Louise Weiss

Bakgrunn

Weiss ble født som det eldste av de seks barna til Paul-Louis Weiss og Jeanne Javal. Paul-Louis Weiss var gruveingeniør og født inn i en protestantisk familie. Hans forfedre hadde vært offentlige tjenestemenn i flere generasjoner. Farmoren Theodora von Ladenburg var bankierdatter fra Mannheim.^[9]

Louises mor Jeanne Javal, kom fra en jødisk, alsasisk slekt som hadde søkt om fransk statsborgerskap etter 1870.^[10] Morfaren Emile Javal (1839–1907) oppfant keratometeret (et medisinsk diagnoseinstrument), var medlem av nasjonalforsamlingen fra Yonne og medlem av det franske vitenskapsakademi. Som sin far Leopold Javal (1804–1872) var Emile Javal i ledelsen for det jødiske samfunnet.^[10]

Den politiske innstilling til Louises familie var republikansk og anti-klerikal. Som barn konsentrerte hun seg heller om lesning enn om leker. Hun lærte seg tidlig fremmede språk, og talte tysk uten aksent.^[11] Familien reiste ofte til Alsace hvor de hadde slektninger, og dessuten til Tyskland og Böhmen som Javalfamilien kom fra. – Ingen kunne ha vært mer europeiske enn oss, skrev Weiss i sine memoarer.^[10]

I 1899 flyttet familien til Paris, og bosatte seg i avenue Henri Martin, i umiddelbar nærhet til Bologneskogen.^[12] Louise Weiss gikk på Lycée Molière, og studerte deretter som privatist, da universitetet ikke var åpent for kvinner. Hun avsluttet sine universitetsstudier med diplomeksamen i Oxford. I 1914 ble Weiss en av de meget få kvinner som til da hadde passert Agrégation de Lettres classiques, en opptaksprøve til lærerutdannelsen. Kvinneandelen på studiet var 10 % av 144 kandidater i 1883 (steg til 44 % av 801 kandidater i 1960).^[10][13]

Etter utbruddet av første verdenskrig opprettet hun et lite feltsykehus, i det som da het Côtes-du-Nord.^[10]

De første journalistårene

Som kvinne var Weiss utelukket fra deltagelse i fransk politikk. Hun gikk inn i journalistikken, og erklærte «Krig mot krigen». Under første verdenskrig skrev hun i tidsskriftet Le Radical, under pseudonymet Louis Lefranc.^[10]

Som korrespondent for den største franske dagsavis i samtiden, Le Petit Parisien, ble hun kjent med blant andre Thomas Masaryk (1850–1937), Eduard Beneš (1884–1948) og Milan Stefanik (1880–1919).

I 1921 reiste Louise Weiss til Sovjetunionen. Reisen ble gjort blant annet på vegne av den franske statsminister, for å bistå det franske Røde kors i kampen mot hungersnøden i landet. Samtidig rapporterte hun tilbake til Frankrike om de rådende forhold, gjennom artikler i Le Petit Parisien. Millioner døde av sult som følge av krigen mellom Den røde hær og de hvite russiske styrkene, som var støttet av USA, Storbritannia og Frankrike. Forholdene i Sovjetunionen var urolige. For Louise Weiss var dette derfor en meget farefull ekspedisjon, og den ble utført under svært vanskelige og ubekvemme forhold.^[11] I Sovjetunionen traff hun også bolsjevikledere som Karl Radek (1885–1939), Lev Kamenev (1883–1936) og Leo Trotskij (1879–1940).

Louise Weiss gjennomførte i Sovjetunionen også en egen, privat redningsaksjon, for å få franske guvernanter (privatlærerinner) tilbake til Frankrike. Guvernantene som før revolusjonen hadde tjent russiske familier, var blitt igjen i det nye Sovjetunionen, og levde der i den ytterste nød. Til slutt klarte Weiss å få 125 franske guvernanter tilbake til Frankrike.^[10][14]

L'Europe nouvelle

Weiss dekket som journalist undertegningen av Versaillestraktaten. Hun var fra 1918 til 1934 redaktør for uketidsskriftet L'Europe nouvelle, for utenrikspolitiske, økonomiske og litterære spørsmål. Hun ble dermed den første kvinne til å lede et internasjonalt tidsskrift.^[11] Tidsskriftet kommenterte fransk og europeisk politikk og ble et forum for frihet, pasifisme, likestilling mellom kjønnene og folkene. Tidsskriftet ble raskt ledende med hensyn til å kommentere internasjonale spørsmål.^[15][16]

L'Europe nouvelle støttet Aristide Briands forslag fra 1921 om opptak av Tyskland i Folkeforbundet, og anstrengelsene som førte frem til undertegningen av Lucarnotraktaten i 1925. Gjennom tidsskriftet støttet Weiss også Briand-Kellogg-pakten fra 1928.^[17][18]

