Kongedømmet Navarra

Kongedømmet Navarra (spansk: Reino de Navarra; baskisk: Nafarroako Erresuma, fransk: Royaume de Navarre; latin: Regnum Navarrae), opprinnelig kongedømmet Pamplona, var et europeisk, baskiskbasert kongedømme^[1] som lå på begge sider av fjellkjeden Pyreneene langs Atlanterhavet mellom dagens Spania og Frankrike.

Kongedømmet Navarra ble opprettet da den lokale baskiske høvdingen Íñigo Arista (baskisk: Eneko) ble utropt til konge i Pamplona (etter tradisjonen i 824),^[2] og førte et opprør mot det regionale frankiske styret.

Den sørlige delen av kongedømmet ble erobret av kongedømmet Castilla i 1512, permanent i 1524, og kom på denne måten inn i det samlede kongedømmet kongedømmet Spania. Den nordlige delen av kongedømmet fortsatte å være selvstendig, men ble en del av Frankrike gjennom en personalunion i 1589, da kong Henrik III av Navarra arvet den franske tronen som Henrik IV av Frankrike og i 1620 ble kongedømmet slått sammen med kongedømmet Frankrike. Monarkene av denne forente staten tok tittelen «konge av Frankrike og Navarra» fram til dets fall i 1792, og på nytt under Bourbon-restaurasjonen fra 1814 og fram til 1830 (med et kort avbrudd i 1815).^[3]