Laos

land i Sørøst-Asia

Laos, offisielt Den demokratiske folkerepublikken Laos,[a] er en innlandsstat i Sørøst-Asia som grenser til Myanmar og Kina i nordvest, Vietnam i øst, Kambodsja i sør og Thailand i vest. Folketallet ble anslått til 7,2 millioner i 2020.

Den demokratiske folkerepublikken Laos
ສາທາລະນະລັດ ປະຊາທິປະໄຕ ປະຊາຊົນລາວ
Sathalanalat Paxathipatai Paxaxon Lao

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
ສັນຕິພາບ ເອກະລາດ ປະຊາທິປະໄຕ ເອກະພາບ ວັດທະນາຖາວອນ
Santiphap ekalat paxathipatai ekapap vatthanathavon
«Fred, uavhengighet, demokrati, enhet, velstand»

Kart over Den demokratiske folkerepublikken Laos

InnbyggernavnLaot, laotisk
Grunnlagt1949
HovedstadVientiane
TidssoneUTC+7
Areal
 – Totalt
 – Vann
Rangert som nr. 82
236 800 km²
2 %
Befolkning
 – Totalt
Rangert som nr. 103
6 858 160[1] (2017)
Bef.tetthet28,96 innb./km²
HDI0,607 (2021)
Lesekyndighet84,7 % (2015)[2]
StyreformFolkerepublikk
PresidentThongloun Sisoulith (ທອງລຸນ ສີສຸລິດ)
StatsministerSonexay Siphandone
Offisielt språkLao
Uavhengighet fraFrankrike
26. juli 1949
ValutaLaotisk kip (LAK)
Nasjonaldag2. desember
Nasjonalsang«Pheng Xat Lao»
ISO 3166-kodeLA
Toppnivådomene.la
Landskode for telefon+856
Landskode for mobilnett457

Laos er fjellrikt og preget av utallige elver. Landet er kjent for sine mange store fosser. Størstedelen av befolkningen bor i lavlandet langs elven Mekong, som renner gjennom landet fra nord til sør. Hovedstaden er Vientiane, mens andre store byer er Luang Prabang, Savannakhet og Pakse. Luang Prabang står på UNESCOs verdensarvliste for sine gamle templer. Befolkningen er i all hovedsak buddhister, og sammensatt av flere etnisk-språklige grupper, der laoter i lavlandet utgjør et flertall. Noen grupper lever temmelig avskåret fra hovedstaden. Det har vært flere konflikter mellom etniske minoriteter, deriblant hmong, og regjeringen.

Laos fører sin historie tilbake til kongedømmet Lan Xang, som eksisterte fra 1300- til 1700-tallet. Lan Xang ble deretter delt i de tre kongedømmene Luang Prabang, Vientiane og Champasak. I 1893 ble de tre kongedømmene underlagt Frankrike som protektorater, Fransk Indokina. Indokina ble okkupert av Japan under den andre verdenskrig. I 1945 var Laos uavhengig, men kom raskt tilbake under fransk kolonistyre. Den første indokinesiske krig førte til at Laos gjenvant sin uavhengighet i 1953 og etablerte et konstitusjonelt monarki under Sisavang Vong, som likevel var en marionettstat for japanerne. Den påfølgende borgerkrigen i Laos endte i 1975 med at den kommunistiske bevegelsen Pathet Lao tok makten i landet. Laos har siden vært en ettpartistat, hvis politbyrå er dominert av militære ledere. Politbyrået er sterkt påvirket av Vietnam.

Det meste av befolkningen i Laos bor på landsbygda og lever av selvbergingsjordbruk, og en tredjedel av befolkningen lever under den internasjonale fattigdomsgrensen. Laos har store mineralforekomster og vannkraftressurser som utnyttes for å utvikle økonomien. Laos er medlem av det økonomiske fellesskapet ASEAN, handelsavtalen APTA, Øst-Asia-møtet, Verdens handelsorganisasjon og La Francophonie.

Naturgeografi

Utdypende artikkel: Laos' geografi

Kart over Laos

Laos har et areal på 236 800 km², noe som til sammenligning er litt større enn Storbritannia. Landet grenser ikke til havet, men krysses derimot av mange elver, blant andre den veldige Mekong, som fungerer som en viktig transportkorridor. I de sørlige delene av landet utgjør elva grensen mot Thailand.

