Nordøyan

Øygruppa ligger lengst vest i Vikna, med åpent hav rundt på alle sider.^[1] I tillegg til de tre hovedøyene Heimværet/Korsholmen, Oddholmen og Surnøya består området av en rekke mindre holmer og skjær, hvorav Purkholmen er den største.^[2] Bebyggelsen var tidligere spredt på Heimværet og Oddholmen, men i dag er all gjenværende bebyggelse samlet på Heimværet.^[2]

Området består av naken berggrunn og delvis torvdekt fjell. Vegetasjonen er begrenset til gras og lyng. Det finnes rester av en veitrase fra steinbrudd til kaia i forbindelse med bygging av moloene; denne er nå ombygd av fiskehjeller for tørking av fisk, og «veien» benyttes til transport av fisk.^[2]

Havna ble forbedret i perioden 1890–1920 gjennom bygging av moloer mellom flere av øyene.^[1][3] Den første moloen ble fullført i 1893, en 116 meter lang steinfylling mellom Nordøya og Måsfoten. Sundene mellom Måsfoten, Purkholmen og Bursholmen ble fylt igjen i 1915.^[4]

Nordøyan naturreservat omfatter noen holmer 0,5–1 km vest/sørvest for de tre hovedøyene.^[5]

Men nu straxen om Sancte Peders dag thi daa thagis kongens retighed, landskyld, tiende och andit saadant, och huer mand giör sig rede thill at zeyle thill Bergen, och dere at foruende den fisk udi öll, miel, klede, lerit, och wdi andre maade som hand det foregangen aar dragit haffuer

Namdalens beskrivelse, 1597^[6]

Den eldste omfattende kilden til virksomhet på øyene er Namdalens beskrivelse fra 1597.^[6][7] Her nevnes Nordøyan som ett av seks fiskevær i Nærøy prestegjeld, sammen med Fråholmen, Hummelvær, Sklinna, Frelsøy og Steinan. Sør-Gjæslingan hørte på den tiden til Fosnes prestegjeld, og er derfor ikke nevnt i samme oppregning. Det aller eldste tegn til liv er at en Laurits nevnes som bosatt på Nordøyan i et skattemanntall fra 1520, og tre personer nevnes i et skattemanntall for 1559.^[7]

Den anonyme forfatteren av Namdalens beskrivelse forteller at Nordøyan er det største av de seks fiskeværene, at det er bosetting der hele året – med tre eller fire «mend» (= husstander) – og at det er gudstjenester her ute både sommer og vinter. Fisket i Namdalen var på 1500-tallet delt i tre sesonger: vårfisket etter torsk og lange pågikk fra laupårmesse 24. februar til sommerdagen 14. april, plogfisket etter småtorsk og skrei pågikk fra sommermål til pinse. Det tredje fisket var sommerfisket etter småfisk som tørkes på berget. Det pågikk fra pinse til persok 29. juni.

Ved persok betalte fiskerne skatt, landskyld og tiende, før de reiste til Bergen for å selge overskuddet fra fisket. Jørn Sandnes nevner ellers at skattemanntallene tyder på en økonomisk oppsving i fiskeværene i Ytter-Namdalen på 1500-tallet i forhold til 1400-tallet. I 1558/59 nevnes ti jekteskippere fra området som tilsammen førte over 1000 våg fisk (ca. 18 tonn) til Bergen, og i 1610 var det 34 jekter som seilte til Bergen.^[7] Den økonomiske veksten i fiskeværene hang tett sammen med den sikre avsetningen av fisk til tyske hanseater og til hollandske bergenfarere; hollenderne drev tidlig på 1600-tallet endog aktivt oppkjøp av fisk på Namdalskysten.^[7]

I 1597 nevnes også selfangsten som en betydelig næring, som er forbeholdt kongen: i perioden fra marimesse 8. september til 14. oktober «da roer der jngen folck, for kongens kube weye skylld.»^[6] Det var havert som ble jaktet her.^[7]

Det finnes lite dokumentasjon og fysiske spor etter den eventuelle kirka på Nordøyan som er nevnt i 1597. Det høyeste partiet på Heimværet ligger på ca. 30 moh og er kjent som Korsen; det vurderes som en sannsynlig beliggenhet.^[8]

På 1700-tallet ble fiske med garn introdusert i Namdalen, blant annet gjennom påvirkning fra utliggerborgeren Benjamin Kjønsø på Karstenøya i Vikna. De fleste fiskerbøndene i Trøndelag la mer vekt på fiske enn på jordbruk; ettersom det både bidro til egen husholdning og til pengeøkonomien. De fleste fisket hovedsakelig innen eget fogderi.^[9]

