Stanley Cohen

Stanley Cohen (født 17. november 1922 i Brooklyn i New York, død 5. februar 2020 i Nashville^[14][15]) var en amerikansk biokjemiker og nobelprisvinner. Han ble tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin sammen med Rita Levi-Montalcini i 1986 for deres oppdagelser av tilvekstfaktorer som epidermal growth factor (EGF) og nerve growth factor (NGF).^[14][16]

Stanley Cohen
Født		17. nov. 1922[1][2][3] Brooklyn
Død		5. feb. 2020[4][5] (97 år) Nashville[4]
Beskjeftigelse		Biokjemiker, universitetslærer, endokrinolog, fysiolog
Utdannet ved		University of Michigan (1948) (akademisk grad: ph.d., studieretning: kjemi)[6][7] Brooklyn College (1943) (akademisk grad: bachelorgrad, studieretning: kjemi, zoologi)[6][7] Oberlin College (1945) (akademisk grad: Master of Arts, studieretning: zoologi)[6][7] James Madison High School
Nasjonalitet		USA
Medlem av		National Academy of Sciences (1980–) (Member of the National Academy of Sciences of the United States) American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser		10 oppføringer Albert Lasker Basic Medical Research Award (1986) (sammen med: Rita Levi-Montalcini)[8] Nobelprisen i fysiologi eller medisin (1986) (sammen med: Rita Levi-Montalcini)[9][10] Gairdner Foundation International-prisen (1985)[6] National Medal of Science (1986)[6] Louisa Gross Horwitz-prisen (1983)[6] Alfred P. Sloan, Jr. Prize (1982)[11] Rosenstiel-prisen (1981)[12] Franklinmedaljen (1987) Wolfprisen i medisin Fred Conrad Koch Award (1986)
Arbeidssted		Vanderbilt University (1959–2020) (verv eller stilling: Emeritus)[7] Washington University in St. Louis[7]
Fagfelt		Biokjemi, vekstfaktor,[13] nervetilvekstfaktor,[13] EGF[13]
Stanley Cohen på Commons

Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1986

Cohen ble også tildelt Albert Lasker Basic Medical Research Award samme år.

Cohens foreldre var jødiske innvandrere fra Russland. Faren var skredder. Cohen overlevde polio. Han tok en bachelorgrad i fagene biologi og kjemi ved Brooklyn College og senere mastergrad ved Oberlin College i 1945. Cohen tok doktorgraden i biokjemi ved University of Michigan i 1948. Avhandlingen omhandlet meitemark som han plukket fra universitetets plener om natten. Han ble ansatt ved Vanderbilt University i 1959 og forsket og underviste der til han ble emeritus i 1999.^[14] De vitenskapelige gjennombruddene ble gjort mens han og Rita Levi-Montalcini var ved Washington University i St. Louis på 1950-tallet. Forskningsresultatene er viktig grunnlag for forskning på blant annet demens og kreft.^[17]