Venstre

«Venstre har til formål å samle personer med et sosialt liberalt grunnsyn til innsats for fred og internasjonalt samarbeid, og for sosial, kulturell og økonomisk fremgang i vårt land og i verden som helhet, samt gjennom opplysning å øke forståelsen og interessen for samfunnsspørsmål og å virke for å få Venstrefolk valgt inn i landets representative organer.»

Venstres fire hovedsaker er skole, miljø, småbedrifter og velferd, og partiet beskriver hovedsakene sine slik.^[16]

1. Sats på kunnskap: Det viktigste for en god skole er gode lærere. Da får vi en skole som satser på kunnskap og gir like muligheter til alle barn.
2. Ta grønne valg: Venstre vil ta Norge i en ny, miljøvennlig retning. Vi vil satse på kollektivtransport og ny teknologi. Lofoten, Vesterålen og Senja må vernes.
3. Skap verdier: Venstre vil ha en moderne næringspolitikk. Vi vil legge til rette for et næringsliv som skaper nye verdier og grønn vekst.
4. Vis varme: De fleste har det godt i Norge. Men vi måles etter hvordan vi tar vare på de svakeste. Venstre vil ha et krafttak for å redusere antallet fattige barn.

Partiet har profilert seg som et miljøparti siden begynnelsen av 1930-årene og regnes i dag som det mest progressive miljøpartiet på borgerlig side.^{[trenger referanse]} Partiet mener at Norge må gå over fra rød til grønn skatt, det skal lønne seg å velge miljøvennlig. Venstre står for en offensiv satsing på kollektivtransporten, noe partiet har fått gjennom i Oslo, hvor tilbudet har økt og prisen satt ned. Partiet hadde samferdselsministeren fra 2001 til 2005, da regjeringen satte i gang flere dobbeltspor for jernbane og Bybanen i Bergen.

Venstre profilerer seg også som småbedriftspartiet, og særlig tidligere partileder Lars Sponheim gjorde selvstendig næringsdrivende og de mindre bedriftene til en sentral del av partiets politikk.

Partiet har også kunnskaps- og skolepolitikk som en av sine hovedsaker. Venstre var en sentral i utviklingen av enhetsskolen (senere fellesskolen). Venstre jobber for å prioritere etter- og videreutdanning for lærere, og det ønsker en oppmyking i privatskoleloven.

Venstre har en del standpunkter som skiller seg ut fra resten av det politiske Norge innen personvern, rusomsorg og teknologi. Venstre er sterk motstander av EU-direktiv 2006/24/EF (Datalagringsdirektivet). Partiet var blant annet det første som gikk inn for fri fildeling. Venstre mener også at sterkt tyngede rusmiddelavhengige bør få heroin på resept.^[17]

Venstres leder er Guri Melby, opprinnelig fra Orkdal. Nestledere er Sveinung Rotevatn og Abid Raja. Ledertrioen valgt under landsmøtet 26. september 2020, og Melby etterfulgte Trine Skei Grande som hadde ledet partiet siden 2010.^[18][19] Generalsekretær er Fredrik O. Carstens, mens Thomas Tangen er partiets kommunikasjonssjef.^[20][21]

Partiets høyeste organ er landsmøtet, som samles hvert år på vårparten, med representanter fra fylkeslagene og sideorganisasjonene. Under landsmøtet ligger landsstyret, som består av sentralstyret, en representant fra hvert fylke, representanter fra sideorganisasjonene og seks medlemmer valgt direkte av landsmøtet. Landsstyret møtes 5–6 ganger i året. Sentralstyret ligger igjen under landsstyret og består av leder, nestledere, fire styremedlemmer (samtlige valgt av landsmøtet), ett medlem fra Unge Venstre, og ett medlem fra Norges Venstrekvinnelag.

Partiet er i stortingsperioden 2021–2025 representert med åtte representanter på Stortinget, det samme antallet som det foregående Stortinget. Parlamentarisk leder er Guri Melby, med Sveinung Rotevatn som parlamentarisk nestleder.^[22]

Venstre har sideorganisasjonene Unge Venstre, Liberale Studenter og Norges Venstrekvinnelag. I tillegg driver det et eget studie- og opplysningsforbund.

Partiet er medlem av Den liberale internasjonale og Alliance of Liberals and Democrats for Europe Party (ALDE Party).