Rorbuene og rorbutida

Rorbuene ble på 1800-tallet knyttet til sesongfisket etter skrei og laks fra januar til april. Det har sannsynligvis vært sammenhengende rorbubebyggelse på Nordøyan og andre fiskevær i Ytternamdalen (som Sør-Gjæslingan, Sklinna og Skjærværet) siden middelalderen.^[11] Mens antall fastboende oppsittere var noenlunde stabilt i hele perioden med fast bosetting, var det en betydelig oppsving i rorbu-virksomheten mellom 1900 og 1935.^[11]

Både i 1875 og 1900 oppga om lag 70–74 % av jordbrukerne i Vikna at de drev både jordbruk og fiske.^[12] I tillegg var fiske som eneste yrke vanligere enn å bare være jordbruker.^[12] Vinterfisket etter skrei og laks var det viktigste sesongfisket, fordi det passet godt inn i årsrytmen til fiskerbøndene; på denne tiden av året var det liten aktivitet i jordbruket – i motsetning til under sommerfisket og sildefisket.^[12] Sommerfisket og sildefisket foregikk også med utgangspunkt i de samme værene, men de som deltok i sommerfisket (april–august) etter torsk, sei, hyse og uer var færre enn ved vinterfisket. I tillegg foregikk mer av fisket heimefra.^[12]

Etableringen av Nordøyan fyr i 1890^[1][13] og moloer i perioden 1890–1920 kan sees som uttrykk for tilrettelegging for et fiske av stor betydning. Nordøyan fyr ble også etablert som erstatning for Villa fyr, som ble nedlagt samme år.^[14]

Antall rorbuer i bruk i Viknaværene samlet nådde et toppnivå omkring 1920, med 100 rorbuer. Nye rorbuer ble bygget i gode skreiår, eller rett etter gode skreiår. Rorbuene var som regel eiet av fiskerne, og ble bygget på bygslet grunn hos væreieren. Antall fiskere i Viknaværene i sesongen nådde to separate toppunkt ca. 1915 og 1932 med omkring 4000 fiskere.^[11] Fiskerne i Viknaværene kom både fra nærområdet og fra tilgrensende områder som Møre og Nordland.^[12]

På Sør-Gjæslingan bodde i 1902 48 % av 822 registrerte fiskere i rorbuer, 10 % bodde hos oppsitterne på øyene og 42 % bodde i losjifartøy, i kombinasjonshus eller i naboværene. På Nordøyan bodde det samme året 471 fiskere; hvorav 207 i åtte ulike rorbuer og 264 i to store barakker: Nybua og Nordkappbua.^[10][11] Disse åtte rorbuene hørte til «den gamle del av været», og besto som hovedregel av et arbeidsrom i første etasje og et soverom på loft med skråtak. De to nye barakkene hadde felles arbeids- og soverom i to fulle etasjer, med korridor utenfor.^[10] Utenfor sove- og oppholdsrommene fantes det et forrom kalt sjå, som blant annet ble brukt til egning av liner.^[4]

Fiskerne bodde i rorbuene flere uker sammenhengende, og boforholdene i rorbuene var preget av lite plass til hver mann, dårlige hygieniske forhold og liten tilgang til godt drikkevann.^[10] «Å ro fiske vinterstid i opne båtar med fare for liv og helse på sjøen, måtte i sin tur forsterke dei dårlege vilkåra svært mange av fiskarane budde under.»^[11] Harald Natvig dokumenterer at fiskerne i rorbuene i Nordøyan hver hadde 0,96 m² til sin disposisjon på soverommet, og 0,92 m² i arbeidsrommet. I de store barakkene hadde hver mann 1,33 m² i kombinerte sove- og oppholdsrom.^[10]

Fiskerne reiste vanligvis hjem hver annen eller tredje helg, i alle fall de som kom fra de nærmeste bygdene.^[4] Ellers var Fiskarheimen, som var eid av Den Indre Sjømannsmisjon, et vanlig samlingssted på søndagene.^[4] Fiskarheimen på Nordøyan var reist i 1909.^[16] Alkohol var særlig knyttet til «Den store brennevinsdagen», på Marimesse 25. mars. Da var det forventet at skårungene skulle «handse», det vil si å spandere brennevin på hele båtlaget.^[4][17] Å dømme etter en diskusjon i Nærøy kommunestyre i 1875, var alkoholbruk et større problem i Sør-Gjæslingan enn på Nordøyan. På Sør-Gjæslingan hadde væreieren brennevinsutsalg fra 1869 til 1879.^[18]

