VM i friidrett 2009 – 200 meter menn

Øvelser ved VM i friidrett 2009
Løpsøvelser
100 m		menn		kvinner
200 m		menn		kvinner
400 m		menn		kvinner
800 m		menn		kvinner
1500 m		menn		kvinner
5000 m		menn		kvinner
10 000 m		menn		kvinner
100 m hekk				kvinner
110 m hekk		menn
400 m hekk		menn		kvinner
3000 m hinder		menn		kvinner
4×100 m stafett		menn		kvinner
4×400 m stafett		menn		kvinner
Landeveisøvelser
Maraton		menn		kvinner
20 km kappgang		menn		kvinner
50 km kappgang		menn
Tekniske øvelser
Lengdehopp		menn		kvinner
Tresteg		menn		kvinner
Høydehopp		menn		kvinner
Stavsprang		menn		kvinner
Kulestøt		menn		kvinner
Diskoskast		menn		kvinner
Spydkast		menn		kvinner
Sleggekast		menn		kvinner
Sammensatte øvelser
Sjukamp				kvinner
Tikamp		menn

Øvelsen 200 meter herrer ved VM i friidrett 2009 ble avholdt på Olympiastadion i Berlin den 18. august og 20. august.

Jaysuma Saidy Ndure var påmeldt på distansen for Norge, men stilte ikke til start fordi han var skadet.^[1]

Forhåndsfavorittene var Tyson Gay og Usain Bolt. Gay kom til konkurransene som regjerende verdensmester, mesterskapsrekordholder, og med årsbeste i verden på 200 m med 19,58 sekunder. Bolt, regjerende olympisk mester og verdensrekordholder hadde årsbeste med 19,59 sekunder. Siste gang de løp mot hverandre på distansen var ved VM 2007 i Osaka, hvor Gay slo Bolt med 0,15 sekunder. Bronsemedaljevinneren i Osaka Wallace Spearmon var ellers den eneste utøver som hadde løp under 20 sekunder i dette året. I tillegg var også den tidligere olympiske mesteren Shawn Crawford påmeldt til konkurransen. Fremadstormende utøvere som Alonso Edward, Steve Mullings og Ramil Gulijev var blant årets raskeste sprintere før mesterskapet.^[2]

Etter å ha fått en lyskeskade da han satte USA-rekord i 100 meterløpet to dager tidligere, trakk Gay seg fra 200 meterløpene, og ga dermed opp kampen om å forsvare verdensmesterstittelen. Det at Dwain Chambers, Churandy Martina og Jaysuma Saidy Ndure også trakk seg reduserte kvaliteten på feltet.Det var ingen overraskelser blant dem som ikke kom videre fra forsøksheatene, hvor Crawford, Mullings, Robert Hering, og Martial Mbandjock hadde de raskeste tidene,^[3] og Mullings hadde den raskeste tiden i kvartfinalene, der alle favorittene gikk videre.^[4] I den andre dagen av konkurransen, klarte ikke tyskernes nummer en Hering å komme videre. Bolt og Spearmon vant de to semifinalene, mens den tredje raskestet, 19 år gamle Alonso Edward, viste medaljevinnende form.^[5]

I finalen var Usain Bolt en klar favoritt. Han hadde satt verdensrekord med 9,58 sekunder på 100 meteren fire dager tidligere. Etter å ha hatt den raskeste reaksjonstiden i løpet, kom Bolt først ut av svingen og utvidet ledelsen sin på oppløpssiden og slo sin tidligere rekord på 19,30 sekunder satt ved olympiaden med 0,11 sekunder for så å ta gullmedaljen og sette verdenskord.^[6] Crawford, som var andre mann i svingen, ble forbiløpt av Edward og Spearmon og kom på fjerdeplass. Edward forbedret sin personlige rekord mye ved å sette søramerikansk rekord med 19,81, mens Spearmon kom på tredjeplass med 19,85 sekunder.^[7]

Selv om det ikke ble noe av duellen mellom Gay og Bolt, ble Bolts verdensrekord på 19,19 sekunder et av høydepunktene ved mesterskapene. Kvaliteten på resultatene ved øvelsen generelt var også høy: Edward hadde forbedret seg fra 20,62 til 19,81 sekunder i løpet av ett år, ved å ha slått rekorden for raskeste 19 åring på 200 m (tidligere holdt av Bolt). Også ved at Crawford løp på 19.89 sekunder, var dette det første 200 m løpet I historien med 4 utøvere under 19,9 sekunder. Bolts seiersmargin på 0,62 sekund på Edward var den største i verdensmesterskapene historie. Han fikk en bonus på $ 100 000 for prestasjonen, som var 0,13 sekunder raskere enn Michael Johnsons tidligere verdensrekord, en rekord som hadde blitt ansett som en av de beste i friidrettshistorien.^[7][8]