Richard Foster Flint

Richard Foster Flint (født 1. mars 1902 i Chicago, død 5. juni 1976 i New Haven, Connecticut) var en amerikansk geolog.

Begge foreldrene var professorer ved Universitetet i Chicago. Flint tok en Ph.D. i geologi ved Universitetet i Chicago i 1925. Han ble senere medlem av fakultetet ved Yale University der han ble professor i 1945,^[8] og var direktør for hovedfagsstudenter fra 1951 til 1957, og ble leder for geologi og geofysikk ved Yale i 1957 der han utmerket seg i de syv årene han var der.

Flint var kjent for sin ledende rolle i utforskningen av kvartærtidens geologi med omfattende arbeid og stor innsats med å bestemme og beskrive istidsperiodene i Nordøst-Amerika.^[8] Han var også veileder for den unge norske stipendiaten Bjørn G. Andersen da han gjorde forskningsarbeide ved Yale University 1954-1956.^[9]

Flint utførte også forskningsarbeid i staten Washington for å avdekke den siste istidens betydning for formingen av landskapet i Nordvest-USA, og ble beryktet for sin motstand mot Missoulaflom-hypotesen, som ble fremmet av J. Harlen Bretz^[10]. Flint presenterte en detaljert og grundig gjennomtenkt argumentasjon mot tanken om at det kan komme en serie med katastrofale flommer; et synspunkt som har kommet i disfavør på grunn av en bred samling bevis.^[11]

I 1937 deltok han som seniorforsker i den amerikanske ekspedisjonen til Arktis og var senere involvert i flere forskningsprosjekter i Argentina på 1960-tallet. Flint var også ledende i radiokarbondateringsmetoder som etablerte Yale som et senter for radiometrisk datering. Han ledet den omfattende geologisk prøvetaking ved Yale som var betydelige og nøyaktige geologiske dateringer.

Flint var redaktør av tidsskriftet American Journal of Science i 46 år. Dette geologiske tidsskriftet ble grunnlagt i 1818 av Benjamin Silliman og er den eldste kontinuerlig publiserte vitenskapelig tidsskriftet i USA.