I øst danner den annamittiske fjellkjeden mesteparten av grensen mot Vietnam. Laos’ topografi preges av fjell og høylandsplatåer, som tilsammen utgjør rundt 70 % av landets areal. Dette gjør store deler av landet vanskelig tilgjengelig, da veinettet er dårlig utbygd. Det høyeste fjellet er Phou Bia på 2817 moh. De sørlige delene av landet ligger lavere i terrenget og har store sletter.

Klima

Monsunen gir en god del nedbør i landet mellom mai og september/oktober. Resten av året er tørt med en god del sol. Temperaturene er høye stort sett året rundt, men i de nordlige fjellområdene kan det være kjøligere dager om vinteren, i sammenheng med den nordøstlige monsunen, og det kan komme perioder med kald luft fra Kina.

Demografi

De siste offisielle innbyggertallet i Lao PDR kommer fra folketellingen i mai 2005 med et innbyggertall på 5,6 millioner, hvorav 50,1 % menn og 49,9 % kvinner. 50 % av befolkningen er yngre enn 20 år og befolkningstilveksten ligger på 2,1 %.[3]

Offisielt består befolkningen i Laos av 49 etniske grupper fordelt i 160 underkategorier. Gruppene er fordelt på fire etno-lingvistiske familier: Lao-Tai (Tai-kadai-språk); Mon-Khmer (Austroasiatiske språk); Hmong-Mien (Hmong-Yao, Miao-Yao); og Sinotibetanske språk (mest Tibeto-Burman).[3]

Andre bruker et langt høyere tall av etniske grupper enn det offisielle, Joachim Schliesinger bruker i en bok om etniske grupper i Laos et tall på 94 grupper. Det store problemet ligger i å skille mellom etniske grupper og underkategorier.[4]

Fra 1975 inntil ratifikasjonen av den nye grunnloven i 1991 ble det offisielt brukt en tredelt inndeling på etnisitet. Lao Loum, Lao Teung og Lao Soung (Lavlandslao, høyere-lao, og høylandslao). Denne inndelingen var en grov klassifisering basert på tradisjonelt bosettingsmønster etter høyde over havet. Selv om denne tredelingen ikke lenger gjelder som offisiell klassifikasjon, finnes den ofte i dagligtale.

Den dominerende religionen i landet er buddhisme, men i minoritetsbefolkningene er spiritisme og sjamanisme mye praktisert.

Historie

Laos' tidlige historie domineres av det store kongeriket Nanzhao, som i det 14. århundre ble etterfulgt av det lokale kongeriket Lan Xang. Dette varte til det 18. århundre, da Thailand tok kontroll over de separate rikene som var tilbake. Disse kom under fransk innflytelse i løpet av det 19. århundre og ble en del av Fransk Indokina i 1893. Etter den japanske okkupasjonen under andre verdenskrig ble landet uavhengig i 1949 som Kongeriket Laos, under kong Sisavang Vongs ledelse.

Helt fra 1950-tallet hadde krigene i nabolandet Vietnam ringvirkninger i Laos. Dette bidro til borgerkrig og flere statskupp. På 1970-tallet brukte nordvietnamesiske styrker laotisk område som forsyningnslinje (Ho Chi Minh-stien) under kampene i Sør-Vietnam, og amerikanske styrker gjennomførte massive bombeangrep som gjorde Laos til verdens mest bombede land. Udetonerte bomber finnes fortsatt i stort antall.

1975 hadde kommunistgeriljaen Pathet Lao tatt makta i det meste av landet, med hjelp fra Sovjetunionen og Nord-Vietnam. Samme år ble det dannet koalisjonsregjering mellom kommunistpartiet LPRP og rojalistene som hadde støtte fra USA og Frankrike. Etter flere regjeringskonflikter tok LPRP all makt og tvang kong Savang Vatthana til å abdisere 2. desember 1975. Landet ble døpt om til Det laotiske folks demokratiske republikk (Lao PDR).

Båndene til Vietnam og Kina var i begynnelsen tette, men fra 1986 ble statssosialismen gradvis avløst av friere økonomiske forhold. Laos ble medlem av ASEAN i 1997.

Politikk og administrasjon

Laos er en sosialistisk ettpartistat med nære bånd til nabolandene Vietnam og Kambodsja. Laos Folkelige Revolusjonære Parti - som er etterfølgeren til frigjøringsbevegelsen Pathet Lao - er det eneste lovlige partiet i landet, og siden Laos er en ettpartistat, er lederen av partiet også vanligvis Republikkens leder. Til tross for at landet offisielt fortsatt er sosialistisk, har landet i stor grad en markedsøkonomi og dårlige velferdsordninger. Laos skiller seg også fra de fleste sosialistiske stater når det gjelder statens syn på religion. Mens sosialistiske stater generelt har vært kritiske til religion, har lederne i Laos hatt en positiv innstilling til buddhismen.

