Kongens første nei
Kongens første nei refererer til da Kong Haakon VII i statsråd 10. april 1940 ikke ville etterkomme kravet fra den tyske invasjonsstyrken om total overgivelse og utnevnelse av Vidkun Quisling som Norges statsminister. Dokumentet som viser avslaget er en del av Norges dokumentarv, et register over de viktigste dokumentene i norsk historie.[1] Det er en nasjonal utgave av UNESCOs Verdensminne-program (Memory of the World).
Handlingsforløpet
Utdypende artikler: Angrepet på Norge i 1940 og Flukten fra Oslo 9. april 1940
Etter krigsutbruddet 9. april flyktet kongen, regjeringen og stortingsrepresentantene fra Oslo. Om kvelden 9. april holdt Stortinget på Elverum folkehøyskole sitt siste møte på fem år. Elverumsfullmakten ble vedtatt, og ga regjeringen myndighet til å gjøre alle vedtak mens krigen pågikk, og så lenge Stortinget ikke kunne møtes. På Elverum ble det også etablert en samlingsregjering med tre konsultative statsråder fra de øvrige partier. Endelig ble det utnevnt en forhandlingsdelegasjon på tre personer som sammen med utenriksminister Koht eventuelt skulle etablere kontakt med tyske myndigheter.[2][3]
Omkring 100 tyske soldater var sendt mot Elverum for å ta konge og regjering til fange. Den tyske styrkene møtte liten motstand på veien over Romerike og mot Hamar, men ble natt til 10. april rundt klokken 3:00 stanset av en liten norsk styrke ved Midtskogen (senere kjent som kampene på Midtskogen) rett vest for Elverum. De tyske soldatene trakk seg tilbake og returnerte til Oslo. Kongen og regjeringen flyktet videre til Nybergsund.[4][5]
Den tyske diktatoren Adolf Hitler hadde gitt ordre om at sendemannen Curt Bräuer (den tyske ambassadøren) skulle samtale med kongen alene, men kongen ville ha utenriksminister Halvdan Koht med dersom vesentlige spørsmål skulle drøftes. Koht ble igjen på Elverum for å møte Bräuer. Kongen returnerte til Elverum hvor han og Koht samt tre stortingsrepresentanter møtte Bräuer 10. april i folkehøyskolens bygg. Kongen møtte først Bräuer alene, deretter hadde Bräuer møte med Koht og Kongen sammen, og til slutt de tre stortingsrepresentantene. Bräuer hadde allerede møtt Koht til om morgenen 9. april straks etter at invasjonen var i gang. Den 10. april var kravet fra Bräuer fortsatt at de måtte overgi seg og dessuten at kongen måtte utnevne Quisling til statsminister.[6][7][8][9]
Kravet fra Bräuer ble behandlet i statsråd i Nybergsund. Regjeringen vedtok etter kong Haakons sterke anbefaling på nytt å avvise det tyske ultimatum, herunder kravet om å utnevne en regjering ledet av Vidkun Quisling. Det tyske kravet ble avvist uten dissens. Kongens appell til regjeringen var sterkt følelsesladet og han truet med å abdisere om regjeringen gikk med på de tyske kravene.[7][8] Denne episoden omtales som «Kongens nei» eller «Kongens første nei».[10]
Tyske fly bombet Elverum og Terningmoen midt på dagen 11. april: tettstedet blir ødelagt og 35 personer mistet livet. Det er uklart om angrepet var en hevnaksjon for Kongens nei eller om det var militærstrategisk motivert for å sikre forbindelsen Oslo-Trondheim gjennom Østerdalen. Elverum hadde militær forlegning som kunne ta imot mobiliserte soldater til kamp mot invasjonsstyrken.[11][12] Folkehøyskolen ble ikke ødelagt under bombingen.[9]
Dokumentet
Dokumentet som viser kongens første nei er på bare én side, og undertegnet av kong Haakon, statsminister Johan Nygaardsvold og statsrådssekretær Bredo Rolsted. Det ble med regjeringen til Storbritannia under krigen og kom tilbake som en del av regjeringens arkiver i 1945. Det ble limt til omslaget i ryggen i statsrådsprotokollen, men ligger nå løst etter slitasje. Det ble da brukt som bevismateriale med dokumentnummer 1 under rettssaken mot Quisling, og er derfor ikke bundet inn sammen med andre kongelige resolusjoner. I forbindelse med rettssaken ble det påført enkelte merker med rød tusj. Dokumentet ble returnert og overlevert Riksarkivet i 1949. Riksarkivet eier dokumentet i dag, og det er fritt tilgjengelig.[13][14]