Weiss mistet etterhvert troen på Folkeforbundet, da det ikke var i stand til å gi nasjonalsosialismen motstand. Da hun også mistet troen på pasifismen, forlot hun redaktørstillingen i magasinet i 1934.^[19]

Paneuropa-bevegelsen

Weiss var gjennom sitt tidsskrift en støttespiller for Aristide Briand i hans arbeid for et samlet Europa i form av felles marked, felles valuta og en felles europeisk kultur. Hun støttet også Paneuropa-bevegelsen, stiftet av Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergi, der Briand ble æresmedlem i 1929.^[18]

I 1930 etablerte hun Nouvelle Ecole de la Paix (norsk: Den nye fredsskolen) i Strasbourg, en privat høgskole med fremstående forelesere i internasjonal politikk. Skolen hadde som formål å støtte arbeidet til Folkeforbundet, ble nedlagt i 1938.^[20][21][22]

Kampen for kvinners stemmerett i Frankrike

I oktober 1934 startet hun en ny organisasjon, kalt La Femme Nouvelle (Den nye kvinne). I motsetning til andre feministorganisasjoner konsentrerte La Femme Nouvelle seg utelukkende om stemmeretten for kvinner. Hun gikk ikke av veien for oppsiktsvekkende aksjoner. Blant annet slapp hun flyveblad over hesteveddeløp på Longchamps, med teksten at – Selv om vi får stemmerett, vil sokkene dine bli stoppet!^[23] Sammen med Cécile Brunschvicg (1877–1946), lenket hun seg til porten til en offentlig park for å vekke oppmerksomhet. Ved juletider 1921 medvirket hun til en aksjon der en gruppe feminister klatret opp lyktestolpene ved de store varemagasinene, og sang små vers mot krigsleketøy.^[15]

En stor valgseier var i 1934 å kunne kaste senator gjennom 15 år, Raymond Duplantier, ut av Frankrikes senat. Duplantier hadde utmerket seg med utsagnet om at – Disse kvinnene ønsker å bli representanter? Nåvel, men nei! De vil alltid forbli hva de alltid har vært: horer!^[24][25]

På tross av felles suksess i kampanjer for oppmerksomheten om kravet til stemmerett for kvinner, var Weiss' forhold til andre kvinnesakskvinner som Brunschvicg, Irène Joliot-Curie (1897–1956) og Suzanne Lacore (1875 eller 1877–1975), delvis kjølig. Weiss mente at de andre feministorganisasjonene holdt seg for tett til de etablerte partiene. Hun var uenig da kvinnene gikk inn i Léon Blum’s første regjering i 1936. Kvinnene fikk mindre innflytelsesrike stillinger og intet løfte om å prioritere stemmerett for kvinner. Selv hadde Weiss avslått en tilsvarende stilling: – Jeg har ikke kjempet for å bli nominert, sa hun, men for å bli valgt!^[26]

Jødiske flyktninger etter «Krystallnatten»

«Krystallnatten» inntraff mellom 9. og 10. november 1938, og var starten på en dramatisk opptrapping av jødeforfølgelsene i Tyskland. Weiss overtalte da straks sin venn, Frankrikes utenriksminister Georges Bonnet til å opprette organisasjonen Comité Central des Réfugiés (norsk: Sentralkomiteen for flyktninger). Komiteen skulle ta imot flyktningene fra Tyskland til Frankrike. Weiss klarte som organisasjonens generalsekretær, allerede i desember samme år (1938), å få brakt tusen flyktninger fra Tyskland til Frankrike.^[10]

Senere, i 1939, klarte hun å berge jødiske passasjerer om bord på motorskipet «Saint-Louis» til et midlertidig opphold i Frankrike. Skipet med de 907 jødiske flyktningene hadde gått ut fra Hamburg. Etter å ha blitt avvist i Havana på Cuba og USA, risikerte passasjerene å måtte vende tilbake til det nasjonalsosialistiske Tyskland som de hadde flyktet fra. Louise Weiss kontaktet sin venn, utenriksminister Bonnet som ga tillatelse til å ta i mot 250 flere hundre flyktninger. Storbritannia tok i mot 250 personer. De øvrige fikk opphold i Belgia og Nederland. Det var bare de flyktningene som kom til Storbritannia som helt var blitt beskyttet mot forfølgelse. Ingen vet hvor mange som omkom etter at Tyskland invaderte Nederland, Belgia og Frankrike. De jødiske flyktningenes reise med «Saint-Louis» er omhandlet i spillefilmen De fordømtes reise.^[10][27][28]

