Schuman-planen

Planen fremgikk av en tale Robert Schuman holdt 9. mai 1950 i Salon de l'Horloge i Frankrikes utenriksdepartement. Blant de viktigste delene av planen er fremhevet følgende:^[1]

Verdensfreden kan ikke vernes uten skapende krefter like sterke som de farer som truer den.^[2]

Den franske regjeringen foreslår at hele den franske og tyske kull- og stålproduksjon blir underordnet en felles myndighet, i en organisasjon som er åpen for deltakelse fra de andre landene i Europa. Felles kull og stålproduksjon vil umiddelbart sikre grunnlaget for økonomisk utvikling, den første etappe mot en europeisk føderasjon. Det vil endre disse egners skjebne som lenge har vært brukt til produksjon av våpen for krig, og som de selv alltid har vært offer for.^[3]

Den tyske kull- og stålindustrien hadde siden 1949 vært kontrollert gjennom det såkalte Ruhrstatuttet. Den franske gjenreisnings- og planleggingsminister Jean Monnet utviklet dette videre, og åpnet for at produksjonsbegrensningene for den tyske industrien kunne bli opphevet.^[4]

Statsminister Schuman holdt sin tale 9. mai 1950. Allerede i juni samme år opptok Tyskland, Frankrike, Italia og Be-Ne-Lux-landene forhandlinger, som i 1951 førte til etableringen av Det europeiske kull- og stålfellesskap.^[4] Ved fusjonstraktaten i 1965, fikk Kull- og stålfellesskapet felles administrasjon sammen med Det europeiske økonomiske fellesskap og Euratom. Den felles administrasjon utviklet seg til dagens Europakommisjonen og Det europeiske råd (EUs toppmøte).

• 
  Erklæringen ble opplest i Salon de l'Horloge i utenriksdepartementets bygning ved Quai d'Orsay.
• 
  Jean Monnet, til venstre, besøker Konrad Adenauer i Bonn i 1953.
• 
  Robert Schuman, fransk utenriksminister i 1950.
• 
  Frimerke utgitt i Moldova, til 50-årsminnet for Schuman-planen.

• Europadagen