Før slutten av borgerkrigen i 1975, var Laos et USA-støttet absolutt monarki. Dagens lederskap stammer fra den gamle Pathet Lao-bevegelsen, som sloss mot kongedømmet. Laos' flagg var opprinnelig Pathet Laos' flagg.

Menneskerettigheter

Laos' regjering har blitt kritisert for en rekke alvorlige brudd på menneskerettighetene. Dette gjelder først og fremst undertrykkelsen av Hmong-folket. Amnesty International har kritisert regimet i landet for bl.a. mangel på demokrati og ytringsfrihet, bruken av dødsstraff, og dårlige fengselsforhold. Rettssystemet har svakheter. Mennesker med kritisk innstilling til regjeringen risikerer forfølgelse. Landet kommer dårlig ut på demokratirangeringer. The Economist plasserte i 2012 landet på 156. plass på deres Democracy Index.

Administrativ inndeling

Laos er inndelt i 16 provinser (khoueng), én kommune (kampheng nakhon), og én spesialssone (khetphiset).

Nr.ProvinsHovedstadAreal (km²)
1AttapeuAttapeu10 320
2BokeoBan Houayxay6 196
3BolikhamsaiPaksan14 863
4ChampasackPakse15 415
5Hua PhanXamneua16 500
6KhammuanThakhek16 315
7Louang Nam ThaLouang Namtha9 325
8Luang PrabangLuang Prabang16 875
9UdomxaiMuang Xay15 370
10PhongsaliPhôngsali16 270
11SainyabuliSainyabuli16 389
12SaravaneSalavan10 691
13SavannakhetKaysone Phomvihane21 774
14SekongSekong7 665
15Vientiane Prefektur
og Vientiane
Vientiane3 920
16VientianeMuang Phôn-Hông15 927
17Xieng KhouangPhonsavan15 880

Næringsliv

Fra risåker i Champasack. Rundt 80 % av den laotiske befolkningen bor på landsbygden og lever av selvbergingsjordbruk.
Kaffehøsting i Laos.
Gateliv og markedsplass i Luang Prabang våren 2011.

Laos er blant de minst utviklede landene i verden. På FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI) for 2011 er Laos nummer 138 av totalt 187 land.[5] Laos er også opptatt på FNs lister over minst utviklede land, LDC og LLDC.[6][7] Siden 1990-årene har befolkningens levestandard blitt forbedret. Fra 1993 til 2003 falt den estimerte andelen fattige fra rundt 45 % til 30 %. Andelen fattige sank i samtlige av landets inntektsgrupper og regioner.[8]

Rundt 80 % av landets befolkning er sysselsatt i familiebasert selvbergingsjordbruk, fiske og skogbruk. Dette inngår for de fleste i en naturalhusholdning, og bare et mindretall av arbeidsstyrken utfører lønnsarbeid.[9] Jordbruket avhenger ikke bare av risdyrking, men holder seg med en variert produksjon av blant annet søtpoteter, peanøtter, mais, grønnsaker, kaffe, te, tobakk, sukkerbeter og bomull. Husdyrhold har også noe betydning.[10]

Til tross for at styret i Laos er sosialistisk, har økonomiske reformer ført til at det til en viss grad tillates markedsøkonomi. Laos gjennomførte de første økononomiske reformene i denne retningen i midten av 1980-årene, samtidig som Vietnam.[8][9]

Utenlandske investeringer

Etter oppmykninger i kvoter og produksjonsstyring i 1980-årene, ble statseide foretak privatisert og økonomien gradvis åpnet for private aktører fra 1990. De første virkelige åpningene for utenlandske direkteinvesteringer kom inn i lovverket i 1988, og 1994-lovgivningen introduserte et temmelig liberalt regime for fellesforetak, heleide utenlandske selskaper og investeringer i de fleste sektorer. Likevel var deler av lovverket motstridende på noen områder.[9] Med støtte fra utlandet fikk man revitalisert det tidligere statseide handelskammeret. Mottatte utenlandske direkteinvesteringer i Laos steg jevnt fra 2 millioner amerikanske dollar i 1988 til et høydepunkt med 128 millioner i 1996, men sank deretter til 20–30 millioner årlig, ifølge Den asiatiske utviklingsbanken.[9]

