Teorien om at jorden er hul

I antikken var eksistensen av underjordiske riker en fast komponent i mange religiøse forestillinger som dødsriket i gresk mytologi og Svartalvheim i norrøn mytologi. I indisk mytologi er det underjordiske riket kalt Patala. I tibetansk buddhisme finnes det en underverden kalt Shamballa. i keltisk mytologi er Tuatha Dé Danann et underjordisk folkeferd. I gresk mytologi er Zalmoxis et underjordisk vesen.

Athanasius Kircher var det første som fremsatte en teori om at jorden er hul. Det gjorde han i verket «Mundus subterraneus, quo universae denique naturae divitiae» («Underverdenen med alle sine rikdommer», 1665) der han med utgangspunkt i vulkanutbrudd mener at det foregår noe under overflaten det er verdt å studere nærmere. Gjennom fortellinger fra norske farvann postulerte han at det var en underjordisk forbindelse mellom Norskehavet og Bottenviken.^[1]

Edmond Halley foreslo i 1691 at jorden besto av et hult skall, om lag 800 km tykt, to konsentriske indre skall, og en sentral kjerne med omtrentlig samme diameter som planetene Venus, Mars og Merkur. Disse skallene ville være adskilt av atmosfærelag. Hver skall ville ha sine egne magnetiske poler, og de ville rotere med forskjellig hastighet. Halley foreslo denne modellen for å forklare avvik i kompassavlesninger. Han ville samtidig forklare nordlysobservasjoner som en manifestasjon av en indre lyskilde.^[2]

Ifølge Newtons gravitasjonslov er gravitasjonskraften null inne i et sfærisk skall, uavhengig av dets tykkelse, hvis vi ser bort fra effekten av andre masser inni og utenfor skallet. Newton la fram det såkalte Newtons skallteorem i 1687. Ifølge dette teoremet ville vesener som lever inne i en antatt hul jord ikke oppleve noen tiltrekning mot utsiden, og ville derfor ikke være i stand til å forbli på bakken. De ville befinne seg i en tilstand av nesten fullstendig vektløshet, og bare følt den lille gjenværende tyngdekraften fra jordformens ufullkommenhet, samt tidevannskrefter generert av ytre himmellegemer som månen. Sentrifugalkraften fra jordrotasjonen vil teoretisk trekke dem utover, men effekten ville være neglisjerbar. Halleys teori lar seg derved motbevise.

Til tross for Newtons bidrag, ble Halleys teori gjentatt av John Cleves Symmes Jr. i 1818. Han postulerte at jorden var åpen ved begge polene, ved 78. eller 74. breddegrad, og annonserte etter «hundre modige menn» som kunne være villig til å reise på ekspedisjon for å bekrefte teorien.^[3]

Senere bidrag har vært spekulative.^[4]

Oppmerksomheten omkring teoriene har vært til inspirasjon for en lang rekke av forfattere. Den tidligste var Ludvig Holberg som i 1741 fikk publisert romanen «Nils Klims reise til den underjordiske verden». I fabelform utforsker han ulike samfunnsformer.^[5]

Giacomo Casanova fikk i 1788 publisert en fantastisk og samfunnskritisk roman, «Icosaméron». Søsknene Edvard og Elisabet dukker opp som 25-åringer, etter å ha vært savnet i åtti år. De har falt inn i jordens indre. Der fant de en utopi bebodd av fredelige, flerfargede, hermafroditiske dverger.

I 1820 dukket det opp en roman «Symzonia: A Voyage of Discovery» under pseudonymet «Captain Adam Seaborn». Romanen lå så nær opp til Symmes' idéer at han ble mistenkt for å være verkets forfatter. Sannsynligvis var forfatteren Nathanial Ames.^[6]

Edgar Allan Poe brukte ideen i romanen «The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket» (1838). Han er også inspirert av det i «MS. Found in a Bottle» og «The Unparalleled Adventure of One Hans Pfaall».

Jules Verne brukte ideen om flere kilometer dype store huler (og ikke en faktisk hul verden eller det sanne sentrum av jorden til tross for tittelen) i sin roman fra 1864, «Journey to the Center of the Earth». Denne underjordiske verdenen er opplyst av kjemiske reaksjoner i sin indre atmosfære og er befolket av forhistoriske skapninger.