og idrettsanlegg, med mere.

• Danmarks 98 kommuner
• Finlands 336 kommuner
• Islands 76 kommuner
• Norges 357 kommuner
• Sveriges 290 kommuner

• T.H. Aschehoug (1897). De norske Communers Retsforfatning før 1837. I kommission hos Aschehoug. 

•  (en) Municipalities – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Kommune, Free Online Dictionary Valgfritt språk
• De regionale og lokale styringsområdene ndla - Digitale læremidler for videregående opplæring