Peder Sørensen (lege)
Peder Sørensen (latinisert: Petrus Severinus, født 1540/1542, død 28. juli 1602) var livlege hos kong Frederik II og Christian IV.
| Peder Sørensen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1542[1][2][3][4] Ribe | ||
| Død | 28. juli 1602 | ||
| Beskjeftigelse | Lege, kjemiker, alkymist | ||
| Utdannet ved | Ribe Katedralskole Københavns Universitet | ||
| Nasjonalitet | Danmark-Norge[5] | ||
Sørensen ble født i Ribe som sønn av rådmann Søren Jessen og Bodil Sørensdatter. Han ble immatrikulert ved Universitetet i København, studerte senere i Italia, Tyskland og Frankrike. I sistnevnte land ervervet han seg doktorgraden i filosofi og medisin, og vant berømmelse som vitenskapsmann og lege,[6] og ble ofte sitert.[7] Under et opphold i Firenze fullførte han et verk, tilegnet Frederik II, som har gjort ham berømt i legevitenskapens historie: Idea medicinæ philosophicæ, fundamenta continens totius doctrinæ Paracelsicæ, Hippocraticæ et Galenicæ (Basel, 1571).[8]
Hoffmedicus
I 1571 vendte han tilbake til Danmark og ble straks utnevnt til kongelig livlege, med høy lønn og forskjellige forleninger. Denne stillingen beholdt han i over 30 år, og behandlet således Frederik II under dennes dødelige sykdom og ble deretter livlege hos sønnen Christian.
Sørensen selv døde av en pestdepidemi sommeren 1602 og ble bisatt i St. Rochi Kapel i Vor Frue i København.[6] Han etterlot seg en stor formue, samt ektefellen Drude Thorsmede (d. 1610) og to barn.
