Superunknown

Albumet ble innspilt i perioden juli til september 1993 i Bad Animals Studio i Seattle, Washington. Bandet jobbet med produsenten Michael Beinhorn, som var en endring fra tidligere, og Kim Thayil uttalte at: «Vi syntes bare at vi burde gå for en endring».^[1] Albumet ble mikset av Brendan O’Brien.

Bandet begynte å jobbe på albumet rundt to måneder etter avslutningen av Lollapalooza-turneen.^[2] Arbeidet ble lagt lagt opp slik at hvert av bandmedlemmene først arbeidet med sitt eget materiale og laget demoer som de andre bandmedlemmene deretter kunne arbeide videre med.^[3] Vokalisten Chris Cornell uttalte at bandets medlemmer ga hverandre mer frihet enn på tidligere plater.^[4] Thayil bemerket at bandet brukte like mye tid på å skrive og arrangere albumet som på deres tidligere album, men at de nå brukte langt mer tid på å arbeide med innspillingen av sangene^[1]. Bandet valgte å spille inn en sang om gangen.^[5] Tromme- og basspartiene ble spilt inn først for hver sang, og deretter la Cornell og Thayil på sine bidrag på toppen.^[2]

Cornell uttalte at det at de ble kjent med Michael Beinhorn hadde stor betydning for hvor lang tid bandet arbeidet med albumet.^[6] De brukte mye tid på å eksperimentere med ulike tromme- og gitarlyder, såvel som bruk av teknikker som layering^[6]. Cornell sa at «Michael Beinhorn var så inne på lydene. Han var så pirkete og kresen at han nesten irriterte vettet av oss […] Før du fikk lydene slik du ønsket dem på sangen, så var du drittlei av å spille den».^[7] Bandet tok en pause midt i innspillingen for å åpne for Neil Young på en ti dagers turné i USA.^[8] Bandet hentet deretter inn Brendan O’Brien for å mikse albumet etter en anbefaling fra Pearl Jams gitarist Stone Gossard.^[9] Thayil beskrev mikseprosessen som «svært smertefri»,^[9] og bassisten Ben Shepherd sa at det var «den raskeste delen av innspillingen»^[3].

Sangene på Superunknown fanget kreativiteten og tyngden fra bandets tidligere arbeider, mens det også fremviste et mer radiovennlig aspekt av gruppen. Steve Huey fra All Music Guide sa at bandets «tidligere punk-påvirkninger er sjelden synlige og er erstattet med overraskende effektive innslag av pop og psykedelia».^[10] Cornell karakteriserte albumet som mer «utfordrende» og «allsidig» enn bandets tidligere utgivelser^[6].^[11] Sangene på albumet er mere eksperimentelle og varierte enn bandets tidligere innspillinger. Noen sanger har en smak som minner om Midtøsten eller India (for eksempel «Half», sunget av Ben Shepherd). Andre sanger viser en Beatles-innflytelse, for eksempel «Black Hole Sun» og «Head Down». I et intervju med Guitar World i 1994 forklarte Thayil dette slik: «Vi så dypt nede i selve kjernen av våre sjeler, og der satt det en liten Ringo^[9]. Joda, vi liker å fortelle folk det er John Lennon og George Harrison, men når du virkelig ser dypt inn i Soundgarden så er det en liten Ringo som ønsker å komme ut». Trommeslager Matt Cameron sa at eksperimenteringen på albumet var «bare et spørsmål om foredling»^[8].

Soundgarden benyttet en alternativ gitarstemming og uvanlige taktarter på flere av sangene på albumet. «Spoonman» og «Black Hole Sun» ble utført i drop-D mens «Mailman» og «4th of July» var satt i C. På noen sanger brukte de mer uortodokse gitarstemminger: «My Wave» og «The Day I Tried to Live» er begge i stemt i E-E-H-H-H-E (engelsk E-E-B-B-B-E). Soundgardens bruk av uvanlige antall slag per takt som signatur var også variert; «My Wave» bruker 5/4, «Fell on Black Days» er på 6/4, «Spoonman» veksler mellom 7/4 og 4/4, mens «Black Hole Sun» er 4/4 og bruker 9/8 i gitarsoloen. Thayil har sagt at Soundgarden vanligvis ikke vurderte taktangivelsen i en sang før bandet hadde skrevet den, og at bruk av ulike antall slag per takt var «en ren tilfeldighet».^[12]