Vichy-regjeringen, motstandskamp

Etter Tysklands invasjon og okkupasjon av Frankrike i 1940, la Storbritannia hindringer i veien for Frankrikes import av medisiner og medisinsk utstyr.^[29] Weiss reiste derfor til USA på vegne av Vichy-regjeringen, for å skaffe nye forsyninger. Hun lyktes bare delvis, da amerikanerne mente at nye forsyninger bare ville komme tyskerne til gode. Tilbake i Frankrike fikk hun en bekjent til å skaffe seg et sertifikat som «ikke-jøde». I 1943 ble hennes bror nesten arrestert ved Milice, og Louise Weiss meldte seg som redaktør av motstandsavisen La Nouvelle République. ^[29] Hun har selv omtalt avisen med navnet Patriam Recuperare.^[30]

Europa-politiker etter 1945

Etter andre verdenskrig fulgte hun Nürnbergprosessen som journalist. Hun prøvde seg i politikken som representant for venstresiden, men nådde ikke opp. Deretter gikk hun over på høyresiden og ble der til karrièren var over. I løpet av 1950- og 1960-årene foretok hun reiser over hele verden, og skrev for en rekke fremstående franske tidsskrifter.^[10]

Fra 1965 til 1970 var hun generalsekretær i Institut Français de Polémologie (norsk: fransk institutt for konfliktstudier) (1945–1993).^[31] Hun besøkte Oslo i 1966 og holdt i Det franske institutt foredrag om overbefolkningsproblemet, og i Fredsforskningsinstituttet om den daværende Kashmir-konflikten.^[30] I 1971 stiftet hun Fondation Louise Weiss for at hennes arbeid med Europas samling og arbeidet for fred skulle kunne fortsette.^[32] Weiss hadde etter andre verdenskrig forlatt sin pasifistiske grunnholdning, og gikk da inn for at freden bare kunne opprettholdes dersom den ble sikret med militærmakt.^[10]

I 1979 stilte hun for gaullistpartiet til det første direkte valget til Europaparlamentet, der hun tiltrådte De europæiske fremskridsdemokraters gruppe. Hennes politiske målsetting var å gjøre Europa uavhengig av samtidens to supermakter, USA og Sovjetunionen. Som det eldste valgte medlem (alderspresident) av det nyvalgte Europaparlamentet, holdt hun den innledende talen. I talen hilste hun Otto von Habsburg velkommen som etterfølgeren til Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergi.^[33]

Helmut Kohl omtalte henne som «Europas bestemor».^[10]

Weiss skrev selvbiografier, romaner, skuespill, politiske sosiologiske essays, bøker om kunst og folklore og reiseskildringer.^[17]

• La République Tchécoslovaque, (1919)
• Milan Stefanik, Praha (1920)
• Délivrance, Albin Michel, Paris (1936), roman
• Souvenirs d'une enfance républicaine, Denoël, Paris, (1937), selvbiografi
• La Marseillaise, 3 bind (1945–1947), romaner
• Ce que femme veut, Gallimard, Paris, (1946), selvbiografisk essay
• L'or, le camion et la croix, Paris, (1949), reiseskildring
• Sabine Legrand, Paris (1951), roman
• Le Cachemire, Les Albums des Guides Bleus, Paris, (1955), reiseskildring
• Contes et légendes du Grand-Nord, Paris, (1957)
• Le voyage enchanté, Paris, (1960), reiseskildring
• Mémoires d'une Européenne, Payot/Albin Michel, Paris, 6 bind, (1968-1976), selvbiografi
• Lettre à un embryon, Julliard, Paris (1973), essay
• Tempête sur l'Occident Albin Michel (1976), reiseskildring
• Dernières voluptés, Paris, (1979), roman

Skuespill, ukjent år

• Arthur ou les joies du suicide
• Sigmaringen ou les potentats du néant
• Le récipiendaire
• La patronne
• Adaptation des Dernières voluptés

Fra 1934 til 1936 var Louise Weiss gift med arkitekten José Imbert. Hun fikk selv ingen barn, men adopterte en sønn som hun mistet nær kontakt med. Hun oppnådde ikke å bli medlem av Academie Française, men ble storoffiser av Æreslegionen. Hennes begravelse ble holdt i en evangelisk kirke.^[10][23]

Den franske republikk feiret i 1993 hundreårsjubileet for hennes fødsel og utga en bok og en film, med tittelen Louise Weiss l’Européenne (Louise Weiss europeeren).^[10] Hovedbygningen til Europaparlamentet i Strasbourg ble i 1998 oppkalt etter Weiss, og det samme er en åpen plass i byen.^[34][35] En rose ble i 1993 oppkalt etter Weiss, til hundreårsjubileet for hennes fødsel. Et museum «Louise Weiss» med en rekke personlige eiendeler, finnes i Saverne, Frankrike.^[20] «Louise Weiss journalistpris» ble opprettet i 2005.^[18]

• (en) Louise Weiss – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Louise Weiss på Internet Movie Database
• (en) Louise Weiss hos Europaparlamentet