Sørvest-Afrika

Kolonitiden

Bakgrunnen for Sør-Afrikas kontroll over Sørvest-Afrika lå i de territorielle forandringene som fulgte etter Versaillesfreden i 1919 etter første verdenskrig vedrørende blant annet Tysklands kolonier, hvorav en var Tysk Sørvest-Afrika (tysk: Deutsch-Südwestafrika). Den sørafrikanske union var gått med i krigen på Storbritannias side og hadde i 1915 besatt det tilgrensende Tysk Sørvest-Afrika. I henhold til fredsavtalen fikk Sør-Afrika direkte kontroll over territoriet som et såkalt klasse C-mandat, hvor Sørvest-Afrika skulle administreres på vegne av Folkeforbundet.

Sørafrikansk administrasjon

Området var tenkt å være et såkalt forvaltningsområde da Folkeforbundet ble avløst av FN etter andre verdenskrig, men Sør-Afrika nektet å la området forberede seg til selvstendighet. I praksis ble territoriet styrt som en femte sørafrikansk provins, selv om det aldri formelt ble en del av Sør-Afrika.^[1] Sør-Afrika begrunner tildels sine krav på Sørvest-Afrika med at man hadde styrt der i årtier og investert summer i infrastruktur og modernisering. Walvis Bay og Penguinøyene var blitt annektert av Storbritannia som en del av Kappkolonien i 1878 og ble dermed en del av Den sørafrikanske union da den ble opprettet i 1910. Walvis Bay ble overført fra Sør-Afrika til Sørvest-Afrika i 1922, og til Kapprovinsen i 1977.

Tross i internasjonale protester fastslo Den internasjonale domstol i Haag i 1950 at Sør-Afrika ikke var tvunget til å forvandle folkeforbundsmandatet for Sørvest-Afrika til et forvaltningsområde, men at FNs generalforsamling overtok Folkeforbundets rett til å overvåke at mandatmakten oppfylte sine forpliktelser.^[2] Man lot opprette Komitéen for Sørvest-Afrika, som fikk rett til å blant annet motta klager fra territoriets innbyggere.^[3] I 1960 forsøkte Etiopia og Liberia å fremtvinge en slutt på mandatstyret ved å hevde at Sør-Afrika ikke oppfylte betingelsene for mandatet, men klagen ble henlagt av den internasjonale domstol.^[4] Samme år ble den venstrenasjonalistiske frigjøringsbevegelse SWAPO opprettet, som ønsket selvstendighet fra Sør-Afrika og avskaffelse av raselovene. Med årene ble SWAPO stadig mer aktiv med militære operasjoner mot de sørafrikanske myndigheter. I 1961 krevde FNs generalforsamling at Sør-Afrika offisielt skulle avslutte utøvelsen av mandatrettigheter i Sørvest-Afrika, men den sørfrikanske regjering avslo kravet og viste til at FN ikke var berettiget til å stille dette krav.^[5]

I 1966 ble den internasjonale situasjon drastisk endret idet FNs generalforsamling vedtok resolusjon 2145, som formelt avsluttet Folkeforbundsmandatet for Sørvest-Afrika.^[6] Samme år påbegynte SWAPO en omfattende væpnet kamp for territoriets selvstendighet i det som ble kalt den sørafrikanske grensekrig, som raskt eskalerte over grensen tilPortugisisk Angola, hvor en altomfattende krig for avkolonisering allerede var i gang. I 1968 stemte FNs generalforsamling for offisiell navneforandring for territoriet til Namibia ved resolusjon 2372.^[7] I stedet for å svekke styrer begynte de sørafrikanske naajonalister en implementering av Odendaalkommisjonens forslag: å innføre bantustans (selvstyrende områder) i Sørvest-Afrika, noe som møtte kraftig fordømmelse rundt om i verden. I 1971 hevdet Den internasjonale domstol i Haag at all fortsatt sørafrikansk tilstedeværelse i Sørvest-Afrika var ulovlig, at Sør-Afrika var forpliktet til omgående å trekke seg ut av Sørvest-Afrika samt at FNs medlemsstater ikke skulle anerkjenme noen handlinger som Sør-Afrika utførte på Sørvest-Afrikas vegne.^[8] I 1976 fikk SWAPO observatørsstatus ved FNs generalforsamling som den eneste rettmessige representant for den namibiske befolkning for derved ytterligere å underminere sørafrikanske krav på territoriet.^[9]

Forhandlinger om selvstendighet

Den sørafrikanske apartheidregjering gav sin fulle støtte til Lisboa i den portugisiske kolonikrig, men da Portugals diktatur ble styrtet ved nellikrevolusjonen i 1974, ble forholdene helt forandret. Sørafrika blandet seg inn i den angolanske borgerkrig fra baser i Sørvest-Afrika, mens den nyutropte Folkerepublikken Angola, som støttet SWAPOs kamp i Namibia, fikk støtte fra kommunistdiktaturet på Cuba.

