Raghib al-Nashashibi
Raghib al-Nashashibi (arabisk: راغب النشاشيبي, Ragheb al-Nashashibī, født i 1881 i Jerusalem i Det osmanske rike, død i april 1951 på Auguste Viktoria Hospital [2] i Jerusalem) var en velstående landeier og offentlig skikkelse under Det osmanske rikes,[3] det britiske Palestinamandatets og det jordanske styre av Jerusalem. Han var medlem av al-Nashashibi-klanen, en av de mest betydningsfulle familier i Palestina, og var borgermester i Jerusalem fra 1920 til 1934.
| Raghib al-Nashashibi | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1881 Jerusalem | ||
| Død | 1951[1] Jordan | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Istanbul | ||
| Parti | National Defence Party | ||
| Nasjonalitet | Jordan Det osmanske rike | ||
| Utmerkelser | Kommandør av Order of the British Empire | ||
Liv og virke
Bakgrunn
Nashashibiene[4] var en av de eldste og mest innflytelsesrike jerusalemittiske familier, og historiske rivaler til al-Husayni-familien.[5] Raghid al-Nashashibi tok eksamen fra universitetet i Istanbul og ble Jerusalems distriktsingeniør.
Borgermester
Nashashibi etterfulgte Musa Kazim al-Husayni som borgermester i Jerusalem i 1920,[6][7] og frem til 1927 hadde han ved sin side viseborgermestrene Haym Salomon og Jacob Faradj.[8] Han var en ledende opponent mot Husayni-klanen i Palestina. Hans innsettelse som borgermester skjedde nettopp fordi den britiske guvernør var misfornøyd med al-Husayni-borgermesteren; under Nabi-Musa-opptøyene[9] i 1920 hadde ikke Musa Kazim al-Husaini[9][10] levd opp til britiske forventninger.
I 1937 støttet Raghib al-Nashashibi i hemmelighet en forening med Transjordan.[11] Nashashibi var et grunnleggende medlem av Den høyere arabiske komité, og en leder av National Defence Party (Hizb al-Difa' al-Watani).[2][12][13]
Selv om hans parti formelt fremført antibritiske krav, var de i mer sentrale sammenhenger i en form for interessefellesskap med britene - man ønsket først og fremst stabile betingelser for økonomien.[12] Under det store arabiske opprør fra 1936 til 1939 støttet al-Nashashibi og hans klan den britiske mandatsmyndighet ved å oppstille små pro-britiske paramilitære enheter,[14] kalt Fasa'il al-salam,[12] som britene kalte «peace bands»[10]. De ble for det meste satt inn som selvbeskyttelse[12] for arabiske landsbyboere mot pengekrav fra opprørere. Noen uttrykt proislamsk politikk som den al-Hussaini bedrev, var det ikke fra al-Nashashibis side.[15] I juli 1937[13] ble alle arabiske partier i Paletina forbudt, med unntak av Raghib an-Nashashibis nasjonale forsvarsparti. Dette kostet Nashashibi meget av anseelse.[13] Som følge av oppstanden gikk det tydelig nedover med Nashashibis betydning,[12] mens al-Hussaini-linjen kom fra begivenhetene med økt prestisje.[12] Fra 7. februar til 17. mars1939[12] var medlemmer av Nashashibi-klanen representert på den ufruktbare St.-James-konferansen i London.[12]
I august 1949 ble han utpekt til guvernør[2] for Vestjordanlandet for palestinske flyktninger leder av det nye jordanske ministerium for flyktninger og var også som guvernør Vokter for de begge Haram[2] i Jerusalem og Hebron. Dette embede, som gjorde ham til overintendent[9] for Haram al-Sharif i det i Jordan administrativt integrerte Øst-Jerusalem, var imidlertid fortrinnsvis av symbolsk art.[9]
I 1950 ble han jordansk landsbruksminister, og senere transportminister. Han ble også utnevnt til custos for De hellige steder i Jerusalem med kabinettmedlems rang.
Hans annen hustru, en fransk jødinne, bodde på Kantura Street. Deres eldste sønn var Mansur.[16]
Litteratur
- Sayigh, Yezid (2000). Armed Struggle and the Search for State: The Palestinian National Movement, 1949-1993. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-829643-6
