Republikken Estlands president
Republikken Estlands president er statssjef i Estland.
| Republikken Estlands president | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Sittende Alar Karis siden 11. oktober 2021 | |||
| Type | statssjef | ||
| Virkeområde | Estland | ||
| Tiltaleform | eksellense | ||
| Residens | Kadrioru administratiivhoone | ||
| Utpekes av | Riigikogu | ||
| Velges av | Riigikogu | ||
| Terminlengde | 5 år | ||
| Etablert | 24. april 1938 | ||
| Første embetsholder | Konstantin Päts 1938–1940 | ||
| Flagg | |||
| |||
| Nettsted | https://www.president.ee/ | ||
| Artikkelen inngår i serien om Myndigheter og politikk i Estland |
|---|
 |
Estland er en parlamentarisk republikk med en indirekte valgt president som for det meste spiller en seremoniell rolle.[1] I 1992 ble det, som et unntak,[2] lagt opp til direkte valg av president med krav om minst halvparten av stemmene for å bli valgt. Ingen kandidat oppnådde en slik oppslutning og valget ble derfor foretatt av nasjonalforsamlingen Riigikogu.[3]
Valg av statsoverhode skjer i henhold til loven om presidentvalg fra 1996.[4] Fra 1996 er presidenten indirekte valgt av Riigikogu. Valgperioden er fem år. Det er bare mulig med to sammenhengende perioder.[5] Det kreves to tredels flertall for å bli valgt. Dersom det etter tre forsøk ikke er to tredels flertall for en kandidat, velger en valgforsamling bestående av medlemmene i Riigikogu og representanter valgt av kommunestyrene presidenten mellom de to som fikk flest stemmer i siste valgomgang i Riigikogu.[6]
Perioden 1920 - 1938
Estland fikk sin første konstitusjon som egen nasjon i 1920 og fikk da en valgt riksdag med ett kammer, riigikogu, og et statsoverhode som fikk tittelen rikseldste (riigivanem). Rikseldste var den formelle statssjefen og ledet også regjeringen, men riksdagen hadde stor makt og kunne når som helst avsette rikseldste. I 1933 vedtok riksdagen en ny konstitusjon, men den ble ikke satt i verk på grunn av at daværende rikseldste Konstantin Päts motsatte seg endringen og grep makten selv. I 1938 vedtok riksdagen en ny konstitusjon som innførte presidentembetet i landet.
Embetsinnehavere
Under følger en liste over presidenter i Estland 1938–1940 og etter gjenopprettelsen av Republikken Estland i 1992.[7]
Uavhengig Estlands kommunistiske parti Det nasjonale samlingspartiet «Fedreland» → Fedrelandsunionen Den estiske folkeunionen Det sosialdemokratiske partiet
| Bilde | Navn | Embetstid | Parti | Valg | Merknad | |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Vabariigi President Republikkens president | ||||||
 | Konstantin Päts (1874–1956) | 24. april 1938–21./23. juli 1940 | Uavhengig | 1938 | Deportert til Sovjetunionen. | |
| Vabariigi Presidendi ülesannetes Republikkens fungerende president Statsminister som utøver av presidentens funksjoner | ||||||
 | Johannes Vares [a] (1890–1946) | 21./23. juli 1940–25. august 1940 | EKP | Innsatt etter krav fra de sovjetiske okkupantene. | ||
| → Formennene for presidiet til Den estiske sosialistiske sovjetrepublikks øverste sovjet (1940–1990) | ||||||
| → Formannen for Den estiske sosialistiske sovjetrepublikks øverste sovjet (1990) | ||||||
| → Formannen for Republikken Estlands øverste råd (1990–1992) | ||||||
.jpg) | Lennart Meri (1929–2006) | 6. oktober 1992–8. oktober 2001 | Det nasjonale samlingspartiet «Fedreland» / Fedrelandsunionen | 1992 1996 | ||
 | Arnold Rüütel (1928–) | 8. oktober 2001–9. oktober 2006 | Den estiske folkeunionen | 2001 | ||
 | Toomas Hendrik Ilves (1953–) | 9. oktober 2006–10. oktober 2016 | Det sosialdemokratiske partiet | 2006 2011 | ||
.jpg) | Kersti Kaljulaid (1969–) | 10. oktober 2016–11. oktober 2021 | Uavhengig | 2016 | ||
 | Alar Karis (1958–) | 11. oktober 2021– | Uavhengig | 2021 | ||
Fotnoter
Referanser
Kilder
- «Heads of State», Estlands president
- Holm-Hansen, Jørn: «Fakta om Estland», i Elisabeth Bakke (red.): Sentral-Europa og Baltikum etter 1989, Oslo: Samlaget, 2006, s. 39–56
- President of the Republic Election Act, Estlands valgkommisjon
- Sikk, Allan: «Estonia», i Dieter Nohlen og Philip Stöver (red.): Elections in Europe. A Data Handbook, Baden-Baden: Nomos, 2010, s. 565–592