Valgmannskollegiet i USA
Valgmannskollegiet i USA (engelsk: United States Electoral College) er det valgkollegium som i henhold til USAs grunnlov dannes hvert fjerde år for å velge USAs president og visepresident. Under presidentvalget velger USAs borgere til sammen 538 valgmenn, som igjen velger president og visepresident. Antall valgmenn samsvarer med det totale antallet medlemmer av Kongressen pluss tre fra District of Columbia.[1][2]
Valg av valgmenn
Hvert politisk parti nominerer valgmenn i hver enkelt delstat. Disse velges ved presidentvalget, som holdes tirsdag etter første mandag i november. I de fleste delstater står ikke valgmennene oppført på listen til presidentvalget, bare navnet på kandidatene til president og visepresident.[3][4][5]
Etter valget utsteder myndighetene i den enkelte delstat et dokument («Certificate of Ascertainment») med navnet på de valgmenn som skal delta for delstaten, ved valget av president. Valgmennene utsteder i sin tur et dokument («Certificate of Vote») der de viser hvem de stemmer på.[3]
Grunnloven har ingen bestemmelse som krever at valgmennene stemmer i samsvar med valgresultatet i delstaten. Enkelte delstater pålegger imidlertid valgmennene å stemme i samsvar med valgresultatet. I andre tilfeller vil valgmennene ha avgitt en forsikring til det partiet som har valgt dem, om å stemme på partiets kandidat.[3]
Forfatterne av USAs grunnlov var opptatt av å gi delstatene innflytelse over valget. Direkte valg kunne gi grunnlag for korrupsjon og gi for stort spillerom for demagoger. I praksis ble imidlertid valgmannskollegiet raskt en formalitet.[6]
Den amerikanske grunnloven åpner imidlertid for at delstatsmyndighetene kan utpeke valgmennene på egen hånd, - dersom gjennomføringen av valget kan klassifiseres som mislykket.[7]
Inntil midten av 1880-årene, var det delstatsforsamlingene som valgte valgmennene. Valgmennene velges i dag ved direkte valg.[5]
Fordeling av valgmenn i delstatene
Valgmannskollegiet består av 538 medlemmer, en for hver senator og medlem av Representantenes Hus, i tillegg til tre valgmenn fra District of Columbia. Hver delstat har stemmerett i samsvar med statens representasjon i Kongressen, og hver stat kan bestemme hvordan den vil velge sine egne valgmenn.[8][9] Ifølge den amerikanske grunnloven kan ikke føderale tjenestemenn og -kvinner, valgte eller oppnevnte, være valgmenn.[5]
Fordelingen av valgmenn i valgmannskollegiet fastsettes på bakgrunn av folketellinger. Folketellingen i 2010 avgjorde fordelingen av valgmenn ved valgene i 2012, 2016 og 2020.
Alle delstatene, med få unntak, har siden 1880-årene fulgt prinsippet «vinneren tar alt».[10] Det betyr at presidentkandidaten som får flest stemmer i en stat, også vinner alle delstatens valgmenn. Unntakene er Maine og Nebraska, som bruker en «kongress-distrikt-metode». Det innebærer at det velges en valgmann for hvert valgdistrikt til kongressen ved vanlig flertallsvalg, mens de to gjenstående valgmennene vinnes på vanlig flertallsvalg som i de øvrige statene.[11]
| Delstat | antall valgmenn 2020 | Demokratene 2020 | Republikanerne 2020 |
|---|---|---|---|
| Maine | 4[13] | 3 | 1 |
| Nebraska | 5[14] | 1 | 4 |
Valgmennenes forpliktelser
Valgmennene har avlagt ed og er lovpålagt å stemme i tråd med resultatet fra hans eller hennes delstat. Likevel har det vært enkelte tilfeller av «troløse valgmenn» som har stemt mot sin ed.[15][16]
Valget av president og visepresident
Det tolvte grunnlovstillegget krever at hver valgmann skal avgi én stemme for president og én stemme for visepresident.[17][18] Valgmennene samles i sine respektive delstatshovedsteder mandagen etter andre onsdag i desember og foretar valget.[19]
