Reichskommissariat Ostland

tysk okkupasjonsregime i Baltikum

Reichskommissariat Ostland (RKO) var den sivile okkupasjonsforvaltningen i det tyskokkuperte Baltikum, datidens nordøstlige deler av Polen og det vestlige Hviterussisk SSR under andre verdenskrig. I starten var forvaltningen kjent under navnet Reichskommissariat Baltenland.[1] Den politiske organiseringen av rikskommissariatet var underlagt det sivile forvaltningsorganet Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete som var ledet av den nasjonalsosialistiske ideologen Alfred Rosenberg. Rikskommissariatets hovedoppgaver fulgte rammeverket til Generalplan Ost og inkluderte utryddelsen av jøder og legge til rette for etnisk tyske nybyggere sammen med germanisering av lokalbefolkningen.[2]

Rikskommissariat i Ostland
Reichskommissariat Ostland
Reichskommissariat under Tyskland

1941–1945
FlaggVåpen
FlaggVåpen
Plasseringa til Ostland
Plasseringa til Ostland
HovedstadRiga
StyreformSivil okkupasjonsforvaltning
Rikskommissær
 - 1941–1944Hinrich Lohse
 - 1944–1945Erich Koch
Historisk periodeandre verdenskrig
 - Grunnlagt1941
 - Opphørte1945
I dag en del avEstlands flagg Estland
Latvias flagg Latvia
Litauens flagg Litauen
Belarus’ flagg Belarus

Gjennom bruken av Einsatzgruppen A og B ble over en million jøder drept i Reichskommissariat Ostland.[3] I 1943 og 1944 inntok gradvis Den røde armé territoriet som rikskommissæriatet hadde administrativt ansvar over. Styrker fra Wehrmacht holdt ut i Kurland helt til krigens slutt i Europa. Som følge av det tyske nederlaget i 1945 ble rikskommissariatet nedlagt.

Ostland må ikke forveksles med Ober Ost som hadde en lignende administrativ myndighet over de erobrede baltiske landene av det tyske keiserriket under første verdenskrig.

Administrativ og territorial organisering

Reichskommissariat Ostland var oppdelt i fire underlagte regioner/enheter (Generalbezirke), Estland, Lettland, Litauen og Weißruthenien. Disse enhetene ble ledet av en Generalkommissær. De tre baltiske landene var videre inndelt i distrikter (Kreisgebiete) som var gruppert i hoveddistrikt (Hauptgebiete). Weißruthenien (Hviterussland) var derimot bare inndelt i hoveddistrikter. Den lokale administrasjonen av Ostland var ledet av Rikskommissær Hinrich Lohse. Under ham var det et administrativt hierarki bestående av Generalkommissærer, Hauptkommissærer og Gebietskommissærer. Det administrative sentrum var lokalisert i Riga.

De erobrede områdene lenger øst for Ostland var under militær administrasjon. Intensjonen var at disse områdene skulle innlemmes i en fremtidig utvidelse av Ostland. Denne ekspansjonen ville inkorporert Ingria (Ingermanland) og områdene rundt Smolensk, Pskov, og Novgorod. Generalbezirke Estland østlige grense var planlagt utvidet til Leningrad-Novgorod linjen, der Ilmen og Volkhov danner grensen. Mens Latvia skulle utvides til Velikije Luki regionen.[4][5] Weißruthenien skulle utvides til Smolensk regionen.[6]

Inndeling

Administrativ inndeling av Reichskommissariat Ostland.

Generalbezirk Estland

Hovedstad:

Gebietskommissariater (Områdekommissariater):

Generalkommissær: Karl Sigismund Litzmann (1941–1944)

Generalbezirk Lettland (Latvia)

Hovedstad:

Gebietskommissariater (Områdekommissariater):

Generalkommissær: Otto-Heinrich Drechsler (1941–1944)

Generalbezirk Litauen

Hovedstad:

Gebietskommissariater (Områdekommissariater):

Generalkommissarær: Adrian von Renteln

Generalbezirk Weißruthenien (Hviterussland, Nordøst-Polen)

Hovedstad:

Hauptgebieten (Hovedområder):

Generalkommissær: Wilhelm Kube (1941–1943), Curt von Gottberg (1943–1944)

I mars 1943 ble det gjennomført en suksessfull opprettelse av Weißruthenischer Zentralrat som var et samarbeids marionettregime. Dette regime eksisterte parallelt med den tyske sivil administrasjonen.[7] Den 1. april 1944 ble Weißruthenien frakoplet fra Ostland og satt under direkte administrasjon av Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete.[8]

Motstandsbevegelser

Tyske og lokale sikkerhetsmyndigheter var ofte opptatt med å bekjempe partisanvirksomheter i Weißruthenien. De merket seg at det var en «smittetsone» med partisanaktiviteter rundt Minsk, Pinsk, Gomel, Brjansk, Smolensk og Vitebsk. Et område som dekker ca mellom 500 og 600 km². Partisan virksomheten var i hovedsak tilknyttet hovedveiene og jernbanene.[trenger referanse]

Se også

Referanser

Eksterne lenker