Olav Bergan
Olav Bergan (født 15. september 1890 på Røros i Sør-Trøndelag, død 15. mars 1970 samme sted[2]) var en norsk banksjef og Trondheims ordfører, innsatt av NS, fra 1940 til 1943.[3]
| Olav Bergan | |||
|---|---|---|---|
_(crop).jpg) Banksjef Olav Bergan, 1917. | |||
| Født | 15. sep. 1890[1] Røros i Sør-Trøndelag | ||
| Død | 15. mars 1970 (79 år) Røros i Sør-Trøndelag | ||
| Beskjeftigelse | Banksjef | ||
| Embete |
| ||
| Far | Anders Bergan | ||
| Parti | Nasjonal Samling | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
.jpg)
Liv og virke
Bakgrunn
Han var sønn av lærer og stortingsmann Anders Bergan og hustru Beret Kristine Dahl på Røros. Han giftet seg i 1917 med sykepleierske Bolette Arnet fra Trondheim.[4][5]
Han gikk ved Røros middelskole, studerte fra 1906 til 1907 ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt.
Yrkeskarriere
Etter studiene ble han assistent i Trondhjems Handelsbank.[6][7][8] Senere var han blant annet banksjef i Tromsø Handelsbank fra 1918 til 1919.[9] I 1919 ble han banksjef i Kristiansunds Handels- og Landmandsbank, som var blitt oppkjøpt av Den norske Handelsbank.[10] Han var banksjef ved Den norske Handelsbanks hovedfilial i Trondheim fra 1921 til opphøret i 1924/1925.[11][12][13] Deretter bodde han noen år i Hamburg, hvor han etablerte sin egen agentur- og kommisjonsvirksomhet.[14] I 1936 etablerte han slik virksomhet i Trondheim.[15]
Bergen var frimurer, opptatt i 1919 i St. Johanneslogen Nordlyset i Trondheim.[16]
Okkupasjonstiden
Den 1. november 1940 ble han innsatt av NS som ordfører i Trondheim. Han satt i stillingen til 31. november 1943.[17] I 1942 ble han innsatt av okkupasjonsmyndighetene som kommissarisk banksjef i Forretningsbanken i Trondheim, etter at banksjef Gunnar Sandberg Birch hadde blitt henrettet som et av de ni sonofrene i Trøndelag.[18]
Etter krigen
Under landssvikoppgjøret ble Olav Bergan dømt av Frostating lagmannsrett i 1947 til 12 års tvangsarbeid, 10 års tap av statsborgerlige rettigheter samt diverse bøter og inndragninger.[19] Han anket saken til Høyesterett, som i 1948 reduserte fengselsstraffen til 10 år, men opprettholdt resten av straffen.[20]