Omkring 1900–1910 ble ordningen med særskilte, kvinnelige rorbukokker introdusert i Viknaværene, og dette bedret antagelig hygienen, renholdet og kostholdet.^[10][19] Kokkene erstattet en tidligere praksis hvor yngstemann i båtlaget var kokk. Dette var som regel en nykonfirmert skårunge.^[19] Kokkene ble vanligvis rekruttert blant båtlagets kvinnelige familiemedlemmer, og var som regel unge kvinner.^[19] Kokkene hadde ansvar for renhold og matlaging i rorbuene, vedforsyning og innkjøp av matvarer. De ble vanligvis betalt med 10 kr fra hver mann i båtlaget, for hele sesongen; noen hadde også ekstrainntekt av å stelle klær for fiskerne eller å egne liner.^[4][19] Noen steder fikk kokka også fangsten av ett garn.^[4]

Den første motordrevne fiskebåten i Namdalen ble kjøpt i 1905 i Flatanger. I 1907 ble den første motorbåten kjøpt i Vikna. Motorkraft fikk raskt innpass, og i en statistisk oversikt fra 1911 er 58 % av fiskeflåten i Namdalen motordrevet.^[15][20][21]

Fiskerbonden forsvinner

Det har ikke vært fastboende på Nordøyan siden 1919.^[1]

Fiskeriene i Nord-Trøndelag var basert på fiskerbondens vekselbruk mellom jordbruk og kystnære fiskerier; de fleste av dem regnet fisket som hovedyrke.^[22][23] Næringskombinasjonen som fiskerbonde holdt seg noe lenger på Trøndelagskysten enn lenger sør.^[22] I folketellinga for 1930 var 2000 nordtrøndere registrert som fiskere; i 1960 var tallet redusert til 1000 personer.^[23] Reduksjonen i antall fiskere kan forklares på flere ulike måter. Dels var fiskeflåten spesialisert for sildefisket, og forsvant da silda ble borte,^[24] dels var det grunnlag for spesialisering mellom havfiskeflåte og intensivert jordbruk,^[22] og dels bød etterkrigstida på større tilbud av arbeid utenfor primærnæringene.^[22] Etableringen av fiskeoppdrettsnæringa fra omkring 1970 var også med på å flytte arbeidsplasser.^[24]

Etter årtusenskiftet er Nordøyan fremdeles base og utgangspunkt for kystfiskere. Fiskarheimen er operativ i sesongen, og fangsten leveres til mottak på Nordøyan eller til Vansøyvågen på fast-Vikna.^[25][26][27]

Riksantikvaren vedtok fredning av anlegget med elleve bygninger 10. januar 1996,^[1][28] og mener at området bygningshistorisk sett har «høy grad av autensitet ^[sic]».^[1] Fredningen omfatter både et område rundt bygningene og en gruppe på elleve bygninger – fra væreierbolig, mannskapsmesse og fiskarheim til rorbu, oljebu og sløyeskur. Fredningen hadde på et overordnet nivå bakgrunn i Stortingsmelding nr. 39 (1986–87), Bygnings- og fornminnevernet, hvor fysiske kulturminner fra kystkulturen og skipsfart blir formulert som en prioritert kulturminneoppgave.^[1][29]

Nordøyan fyr ble fredet i 1999.^[13]

Surnøya med Nordøyan fyr eies av Kystverket. Øyene Heimværet og Oddholmen eies siden 1995 av aksjeselskapet Nordøyan AS, hvor tidligere statsråd Lars Peder Brekk er et av styremedlemmene.^[2][30] Selskapet driver utleie av bygningene, tilbyr aktiviteter og planlegger salg av tomter for ny feriebebyggelse på øyene Heimværet og Oddholmen.

Første gang øyene ble gjort tilgjengelige for alminnelig turistferdsel, var under Skreifestivalen i Vikna i mars 2007.^[31] Siden har det hvert år i sommersesongen vært arrangert turer dit.^[32]

Hyttebygginga begynte i 2014.^[33] Moloen ble renovert i 2014.^[34]

Fredede bygninger

Med utgangspunkt i kulturminneregistering, intervju, mv. er det beregnet at det har vært om lag 40 små og store bygninger på Nordøyan. Av disse står per 2010 femten igjen, stort sett samlet rundt fiskemottaket og havna.^[2] Elleve av disse femten er fredet.