Venstre trådte 17. januar 2018 inn i Erna Solbergs regjering, der partiet hadde følgende fire statsråder:

• Kultur- og likestillingsminister Abid Raja fra Akershus
• Kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby fra Trøndelag
• Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn fra Sogn og Fjordane
• Næringsminister Iselin Nybø fra Rogaland

Venstre har åtte stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025:^[23]

Etter kommunestyrevalget 2011 hadde partiet seks ordførere og 32 varaordførere. I perioden 2015–2019 hadde Venstre ordføreren i Bø, Eid, Fjaler, Granvin, Hurdal, Vanylven og Vestre Slidre kommuner, totalt 7 ordførere. I perioden 2019–2023 hadde Venstre to ordførere, i Stad og Vanylven. Etter kommunevalget i 2023 fikk Venstre én ordfører, i Oppdal.

Resymé

Ved stortingsvalget 1885, året etter grunnleggelsen, fikk Venstre 63,4 prosent av stemmene; partiet var frem til første verdenskrig Norges største parti og satt i regjering mye av tiden. Opprinnelig utgjorde Venstre hele den parlamentariske venstresiden i norsk politikk, men med fremveksten av Arbeiderpartiet plasserte Venstre seg til høyre for dette. Fra etableringen hadde Venstre et nært forhold til Norsk Kvinnesaksforening^[24] som ble grunnlagt samme år, og partiet var sentralt i å innføre stemmerett for kvinner i samarbeid med kvinnesaksbevegelsen. Høyrefløyen i Venstre brøt ut i 1909 og dannet Frisinnede Venstre. I løpet av 1900-tallet, og spesielt i etterkrigstiden, mistet Venstre gradvis mye av oppslutningen og falt helt ut av Stortinget i 1985. Venstre var ute av Stortinget 1989–1993, da Lars Sponheim ble valgt inn som eneste Venstre-representant. Partiet var med i Kjell Magne Bondeviks første og andre regjering. Fra 2005 var partiet ikke med i regjeringen, og Sponheim gikk av som partileder i 2009 etter svakt valgresultat. Partiet har fra 1993 igjen vært representert på Stortinget og har deltatt i flere regjeringer.

Samling og stiftelse

Den såkalte Reformforeningen på Stortinget 1859–1860, under ledelse av Johan Sverdrup og Ole Gabriel Ueland, regnes ofte som Venstres opphav. Den var en organisert, om enn kortlivet, gruppe opposisjonelle på Stortinget, som tok til orde for Norges likestilling i unionen med Sverige, samt en rekke demokratiske reformer.

Historien om Venstres fremvekst i 1860- og 1870-årene er historien om den voksende opposisjonen på Stortinget, og i folket, mot regjeringens konservative politikk. Det meste av den politiske makten i Norge på den tiden lå hos de høyere embetsmennene. Regjeringen gikk ut fra denne gruppen, og allierte seg etter hvert tett med kongen for å holde på makten. De viktigste sakene som samlet opposisjonen, var derfor av to typer. For det første var det kampen for demokratiet, der de viktigste sakene var utvidelse av stemmeretten, legdommere i rettsvesenet, økt statlig og særlig lokalt selvstyre, og fremfor alt kampen for å gi Stortinget – altså borgerne – kontroll over regjeringen og dermed også kongemakten, altså parlamentarisme. Parlamentarismen ble gradvis innført fra 1884.^[25] For det andre var mange opptatt av kulturelle spørsmål, slik som kampen for et eget norsk skriftspråk og en allmenn offentlig grunnskole for alle. De som var mot alt dette, fant etter hvert sammen i det som senere skulle bli partiet Høyre. Venstre oppsto derfor av mange forskjellige grupper, alt fra bedehusfolk på Vestlandet, avholdsfolk og målfolk, til radikale, urbane intellektuelle. Dette gjorde at partiet fra begynnelsen favnet bredt.