Tekstene på albumet er ganske mørke og mystiske og dreier seg ofte om emner som angst, rusmisbruk, selvmord og depresjon. Cornell var inspirert av Sylvia Plaths tekster på den tiden.^[13] I en kommentar til albumets sangtekster sa Thayil at «mye av Superunknown synes for meg å handle om livet, ikke døden. De bekrefter det kanskje ikke, men fryder seg over det – som druidenes: ‘Livet er bra, men døden kommer til å bli enda bedre!’»^[13]. Cameron sa at tekstene på albumet er «et stort ‘dra til helvete’ til verden, en appell om ‘å la oss være’.^[14]» Cornell uttalte at «Let Me Drown» handler om «å dra tilbake til ditt rede for å dø»^[15], «Fell on Black Days» er om å innse at «du er ekstremt ulykkelig»^[14], «Black Hole Sun» handler om et «surrealistisk drømmelandskap»^[15] og «Limo Wreck» er en «‘skam på forfall’-sang»^[6], og «The Day I Tried to Live» handler om «å prøve å gå bort fra å passe inn i et mønster og å være innesluttet og ensom».[^[16] Cornell ble inspirert til å skrive «Like Suicide» etter en fugl fløy inn i et vindu i huset hans. Han fant den skadde fuglen og gjorde deretter slutt på dens lidelser ved å slå den med en murstein^[14].

Låten «Spoonman» er bemerkelsesverdig på grunn av et innslag med Artis the Spoonman, en gatemusikant i Seattle. Tittelen på sangen er kreditert til Jeff Ament fra Pearl Jam. Mens han var på settet til filmen Singles lagde Ament en liste over sangtitler til det fiktive bandet i filmen. Cornell tok det som en utfordring å skrive sanger til filmen ved hjelp av disse titlene, og «Spoonman» var en av dem. En akustisk demo-versjon av sangen vises i filmen.

Superunknown ble albumet som for alvor gjorde Soundgarden berømt. Da Superunknown ble lansert i mars 1994, debuterte albumet på nummer én på Billboard 200.^[17] Albumet ga også Soundgarden internasjonal anerkjennelse, og det oppnådde fem ganger platina-status i USA^[18], trippel platina i Canada^[19] og gull-status i Storbritannia^[20], Sverige^[21] og Nederland.^[22]

Rolling Stone ga Superunknown fire av fem stjerner, og bladets anmelder JD Considine skrev at Superunknown «viser langt større spennvidde enn hva mange band klarer i løpet av en hel karrière», og at «på sitt beste tilbyr Superunknown en mer opprivende avbildning av fremmedgjøring og fortvilelse enn noe på In Utero». Considine kritiserte «Black Hole Sun» og «Half» og mente at den første var «ikke en veldig god sang» mens den siste «er praktisk talt definisjonen på en B-side».^[23] Jon Pareles fra The New York Times sa at «Superunknown faktisk forsøker å utvide sitt publikum ved å bryte løs fra heavy metals sjangrebarrierer, som Soundgarden pleide å akseptere». Han la til at «Soundgarden […] ønsker noe som er forskjellig fra standard heavy metal».^[24] David Browne fra Entertainment Weekly ga albumet en A. Han sa at «Soundgarden er pumpet proppfull av Superunknown, og de leverer varene.» Han hyllet den som «en hard rock-milepæl, en kokende kjele av vulkansk kraft, […] og 90-tallets frustrasjon og angst som setter en ny standard for alt som heter metal».^[25]

Pål B fra Groove.no sa «Sammen med Pearl Jam og Nirvana står Soundgarden for undertegnede som symbolet på den tyngre rockens revival på nittitallet. Med Chris Cornells innbitte og sterke vokal over massive, men samtidig lekne gitarrock-arrangementer av den tunge typen, leverte bandet flere av høydepunktene i nittitallets rockhistorie, og mange av dem finner du på Superunknown.»

Superunknown inkluderte hit-singlene «Black Hole Sun», «Spoonman», «My Wave», «Fell on Black Days» og «The Day I Tried to Live», som alle hadde sin egen musikkvideo. Alle fem fikk en plassering på Billboards Mainstream Rock- og Modern Rock-lister. «Black Hole Sun» var den mest vellykkede singelen fra Superunknown på listeplasseringene, den nådde nummer én på Mainstream Rock chart og nummer to på Modern Rock chart. «Black Hole Sun» ble gitt ut i løpet av sommeren 1994 og ble uten tvil bandet mest gjenkjennelige og populære sang. Den surrealistiske musikkvideoen ble ofte spilt på musikkanaler. Videoen fikk prisen for Beste Metal / Hard Rock Video på MTV Video Music Awards i 1994^[26], og i 1994 og 1995 fikk den en Clio Award for Alternative Music Video.^[27] Soundgarden vant to Grammy Awards i 1995^[28]; «Black Hole Sun» fikk prisen for Best Hard Rock Performance mens «Spoonman» fikk prisen for Best Metal Performance.^[29] «Black Hole Sun» var også nominert, i kategorien Best Rock Song^[29].

I 1995 ble Superunknown nominert til en Grammy for Best Rock Album^[29]. I 2003 kom albumet på Rolling Stone Magazines liste over de 500 beste albumene gjennom alle tider og har fått listeplasseringen 336.