Ser man på fordelingen mellom sektorer, har den største andelen av utenlandske investeringer vært knyttet til foredlingsindustri, etterfulgt av tjenesteytende næringer. I sistnevnte kategori inngår reiselivsnæringen, som har blitt viktig etter liberaliseringen av innreisereglene i 1990-årene. I primærnæringene er det i første rekke investert i bergverk.[11] Tinnindustrien var den eneste bransjen i Laos av interesse for utenlandske investeringer under 9det franske kolonistyret frem til krigshandlingene i Indokina fra 1940- til 1970-årene.[12] Av hensyn til utnyttelsen av jordbruksareal innførte laotiske myndigheter flere restriksjoner rundt investeringer i bergverk i midten av 2012, men investeringstakten i sektoren har per høsten 2013 vært stabil.[13]

Investeringstakten i Laos falt kraftig i forbindelse med Asia-krisen i slutten av 1990-årene. Sammen med en svak statlig håndtering av økonomiske virkemidler, medførte krisen et fall i laotiske kips vekslingskurs på 87 % i samme periode. Finanskrisen gav en stigende inflasjon og en økonomisk depresjon. Økonomien stabiliserte seg først i 2000.[11]

I slutten av 1990-årene startet man også forhandlingene om medlemskap i Verdens handelsorganisasjon, hvor Laos først ble opptatt i 2013. Laos har også signalisert et ønske om internasjonalt økonomisk samarbeid gjennom medlemskap i APTA og ASEAN. Likeledes har myndighetene forsøkt å dra veksler på handelskorridorer som knytter regioner i Laos sammen med nabostatene.[10]

Gjennom 2000-tallet har mottatte investeringer stabilisert seg på et nivå som er blant de laveste i verden, og halvparten av de utenlandske direkteinvesteringer har rettet seg mot tjenesteytende næringer.[14] I 2012 fantes det ni økonomiske spesialsoner for ulike sektorer i Laos.[10] Ser man på involveringene i prosjekter og samlet verdi, var investorer fra Vietnam, Thailand og Kina, i den rekkefølgen, de klart største i Laos i 2010/2011.[10]

Energiforsyning

Vannkraftverk i Nam Ngum.

I perioden 2002–2008 ble forbruket av elektrisk kraft i landet mer enn doblet, fra 767 til 1 578 GWh. Året etter hadde mer enn 60 % av husholdningene i landet tilgang til elektrisitet, en økning fra 17 % i 1995. Med støtte fra Den asiatiske utviklingsbanken og Verdensbanken har myndighetene som mål å øke andelen til 95 % av husholdningene innen 2020.[15] Statsforetaket Electricite du Laos (EDL) står for all produksjon og distribusjon av elektrisitet i landet.

Laos har store vannkraftressurser, særlig i tilknytning til elven Mekong. Myndighetene ønsker salg av vannkraft til nabostatene som en drivende kraft i økonomien i fremtiden. Mye av totalverdien av utenlandske investeringer i Laos i 1990-årene var knyttet til vannkraft, men få prosjekter ble påbegynt i løpet av 2000-tallet.[12][16] Med thailandsk kapital blir byggingen av det første store damprosjektet i Mekong igangsatt, etter at myndighetene gav sin tillatelse i slutten av 2012. Regulering av Mekong er omstridt i nabostatene, som frykter varig innvirkning på fiskebestanden som følge av redusert vannføring.[16]

Nøkkeltall

Økonomiske nøkkeltallVerdi% av BNPÅr, kilde
BNP3,4 mrd US$2006, Verdensbanken
BNP (vekst) (Verdensbanken)6,97 %2005, UNDP
Industriproduksjon4,0 %2006, UN Statistics
Konsumpriser12,0 %2006, UN Statistics
Handelsbalanse-0,08 mrd US$2001, UNDP
Betalingsbalanse-0,08 mrd US$2001, UNDP
Utviklingshjelp0,30 mrd US$2005, UNDP
Emigrantoverføringer1,20 mrd US$35,0 %2006, IFAD / Inter-American Development Bank (NY Times 1.des 2007)
BNP per innb485 US$2005, UNDP

Samfunn

Største byer

Vientiane er hovedstaden og den største byen i landet. Andre viktige byer er Thakhek, Luang Prabang, Savannakhet og Pakse.

Oppføring på UNESCOs liste

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder:

  • Byen Luang Prabang
  • Tempelruinene Vat Phou og tilhørende bosetninger i Champasak

Se også

Fotnoter

Type nummerering

Referanser

Eksterne lenker