Selv om det har ført til sterke spenninger innad i Venstre, og flere ganger til og med splittelse, har denne arven sikret at partiet, som det eneste partiet i Norge, har stått uavhengig av særinteresser. Mannen som klarte å forene alle disse kreftene til et parti, var Johan Sverdrup. Hans lederskap gjorde det mulig å skape et fast opposisjonsparti. I 1884 måtte kongen bøye av, etter at den konservative regjeringen var stilt for riksrett, og dømt. Parlamentarismen ble innført, og Sverdrup dannet Venstres første regjering. Venstres første fylkeslag, Akershus Venstre, ble stiftet på Strømmen 30. april 1880, men Venstre som landsdekkende parti ble først samlet og stiftet 28. januar 1884. Det sier mye om Sverdrups popularitet at Venstre i 1885 kunne gå til valg på «tillit til Johan Sverdrup» – og vinne et stort flertall, hele 84 av 114 mandater. Regjeringen satt til 1889, og fikk gjennomført flere store reformer som ga grunnlaget for utviklingen av det norske samfunnet i årene fremover, for eksempel likestilling mellom bokmål og nynorsk, allmenn offentlig grunnskole, juryordningen, hemmelige valg og stemmerettsutvidelse.

I 1890-årene og frem til 1905 vekslet Venstre og Høyre på å inneha regjeringsmakten. Venstres flaggsaker var først og fremst oppløsing av unionen med Sverige og innføring av allmenn stemmerett. Venstre satt med regjeringsmakten alene 1891–1893 og 1898–1903. Statsministre var Johannes Steen og Otto Blehr. Mesteparten av tiden hadde Venstre rent flertall på Stortinget, og fra 1897 til 1903 til og med over 2/3 flertall. Takket være dette grunnlovsflertallet kunne Venstre oppfylle løftet sitt og innførte allmenn stemmerett for menn til valget i 1900. Noen kvinner fikk også stemmerett, men allmenn stemmerett for kvinner fikk Venstre først innført i 1913. Velferdsstaten fikk også sin spede begynnelse i denne perioden, med opprettelse av visse sosiale ytelser og arbeidervernlovgivning.

Kvinnesak

Venstre spilte fra begynnelsen en stor rolle som pådriver for flere progressive saker, ikke minst kvinnesaken, som på 1800-tallet særlig fokuserte på kvinners rett til høyere utdanning og stemmerett. Norsk Kvinnesaksforening (NKF) ble stiftet samme år som partiet Venstre etter initiativ fra venstrepolitikere som Hagbart Berner, Gina Krog og Cecilie Thoresen, og organisasjonen var i lang tid allment oppfattet som et «underbruk» av Venstre.^[24] Blant stifterne av NKF var med ett unntak alle partiformennene og statsministrene fra Venstre frem til 1908/1909 og andre prominente venstrepolitikere. Venstre hadde fortsatt i 1950- og 1960-årene et nært samarbeid med NKF, og mange av de sentrale lederne i NKF var også politikere for Venstre, som Margarete Bonnevie, Dakky Kiær og Eva Kolstad, som senere ble Venstres første kvinnelige partileder. Venstre og NKF samarbeidet i 1950-årene om å avskaffe samskatten, som gjorde at det ikke lønte seg for gifte kvinner å være yrkesaktive.^[26] NKF fikk gradvis en mer tverrpolitisk profil i løpet av 1960- og 1970-årene.

1972: Splittelse

Tidlig i syttiårene ble de interne uenighetene i Venstre omkring forholdet til EEC tydeligere. I 1972 var dette en av de viktigste årsakene til at Venstre ble splittet på landsmøtet på Røros. Landsmøtet ønsket å binde stortingsrepresentantene til et nei-standpunkt, hvilket medførte at ja-fløyen brøt ut og dannet Det Liberale Folkepartiet. Som en følge av statsminister Brattelis «kabinettsspørsmål til velgerne» ved folkeavstemningen om EF, kom Lars Korvald-regjeringen i stand. Dermed satt Venstre igjen i regjering, selv om store deler av stortingsgruppen hadde meldt overgang til Det Liberale Folkepartiet. Venstre hadde fem statsråder i Korvald-regjeringen, som satt frem til stortingsvalget 1973.