1. Brygge, i betydningen sjøhus eller lagerhus. Bygningen ble flyttet til Nordøyan omkring 1905. Oppført i bindingsverk, kledd med panel og plater. Opprinnelig ble brygga brukt til fiskemottak, senere til tørrfisklager; brukes i dag til forsamlingslokale.^[1]
2. «Bristol» er sammenbygd med brygga. Bygningen var omkring 1900 trandamperi og mannskapsmesse. I dag innredet som rorbu, med soverom, kjøkken og sanitæranlegg.^[1]
3. Salteriet er trolig fra 1950-årene. Bygningen består av ett stort rom som fremdeles brukes til næringsvirksomhet.^[1]
4. Butikken ble flyttet til Nordøyan ca. 1925. Bygning i to etasjer, kledd dels med liggende panel, og dels med eternit. Autentisk butikkinnredning. Ellers lager og leilighet.
5. Sjå, liten bygning som brukes til lagring av fiskeutstyr
6. Rorbua «Nordkapp» er bygd omkring 1900.^[35] Rorbua hadde opprinnelig to etasjer med tilsammen åtte sove- og oppholdsrom og fire ytterrom («sjåer»). Tilbygg med fem rom i 1958. Eternitkledning og nyere funkisvinduer.^[1]
7. «Grand», væreierbolig og bestyrerbolig. Oppført 1916 i halvannen etasje, i laftet plank; kledd med tømmermannspanel og eternit.
8. Fiskarheimen. Oppført 1910 i laftet tømmer i halvannen etasje. Senere utvidet. To saler, kjøkken og flere soverom.
9. Signalbu overfor de øvrige bygningene; signalflagg ble heist her hver morgen for værvarsling og oppstart av fiske.^[1] Bygget er ødelagt i storm, og vurderes gjenoppbygd av rester.^[2]
10. Oljebu ytterst på kaia. Lagerbygning.
11. To sløyeskur i tilknytning til Salteriet.

• Fiskeværet Sør-Gjæslingan i samme område.
• Mikkel Mogenssøn (1590–1654) som skrev klagediktet Threnologia Numdalensis etter en dødbringende storm på Folla i 1625.

• Ida Bull. «Handelskapitalismens tid». I: Trøndelags historie. Bind 2. Fra pest til poteter : 1350 til 1850. Tapir forlag, 2005. ISBN 978-82-519-2002-5
• Therese Kristine Grindvik. «Rorbukokker i Viknaværa». I: Årbok for Vikna 1985
• Torunn Herje. «Fiskeværskapellene». I: Årbok for Vikna 1996
• Arnulf Juul-Wedde. «Rorbuer og rorbuliv». I: Årbok for Namdalen 1968
• Anders Kirkhusmo. «Den trønderske fiskerbonden». I: Trøndelags historie. Bind 3. Grenda blir global, 1850-2005. Tapir forlag, 2005. ISBN 82-519-2003-5
• Sigurd Krekling (1950). Fiskarsoga frå Nord-Trøndelag. Namsos: Nord-Trøndelag fiskarlag. 
• Namdalens beskrivelse. I: Historisk-topografiske Skrifter om Norge og norske Landsdele, forfattede i Norge i det 16de Aarhundrede. Christiania: Brøgger. 1895. 
• Harald Natvig. «De hygieniske forhold ved Viktens fiskevær og fiskerilovgivningen i Namdalen». I: Tidsskrift for Den norske legeforening; 1902, sid 929-937, 985-995; 1903, side 7-20, 60-73, 104-117. Natvigs artikkel og dokumentasjon fra sesongen 1902 er grunnlaget for flere av de andre artiklene her: Søholt 1984, Grindvik 1985
• Frank Olsvik. Flukten fra øyene, en beretning om fraflyttingen fra øyene i Vikna etter den annen verdenskrig. Eget forlag, 1980.
• Jørn Sandnes (1965). Namdalens historie. Namsos: Namdal historielag. s. 316. 
• Dagfinn Slettan (1979). Kystfolk ser tilbake: livet på Trøndelagskysten i mellomkrigstida. Oslo: Tiden. ISBN 8210017284. 
• Ola Svein Stugu. «Livsgrunnlag i endring». I: Trøndelags historie. Bind 3. Grenda blir global, 1850-2005. Tapir forlag, 2005. ISBN 82-519-2003-5
• Petter I. Søholt. «'… Men dog er det smucke husse som de roer wdj …', rorbuer i Nord-Trøndelag med særleg vekt på fiskeværet Sør-Gjeslingan». I: Fortidsminneforeningens årbok 1984. ISSN 0071-7436.
• Petter Søholt. «Moloen i Nordøyan». I: Årbok for Vikna 1988. Med utdrag fra Havnevæsenets historie. Kristiania: Utgitt av Havnedirektøren. 1914. s. 367–73. 
• Hilde A. Tokle. «Statens fredede og verneverdige bygninger i Nord-Trøndelag». I: Årbok for Nord-Trøndelag 2007.
• Roger Walaunet. Fisker og bonde : økonomisk historie fra Vikna i Nord-Trøndelag 1875-1910. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Bergen, 1981

• (en) Nordøyan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• nordoyan.no, nettsted fra dagens eiere av Nordøyan