Den presidentkandidaten (og, tilsvarende, visepresidentkandidat) som oppnår faktisk flertall i valgmannskollegiet (med 538 medlemmer minst 270), er dermed valgt til embetet. Det tolvte grunnlovstillegget beskriver også hva som skal gjøres hvis valgmannskollegiet ikke klarer å velge en president eller visepresident. Hvis ingen kandidat for president oppnår flertall, vil Representantenes hus velge presidenten. Da kan de kun velge mellom de tre mestvinnende kandidatene, og hver delstats delegasjon (i stedet for hver representant) har én stemme. Hvis ingen av kandidatene får flertall for visepresident, vil USAs senat velge visepresidenten, med én stemme per senator.[20][21] For dette valget kan det kun velges mellom de to mestvinnende. Fem ganger, senest ved presidentvalget 2016, har systemet med valgmannskollegiet medført at den valgte presidenten ikke var den som hadde et flertall i folket, sett under ett.[22]
Historie
Under Philadelphia Convention i 1787 var flertallet enig i at Kongressen skulle velge presidenten.[23][24] En komité foreslo imidlertid at valget skulle utføres av en gruppe personer utnevnt av delstatene. Delstatenes representasjon skulle i antall tilsvare det delstatene hadde representanter til Kongressen. Hver delstat fikk bestemme valgreglene. Møtet godkjente komiteens forslag om valgmannskollegium med mindre justeringer den 6. september 1787.[25][26]
Komitémedlemmet Morris begrunnet endringen i faren for «intriger» hvis presidenten ble valgt av en liten gruppe menn som møttes jevnlig. Han var også bekymret for presidentens uavhengighet hvis han ble valgt av kongressen.[27] Noen delegater, blant dem James Wilson og James Madison, foretrakk direktevalg av den utøvende makten. Madison erkjente at et direktevalg ville være ideelt, men at det ville være vanskelig å få konsensus for forslaget, gitt utbredelsen av slaveri i sørstatene:
Det var en vanskelighet av en alvorlig karakter til stede for et direkte valg av folket. Retten til å avgi stemme var langt mer utbredt i de nordlige enn de sørlige delstatene; og de sistnevnte kunne ikke ha noen innflytelse på valget på vegne av negre. Endringen til bruk av valgmenn unngikk dette problemet og virket i det hele tatt å være utsatt for færrest innsigelser.
«There was one difficulty however of a serious nature attending an immediate choice by the people. The right of suffrage was much more diffusive in the Northern than the Southern States; and the latter could have no influence in the election on the score of Negroes. The substitution of electors obviated this difficulty and seemed on the whole to be liable to the fewest objections».[28]
James Madison argumenterte i Federalist Papers med at grunnloven var en blanding av føderalistisk og forholdstallsvalgbasert styresett. Kongressen skulle ha to kamre, det delstatsbaserte senatet og det forholdstallsvalgbaserte Representantenes hus. I mellomtiden ville presidenten bli valgt av en blanding av de to modellene.[29]
Alexander Hamilton hevdet at valgmannskollegiet utelukket en partidrevet lovgivende forsamling. Han ville heller ikke ha et permanent organ som kunne bli påvirket av utenlandske interesser før hvert valg.[30] Hamilton mente videre at valget skulle finne sted i alle delstater, slik at korrupsjon i en delstat ikke kunne besudle «folkets store organ» gjennom valg. Avgjørelsen skulle tas av et flertall av valgmannskollegiet, da majoritetsregelen var avgjørende for et republikansk styresett. Hamilton argumenterte med at valgmenn som møttes i delstatshovedstedene kunne ha informasjon som ikke var tilgjengelig for befolkningen for øvrig. Avgjørelsen kunne dessuten bli tatt uten «tumulter og forstyrrelse».[30]
Dersom valgmannskollegiet ikke kom frem til en avgjørende majoritetsbeslutning, skulle Representantenes hus velge presidenten og senatet skulle velge visepresidenten fra de øverste fem kandidatene.[30]
USAs grunnlov viser til «valgmenn», men har intet ord for selve forsamlingen, for eksempel «valgmannskollegiet». Først tidlig på 1800-tallet kom begrepet «valgmannskollegiet» i vanlig bruk, som en samlebetegnelse for valgmenn som var valgt for å stemme på president og visepresident. Uttrykket er først skrevet inn i lovbøkene i 1845 og begrepet finnes i dag i 3 U.S.C. § 4, i seksjonsoverskriften og i teksten som «kollegiet av valgmenn».[31]