Sylvia Earle
Sylvia Alice Earle (født 30. august 1935) er en amerikansk marinbiolog, oseanograf, utforsker, aktivist, forfatter og foreleser. Hun har vært utforsker National Geographic siden 1998.[20][21] Earle var den første kvinnelige sjefsforskeren i amerikanske National Oceanic and Atmospheric Administration,[21] og ble utnevnt av magasinet Time som dets første Hero for the Planet («Planetens helt») i 1998.[20]
| Sylvia Earle | |||
|---|---|---|---|
_(cropped).jpg) Sylvia Earle, 2012 | |||
| Født | 30. aug. 1935[1][2] (88 år)Gibbstown | ||
| Beskjeftigelse | Marinbiolog, oseanograf, oppdagelsesreisende, botaniker, biolog | ||
| Akademisk grad | Ph.d. | ||
| Utdannet ved | Duke University (–1967) (akademisk grad: ph.d.)[3] Florida State University | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Medlem av | Society of Woman Geographers | ||
| Utmerkelser | 17 oppføringer National Women's Hall of Fame (2000)[4] Carl Sagan Award for Public Understanding of Science (2010) TED Prize (2009)[5] Library of Congress Living Legend (2000–)[6][7] Patron’s Medal (2011)[8] Hans Hass Award (2010) Rachel Carson-prisen (2017)[9] Rachel Carson Award (2009)[10][11] Den gylne arks orden (1981) Hubbard-medaljen (2013)[12] Fyrsten av Asturias' pris for enighet (2018)[13] Honorary doctor of the University of Miami (2014)[14] Gold Medal of the Society of Woman Geographers (1990)[15] Women of Discovery - Sea Award (2003) Mendel Medal (2019)[16] Æresdoktor ved Universitetet i Liège (2016)[17] Ken Burns American Heritage Prize (2024)[18] | ||
| Arbeidssted | University of California, Berkeley | ||
| Fagfelt | Oseanografi,[19] joule, marinbiologi[19] | ||
Earle er en del av den globale gruppen Ocean Elders («Havets eldre»), som er dedikert til å beskytte havet og dets dyreliv.[22]
Earle spiser et vegetarisk kosthold.[23] Hun beskriver den kjemiske opphopningen i kjøttetende fisk, 90 % uttømming av bestander av store fisker, og refererer til helsen til havene i sin kostholdsbeslutning. Dessuten beskriver hun sjømatnæringen som «fabrikkskip som støvsuger fisk og alt annet i veien. Det er som å bruke bulldosere for å drepe sangfugler...»[24]
I en diskusjon på Good Food Conference i California, advarte Earle mot forsvinnende fiskebestander, og at mens kystfolks kosthold har bestått av sjømat i århundrer, gir den kommersielle fiskeindustrien ikke lenger mening. Hun oppfordrer til en overgang til plantebaserte dietter som en løsning.[25]
Tidlig liv og utdanning
Earle ble født i 1935 i lokalsamfunnet Gibbstown ved bydistriktet Greenwich i Gloucester County i delstaten New Jersey. Foreldrene var til Alice Freas (Richie) Earle og Lewis Reade Earle. Begge Earles foreldre var entusiastiske friluftsmennesker og støttet datteren i hennes tidlige interesser for naturens verden.[26] Familien flyttet til Dunedin på vestkysten av Florida under Earles barndom.[27][28] Earle tok en høyskoleeksamen ved St. Petersburg Jr. College i Florida (1952), graden Bachelor of Science fra Florida State University (1955), en Master of Science (1956) og en doktorgrad i fykologi (1966) fra Duke University.
