Underhuset (Storbritannia)
Underhuset, eller House of Commons, er et av de to kamrene i Det britiske parlamentet. Som dens motsats, Overhuset, eller House of Lords, holder det sine møter i Palace of Westminster. Palasset kalles derfor også for Houses of Parliament, eller uformelt bare «Parlamentet» eller «Westminster».[2]
| Underhuset (Storbritannia) | |||
|---|---|---|---|
| engelsk | House of Commons | ||
 | |||
 | |||
| Grunnlagt | 1. januar 1801[1] | ||
| System | parlamentarisme | ||
| Kammer | underhus | ||
| Speaker | Lindsay Hoyle 2019– | ||
| Seter | 650 | ||
| Møtested | Palace of Westminster | ||
| Nettsted | https://www.parliament.uk/business/commons/ | ||
 | |||
Parlamentet ble dannet på grunnlag av Magna Carta, eller «Frihetsbrevet», av 1215, der de ulike samfunnsgruppene ble samlet for å gi sin godkjennelse til nye skatter. Magna Carta var det første dokumentet som skrev ned prinsippet om at kongen og hans regjering ikke var hevet over loven. Den søkte å hindre kongen i å utnytte sin makt, og satte grenser for kongelig autoritet ved å etablere loven som en makt i seg selv.[3] Selve ordet «parlement» kom i bruk på 1300-tallet, og betyr «konsultasjon; formell konferanse, forsamling», avledet fra gammelfransk parlement (1100-tallet), opprinnelig «en tale, tale», fra parler, «å snakke»; skrivemåten ble endret en gang rundt 1400 for å samsvare med middelalderens latinske parlamentum, nåværende engelsk parliament.[4] På norsk har ordet et lignende opphav i betydningen «folkevalgt, lovgivende forsamling».[5]
Ut over på 1300-tallet begynte utsendingene fra lokalsamfunnene å møtes for seg, uten adel og geistlighet. Dette ga opphav til de to avdelingene, Underhuset og Overhuset (adelens hus). I 1707 ble det formelt endret til Overhuset til Storbritannia etter den politiske unionen med Skottland.[6] Den antok tittelen Overhuset til Storbritannia og Irland etter den politiske unionen med Irland på begynnelsen av 1800-tallet. Fra 1800 var «United Kingdom» (Forente kongeriker), forkortet til UK, som ble referert til Det forente kongerike Storbritannia og Irland,[7] og ble i 1922 til Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland etter den irske fristatens uavhengighet. Følgelig antok Underhuset sin nåværende tittel.
Valg til underhuset foregår ved flertallsvalg i enmannskretser i én valgomgang. Storbritannia er delt i 650 valgkretser som hver sender en representant til underhuset. Siden 1969 har alle britiske statsborgere over 18 år hatt stemmerett. Statsministeren har en ubegrenset oppløsningsrett ved at han/hun via monarken kan oppløse underhuset og skrive ut nyvalg når som helst, men det kan aldri gå lengre tid enn rundt 5 år mellom hver gang et valg holdes.
Under parlamentslovene 1911 og 1949 ble Overhusets makt til å avvise lovgivning redusert til å være en forsinkende makt. Overhuset kan utsette en lovgivning, men kan ikke lenger forhindre den. Regjeringen er alene ansvarlig overfor Underhuset, og statsministeren forblir i vervet så lenge de beholder tilliten til et flertall av Underhuset.[8][9]
Underhusets ordstyrere fra 1707
- 1707 – 1801
- 1707–1708 – John Smith
- 1708–1710 – Richard Onslow, 1. baron Onslow
- 1710–1713 – William Bromley
- 1714–1715 – Thomas Hanmer, 4. baronett
- 1715–1727 – Spencer Compton, 1. jarl Wilmington
- 1728–1761 – Arthur Onslow
- 1761–1770 – John Cust
- 1770–1780 – Fletcher Norton, 1. baron Grantley
- 1780–1789 – Charles Wolfran Cornwall
- 1789–1789 – William Wyndham Grenville
- 1789–1801 – Henry Addington, 1. vicomte Sidmouth (Tory)
- 1801 – 1905
- 1801–1802 – John Freeman-Mitford, 1. baron Redesdale (Tory)
- 1802–1817 – Charles Abbot, 1. baron Colchester (Tory)
- 1817–1835 – Charles Manners-Sutton, 1. vicomte Canterbury (Tory)
- 1835–1839 – James Abercromby, 1. baron Dunfermline (Whig)[10]
- 1839–1857 – Charles Shaw-Lefevre, 1. vicomte Eversley (Whig)
- 1857–1872 – Evelyn Denison, 1. vicomte Ossington (Liberal)
- 1872–1884 – Henry Brand, 1. vicomte Hampden (Liberal)
- 1884–1895 – Arthur Peel, 1. vicomte Peel (Liberal)
- 1895–1905 – William Court Gully (Liberal)
- 1905 – 2000
- 1905–1921 – James Lowther (Konservativ)
- 1921–1928 – John Henry Whitley (Koalisjon Liberal)
- 1928–1943 – Edward FitzRoy (Konservativ)
- 1943–1951 – Douglas Clifton Brown (Konservativ)
- 1951–1959 – William Morrison (Konservativ)
- 1959–1965 – Harry Hylton-Foster (Konservativ)
- 1965–1971 – Horace King, bron Maybray-King (Labour)
- 1971–1976 – John Selwyn Brooke Lloyd (Konservativ)
- 1976–1983 – George Thomas (Labour)
- 1983–1992 – Bernard Weatherill (Konservativ)
- 1992–2000 – Betty Boothroyd (Labour)
- 2000 –
- 2000–2009 – Michael Martin (Labour)
- 2009–2019 John Bercow (Konservativ)
- 2019– Lindsay Hoyle (Labour)
Referanser
Litteratur
- May, Erskine (1896): Constitutional History of England since the Accession of George the Third, 11. utg. London: Longmans, Green and Co.
- Mackenzie, K.R. (1950): The English Parliament, Pelican Books.
- Pollard, Albert F. (1926): The Evolution of Parliament, 2. utg. London: Longmans, Green and Co.
- Porritt, Edward, & Porritt, Annie G. (1903): The Unreformed House of Commons: Parliamentary Representation before 1832. Cambridge: Cambridge University Press.
Eksterne lenker
- (en) Offisielt nettsted
- (en) House of Commons of the United Kingdom – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) House of Commons of the United Kingdom – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) «Hansard», Storbritannias offisielle referater fra debatter i Underhuset
- (en) Storbritannias offisielle bokføring av stemmegivning i Underhuset Arkivert 28. mars 2019 hos Wayback Machine.
- (en) Underhusets offisielle tv- og internettkanal med liveoverføringer og arkiverte opptak av forhandlingene