Coverbildet (kjent som «Screaming Elf») er et forvrengt bilde av bandets medlemmer over en opp-ned brennende skog. Cornell sa om coverbildet at «Superunknown relaterer på en måte til fødsel […] Å bli født eller endog dø – Å bli dyttet inn i noe som du vet ingenting om. Det vanskeligste er å finne frem til et visuelt bilde som passer til slik en tittel. Det første vi tenkte på var en skog i grått eller sort. Soundgarden har alltid vært forbundet med bilder av blomster og frodige farger og dette var det motsatte. Fortsatt syntes det organisk, men det var svært mørkt og kaldt […] Som barn var jeg svært interessert i disse historiene hvor skogen er full av ondskap og skumle ting, i motsetning til å være en lykkelig hage som du drar på campingtur i»^[6]. Albumet ble også utgitt i en begrenset versjon på 12-tommers farget vinyl (blå, oransje og klar), som en dobbel LP i et gatefold-etui.

I et intervju med Pulse! i 1994 sa Cornell at inspirasjonen til albumets tittel kom fra hans feillesning av tittelen på en video som het Superclown. Han tilføyde: «Jeg tenkte det var en kul tittel. Jeg hadde aldri hørt det før, aldri sett det før, og det inspirerte meg»^[13].

Bandet startet Superunknown-turnéen i januar 1994, i Australia, Japan og New Zealand^[8], områder hvor albumet kom ut tidlig.^[30] De hadde heller aldri spilt i disse regionene før.^[31] Denne delen av turnéen ble avsluttet i februar 1994, og i mars 1994 dro bandet videre til Europa^[8]. Bandet begynte på en arenaturné i USA den 27. mai 1994^[32][8].

I slutten av 1994, etter lang tid på Superunknown-turnéen, oppdaget en lege at Cornell hadde svært anstrengte stemmebånd. Soundgarden kansellerte flere konserter for å unngå at Cornell pådro seg permanente skader. Cornell sa: «Jeg tror vi overdrev det. Vi spilte fem–seks dager i uken og stemmen min fikk virkelig gjennomgå. Mot slutten av den amerikanske turnéen følte jeg at jeg fortsatt kunne synge på et vis, men det ville ikke være riktig overfor publikum. Du kjøper ikke en billett for å se en fyr synge med en hes stemme i to timer! Det ville være svindel»^[7].

Bandet spilte de avlyste konsertene senere i 1995.^[33]

All informasjon er hentet fra AcclaimedMusic.net.^[34]

1. «Let Me Drown» (Chris Cornell) – 3:51
2. «My Wave» (Cornell, Kim Thayil) – 5:11
3. «Fell on Black Days» (Cornell) – 4:42
4. «Mailman» (Matt Cameron, Cornell) – 4:25
5. «Superunknown» (Cornell, Thayil) – 5:06
6. «Head Down» (Ben Shepherd) – 6:08
7. «Black Hole Sun» (Cornell) – 5:17
8. «Spoonman» (Cornell) – 4:06
9. «Limo Wreck» (Cameron, Cornell, Thayil) – 5:47
10. «The Day I Tried to Live» (Cornell) – 5:19
11. «Kickstand» (Cornell, Thayil) – 1:33
12. «Fresh Tendrils» (Cameron, Cornell) – 4:16
13. «4th of July» (Cornell) – 5:08
14. «Half» (Shepherd) – 2:14
15. «Like Suicide» (Cornell) – 7:01
16. «She Likes Surprises» (Cornell) – 3:16
    • «She Likes Surprises» finnes bare på den internasjonale utgaven av albumet og er også inkludert som et bonusspor på U.S. 12" LP-utgaven

• Chris Cornell – vokalist, rytmegitar
• Kim Thayil – gitar
• Ben Shepherd – bassgitar, vokalist på «Half», støttevokalist på «Spoonman», gitar på «Half»
• Matt Cameron – trommer, perkusjon, mellotron på «Mailman»
• Artis the Spoonman – skjeer på «Spoonman»
• Natasja Sjnajder – clavinet på «Fresh Tendrils»
• April Acevez – bratsj på «Half»
• Justine Foy – cello på «Half»
• Gregg Keplinger – trommer og slaginstrumenter på «Head Down»
• Michael Beinhorn – piano på «Let Me Drown»
• Michael Beinhorn, Soundgarden – produksjon
• David Collins – mastering
• Jason Corsaro – lydtekniker
• Adam Kasper – lydtekniker-assistent
• Brendan O'Brien – miksing

Album

Singler

• (en) Superunknown på Discogs
• (en) Superunknown på MusicBrainz
• (en) Superunknown på Spotify
• (en) Superunknown på AllMusic