Karriere
Earle var forsker ved Harvard Radcliffe Institute (1967–1969) før hun ble forskerstipendiat ved Harvard University (1967–1981). Etter å ha mottatt sin Ph.D. i 1966 tilbrakte Earle et år som stipendiat ved Harvard, og vendte deretter tilbake til Florida som bosatt direktør for det uavhengige forskingsinstituttet Cape Haze Marine Laboratory, etter 1967 hetende Mote Marine Laboratory.[29]
Earle var forsker ved University of California, Berkeley (1969–1981). I 1969 søkte hun om å bli med i Tektite-prosjektet, en installasjon i underkant av 16 meter under havoverflaten utenfor kysten av Jomfruøyene i Det karibiske hav som gjorde det mulig for forskere å leve nedsenket i sitt studieområde i opptil flere uker. Selv om hun hadde logget mer enn 1000 forskningstimer under vann, ble Earle avvist fra programmet. Derimot ble hun det neste året ble valgt ut til å lede det første kvinnelige laget av akvanauter i Tektite II.[30]
Earle var kurator i fysiologi ved California Academy of Sciences (1979–1986). I 1979 foretok hun et åpent havdykk i atmosfærisk dykkerdrakt (JIM-drakt), ikke tilsluttet feste, til havbunnen nær Oahu, en av øyene i Hawaii. Hun satte kvinnenes dybderekord på 381 meter som fortsatt holder til dags dato.[20][31][32] I 1979 begynte hun også som kurator for fysiologi ved California Academy of Sciences, hvor hun tjenestegjorde til 1986.[29]
Fra 1980 til 1984 tjenstgjorde hun i National Advisory Committee on Oceans and Atmosphere («Den nasjonale rådgivningskomiteen for havene og atmosfæren»).
I 1982 grunnla hun og hennes senere ektemann, Graham Hawkes, en ingeniør og designer av undervannsteknologi, firmaet Deep Ocean Engineering, for å designe, betjene, støtte og konsultere om menneskestyrte og robotiserte undervannssystemer.[33] I 1985 designet og bygde Deep Ocean Engineering forskningsubåten Deep Rover, som opererer ned til 1000 meter.[34][35] I 1986 hadde Deep Rover blitt testet og Earle ble med i teamet som gjennomførte trening utenfor Lee Stocking Island på Bahamas.[34]
Earle forlot selskapet i 1990 for å akseptere en utnevnelse som sjefforsker ved National Oceanic and Atmospheric Administration, hvor hun ble værende fram til 1992. Hun var den første kvinnen som hadde den stillingen. I løpet av denne posisjonen, gitt hennes ekspertise på virkningen av oljesøl, ble Earle bedt om å lede flere forskningsreiser under gulfkrigen i 1991 for å fastslå miljøskadene forårsaket av Iraks ødeleggelse av kuwaitiske oljebrønner.[26] (I parentes bemerket deltok det norske forskningsinstituttet NILU – Norsk institutt for luftforskning med personell, utstyr og foretok opplæring i Kuwait under oljebrannene i 1991.[36])
I 1992 grunnla Earle selskapet Deep Ocean Exploration and Research (DOER Marine) for å fremme marin ingeniørkunst ytterligere. Selskapet, som nå drives av Earles datter Elizabeth, designer, bygger og driver utstyr for dyphavsmiljøer.[37]
Fra 1998 til 2002 ledet hun Sustainable Seas Expeditions, et femårig program sponset av National Geographic Society og finansiert av Richard og Rhoda Goldman Fund for å studere United States National Marine Sanctuary, det vil si en sone i amerikansk farvann der havmiljøet nyter spesiell beskyttelse. I løpet av denne tiden var Earle leder for Sustainable Seas Expeditions, styremedlem for Harte Research Institute for studier i Mexicogolfen ved Texas A&M-Corpus Christi, og styreleder av Advisory Council for the Ocean i Google Earth. Hun leverte også undervannsfarkosten DeepWorker 2000 som ble benyttet for å kvantifisere fiskeartene så vel som plassressursene som brukes i Stellwagen Bank National Marine Sanctuary lokalisert ved Massachusetts Bay.[38]
I 2001 mottok Earle National Parks Conservation Associations Robin W. Winks Award for Enhancing Public Understanding of National Parks («Forbedre offentlig forståelse av nasjonalparker»).[39]
Earle grunnla Mission Blue (også kjent som Sylvia Earle Alliance, Deep Search Foundation og Deep Search) i 2009.