Mens Sør-Afrika på grunn av apartheidpolitikken ble stadig mer isolert, kostet landets innblanding i kriger rundt om i det sørlige Afrika enorme summer. I mai 1988, da den kalde krigen gikk mot sin avslutning, ble det avholdt en konferanse i Moskva der det ble avtalt at Sovjetunionen skulle avbryte sin militære bistand til Angola og Cuba og trekke sine styrker av landet etter at Sør-Afrika hadde forlatt Sørvest-Afrika.^[5] I 1989 ble FNs fredsbevarende styrker UNTAG dannet, og hadde til oppgave å overvåke demokratiske valg i Namibia. Mindre kamper mellom SWAPO og sørafrikanske tropper fortsatte i løpet av året. Apartheidsystemet i Namibia ble avskaffet og demokratiske valg avholdt i november 1989 som, tross i den sørafrikanske regjerings støtte til at minst syv partier skulle stille opp i opposisjon til SWAPO, allikevel ble vunnet av SWAPO med 57 % av stemmene.^[10][11][12] SWAPOs partileder Sam Nujoma ble i mars 1990 Namibias første president.

Den høyeste embedsmann i Sørvest-Afrika var administratoren som 1920–1968 ble utnevnt av Sør-Afrika i henhold til folkeforbundsmandatet. Territoriet fortsatte å bli styrt av en administrator, fra 1977 kalt generaladministrator, utnevnt av Sørafrikas regjering frem til 1989. Sørvest-Afrika hadde eget regionalt parlament, Sørvest-Afrikas lovgivende forsamling (engelsk: South West Africa Legislative Assembly) og regionale departementer likt med de sørafrikanske provinser. De innfødte folkegruppers anliggender ble forvaltet av departementet for bantuadministrasjon i Pretoria.

Stemmerett hadde frem til 1978 kun de som ifølge raselovene tilhørte den hvite rase. Sørvest-Afrika nasjonalistparti vant samtlige eller nesten samtlige mandater ved alle parlamentsvalgene årene 1950–1978. I 1978 avholdtes et fusket men etnisk inklusivt valg som ble vunnet overlegent av den moderate opposisjonsalliasen Democratic Turnhalle Alliance men ble boikottet av blant andre SWAPO.^[13][14] I 1983 innførte Sør-Afrika direkte styre, den valgte regionale regjering ble avsatt og ingen valg ble avholdt i Sørvest-Afrika under apartheidstyret.^[15]

Bantustaner

De sørafrikanske myndigheter skapte fra 1968 i alt ti bantustaner i Sørvest-Afrika i overensstemmelse med Frans Hendrik Odendaals anbefalinger fra 1964 for å oppnå en total raseadskillelse i territoriet. Av disse fikk fire nominelt selvstyre.^[16] I 1980 ble bantustanenes etniske eksklusivitet fastslått. Da apartheid i Namibia ble avskaffet i 1989, ble samtlige bantustaner integrerte i staten.

• Bushmanland
• Damaraland
• Ostcaprivi (selvstyre 1976)
• Hereroland (selvstyre 1970)
• Kaokoland
• Kavangoland (selvstyre 1973)
• Namaland
• Ovamboland (selvstyre 1973)
• Rehoboth
• Tswanaland

Administratorer

• Sir Edmond Howard Lacam Gorges (31. oktober 1915–1. oktober 1920)
• Gysbert Reitz Hofmeyr (1. oktober 1920–1. april 1926)
• Albertus Johannes Werth (1. april 1926–1. april 1933)
• David Gideon Conradie (1. april 1933–1. april 1943)
• Petrus Imker Hoogenhout (1. april 1943–6. desember 1951)
• Albertus Johannes Roux van Rhijn (6. desember 1951–1. desember 1953)
• Daniel Thomas du Plessis Viljoen (1. desember 1953–1. desember 1963)
• Wentzel Christoffel du Plessis (1. desember 1963–1. november 1968)
• Johannes Gert Hendrik van der Wath (1. november 1968–1. november 1971)
• Barend Johannes van der Walt (1. november 1971–1. september 1977)

Generaladministratorer

• Marthinus T. Steyn (1. september 1977–7. august 1979)
• Gerrit Viljoen (7. august 1979–4. september 1980)
• Danie Hough (4. september 1980–1. februar 1983)
• Willie van Niekerk (1. februar 1983–1. juli 1985)
• Louis Pienaar (1. juli 1985–21. mars 1990)

• Johannes Paul: Deutsche, Buren und Engländer in Südwestafrika. Begleitwort zu einer Nationalitätenkarte der Europäer in Südwestafrika. In „Koloniale Rundschau“ Heft 9/10, 1931.
• Johannes Paul: Deutsch-Südwestafrika. I: Handwörterbuch des Grenz- und Auslandsdeutschtums, hrsg. von Carl Petersen; Otto Scheel; Paul Hermann Ruth; Hans Schwalm. 3 Bände, Breslau 1933–1938