I 2009 mottok hun også TED-prisen på en million dollar som gjorde det mulig for henne å fortsette sitt arbeid med å kjempe for havet.[32][40]
På grunn av sin tidligere erfaring med oljeutslippene Exxon Valdez og Mega Borg, ble Earle kalt til konsultasjon under Deepwater Horizon-katastrofen i Mexicogulfen i 2010. I løpet av dette året holdt hun også en 14-minutters tale foran 3500 delegater og FNs ambassadører på Haag International Model United Nations Conference.
I juli 2012 ledet Earle en ekspedisjon til NOAAs Aquarius’ undervannslaboratorium, som ligger utenfor Key Largo, helt i sørspissen av Florida. Ekspedisjonen, med tittelen «Celebrating 50 Years of Living Beneath The Sea», feiret femtiårsjubileet for Jacques Cousteaus Conshelf I-prosjekt og undersøkte korallrev og havets helsetilstand. Mark Patterson ledet ekspedisjonen sammen med Earle. Akvanautteamet deres omfattet også undervannsfilmskaperen D.J. Roller og oseanograf M. Dale Suckers.[41][42]
Earle dukket opp i den daglige tegneseriestripen Lagunen i uken som begynte 17. september 2012, for å diskutere stengingen av Aquarius’ undervannslaboratorium.[43]
I mai 2013 ble Science Laureates of the United States Act of 2013 (H.R. 1891; 113th Congress) introdusert i den amerikanske kongressen. Det var ment som tilsvarighet til poet laureate, en form for «rikspoet». Earle ble omtalt av en kommentator som en mulig nominert til stillingen som Science Laureate, feiret «riksforsker», om loven skulle bestå.[44]
I januar 2018 ga akvariet i Seattle sin første utmerkelse, en Lifetime Achievement Award, til Earle og omdøpte akvariets medalje til hennes ære.[45] Akvariets første bragdmedalje ble tildelt Earle.[46]
Ved siden av arbeidet i Mission Blue, sitter hun også i flere styrer, blant annet Marine Conservation Institute.[47]
Med støtte fra TED lanserte hun Mission Blue, som har som mål å etablere marint verneområder (kalt «Hope Spots») rundt om i verden.[48] Mission Blues visjon er å oppnå 30 % beskyttelse av havet innen 2030, og mer enn to hundre organisasjoner har støttet dem i dette oppdraget til dags dato (2019).[49] Disse støttespillerne spenner fra store, globale selskaper til små, skreddersydde forskerteam.
Med Mission Blue og dets partnere leder Earle ekspedisjoner til ulike «Hope Spots» rundt om i verden.[50] Organisasjonen har fortsatt å vokse med Earles arbeid og hjelp fra teamet hennes. Fra 2020 har Mission Blue skapt 122 «Hope Spots» rundt om i verden.[51] Tidligere ekspedisjoner omfattet Cuba i 2009,[52] Belize i januar 2010,[53] Galápagosøyene i april 2010,[54] Costa Rica og «den sentralamerikanske kuppelen» (en sone med særskilt oseanografiske trekk og marint biologisk mangfold) tidlig i 2014[55] og den sørafrikanske kysten på slutten av 2014.[56] En serie med geografisk informasjon «StoryMaps» er tilgjengelig gjennom ESRIs ArcGIS[57] som illustrerer eksempler på Mission Blues «Hope Spots» rundt om i verden i detalj. I august 2014 ble en eksklusiv dokumentar fra Netflix med tittelen «Mission Blue» utgitt.[58] Den fokuserer på Earles liv og karriere som hennes Mission Blue-kampanje for å skape et globalt nettverk av marint verneområder.[59]
I 2016 dukket Earle opp i novellefilm Plankton Rules the World!, som falt sammen med The SpongeBob Movie: Sponge Out of Water. Featuretten ble vist på Arlington Theatre i Santa Barbara.[43]
I en artikkel i Hakai Magazine i 2019 var Sylvia Earles nyeste «Hope Spots» ved California omtalt,[60] og beskrevet som «områder som er kritiske for havets helse av en rekke årsaker: en overflod eller mangfold av arter, et unikt habitat eller økosystem, eller betydelig kulturell eller økonomisk verdi for et samfunn.» De samme områdene ble også beskrevet som destinasjoner for gruveselskaper på jakt etter undersjøiske edle metaller.[60]
I januar 2020 kunngjorde australske Aurora Expeditions at deres andre skip ville få navnet «The Sylvia Earle» etter marinbiologen.[61]
Earle er en av tilhengerne av 30X30-bevegelsen;[62] en som har som mål å beskytte 30 % av sjøvannet innen 2030, noe som vil være en betydelig økning fra bare 6 % (fra 2021).[63]
Sylvia Earle støtter innføringen av forbrytelsen Ecocide (storskala miljøødeleggelse som involverer omfattende skade på, ødeleggelse eller tap av økosystemer eller habitater) til Den internasjonale straffedomstolen og uttalte «Det er en reell sak som skal fremlegges for å anerkjenne Ecocide i Den internasjonale straffedomstolen sammen med folkemord. Vår eksistens står på spill.»[64]
Publikasjoner
Earle har skrevet mer enn 150 publikasjoner.[29]
- Exploring the Deep Frontier: The Adventure of Man in the Sea. National Geographic Society. 1980. ISBN 0-87044-343-7.
- Earle, Sylvia (1996). Sea Change: A Message of the Oceans. Ballantine Books. ISBN 0-449-91065-2.
- Earle, Sylvia (1999). Dive!: My Adventure in the Deep Frontier. National Geographic Children's Books. ISBN 0-7922-7144-0.
- Earle, Sylvia (1999). Wild Ocean: America's Parks Under the Sea. National Geographic Society. ISBN 0-7922-7471-7.
- Earle, Sylvia (2000). Sea Critters. National Geographic Children's Books. ISBN 0-439-28575-5.
- The Oceans. McGraw-Hill. 2000. ISBN 0-07-138177-5.
- Earle, Sylvia (2001). Hello, Fish!: Visiting the Coral Reef. National Geographic Children's Books. ISBN 0-7922-6697-8.
- Earle, Sylvia (2001). National Geographic Atlas of the Ocean: The Deep Frontier. National Geographic. ISBN 0-7922-6426-6.
- Earle, Sylvia (2003). Jump into Science: Coral Reefs. National Geographic Children's Books. ISBN 0-7922-6953-5.
- Ocean: An Illustrated Atlas (National Geographic Atlas). National Geographic. 2008. ISBN 978-1-4262-0319-0.
- Earle, Sylvia (2009). The World Is Blue: How Our Fate and the Ocean's Are One. National Geographic Books. ISBN 978-1-4262-0541-5.
- Medforfatter (2011). The Protection and Management of the Sargasso Sea: The golden floating rainforest of the Atlantic Ocean. Summary Science and Supporting Evidence Case. Sargasso Sea Alliance.
- Earle, Sylvia (2012). The Sweet Spot in Time. Why the Ocean Matters to Everyone, Everywhere. Virginia Quarterly Review, Fall.
- Earle, Sylvia (2014). Blue Hope: Exploring and Caring for Earth's Magnificent Ocean. National Geographic. ISBN 9781426213953.
Referanser
Eksterne lenker
(en) Sylvia Earle – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Omtale hos National Geographic
- Sylvia Earle Arkivert 25. mars 2021 hos Wayback Machine., Literati.net
- «Get to Know a Frog or a Worm, or a Fish Says Sylvia Earle», SeniorWomenWeb
- Intervju med Sylvia Earle ved Impactmania
- TED Prize Wish: Sylvia Earle's TED Prize wish to protect our oceans (TED2009)