I dette stortingsvalget mistet Venstre to tredjedeler av stemmene sammenliknet med valget i 1969, og sto igjen med bare to av tretten stortingsrepresentanter partiet hadde hatt. Samlet fikk Venstre og DLF 6,9 % av stemmene i 1973. Hans Hammond Rossbach ble innvalgt fra Møre og Romsdal, og tidligere handelsminister Hallvard Eika fra Telemark ble valgt inn på fellesliste med Senterpartiet. Eva Kolstad ble i 1974 valgt som Venstres leder, og ble med dette Norges første kvinnelige partileder for et stortingsparti. To år senere ble Hans Hammond Rossbach valgt til leder. Rossbach ble gjenvalgt til Stortinget i 1977, mens Odd Einar Dørum ble valgt inn på Sør-Trøndelagsbenken. Etter valget i 1981 fikk Rossbach selskap av Mons Espelid fra Hordaland.

Etter å ha gått inn for borgerlige samarbeidsregjeringer i hele etterkrigstiden, åpnet Venstre før valget i 1985 for første gang for muligheten av å støtte en Arbeiderparti-regjering. Dette valget ble det første der Venstre mistet sin representasjon på Stortinget.

Venstre og Det Liberale Folkepartiet ble gjenforent i 1988. Til valget i 1989 gikk Venstre, under ledelse av Arne Fjørtoft, igjen til valg med en borgerlig samlingsregjering som mål. Til tross for svært gode meningsmålinger i starten av valgkampen, fordunstet oppslutningen i løpet av fellesferien, og i argumentasjon fra andre partier om «bortkastede stemmer». Også i 1989 endte partiet uten stortingsrepresentanter.

1993: Gjenreising

Ved valget i 1993 ble Lars Sponheim valgt som Venstres eneste stortingsrepresentant, og Sponheim ble i 1996 valgt til partileder etter Odd Einar Dørum. Ved valget i 1997 gikk Venstre, sammen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet til valg med en sentrumsregjering som mål. Ved valget fikk Venstre 4,5 % av stemmene, og ble det minste partiet i en mindretallsregjering med KrF og Senterpartiet, der Venstre fikk statsrådene for Miljøverndepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Samferdselsdepartementet. I 2000 møtte regjeringen hard motstand i Stortinget i gasskraftsaken. Venstre gjorde det klart at det ikke kunne sitte i en regjering som åpnet for gasskraftverk uten rensing, og saken endte i et kabinettsspørsmål som førte til regjeringens avgang.^{[trenger referanse]} Saken gir assosiasjoner til Thorbjörn Fälldin og Centerpartiets sterke motstand mot kjernekraftverk, som førte til at Thorbjörn Fälldins første regjering falt i 1978.^{[trenger referanse]}

Ved valget i 2001 gikk Venstre tilbake til 3,9 % og falt dermed på ny under sperregrensen, men fikk likevel to stortingsrepresentanter, og deltok nå i Bondeviks andre regjering, med tre statsråder. Venstre fikk nå eierskap av en helt spesiell rekord:^{[trenger referanse]} De fikk flere statsråder enn stortingsrepresentanter. Stortingsvalget i 2005 ble det beste valget for Venstre siden 1969 med 5,9 % oppslutning, og partiet fikk ti stortingsrepresentanter. På tross av Venstres fremgang falt regjeringen, og Venstre havnet i opposisjon. Ved kommunestyrevalget 2007 opprettholdt partiet 2005-resultatet, og fikk 5,9 % oppslutning. Venstre og FrP har et turbulent forhold^{[bør utdypes]}, og før valget i 2009 valgte Sponheim og Venstre å nekte å støtte eller delta i en regjering der FrP var med. De borgerlige fikk gjennom hele valgkampen problemer med å svare for seg ved spørsmål om hvordan en borgerlig regjering ville se ut. Venstre tapte mest på beskyldningene om kaos på borgerlig side, og ved stortingsvalget 2009 fikk Venstre 3,9 % oppslutning, og partiet falt på ny under sperregrensen, og fikk kun to representanter. Som følge av det dårlige valgresultatet meddelte Sponheim at han gikk av som leder av partiet.

2009–: Ny kurs

Rett etter stortingsvalget høsten 2009 begynte en formidabel medlemsvekst.^[27] I løpet av de nærmeste dagene økte Venstre medlemstallet med 1 700, som var en økning på ca. 20 %. Venstres landsmøte valgte i 2010 Trine Skei Grande som ny leder. Grande var parlamentarisk leder fra 2009. Mediene tvilte på at hun ville klare å reise Venstre igjen, men hun viste ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011, hvor Venstre gjorde sitt beste valg siden 1971 med en oppslutning på 6,3 %, at hun var klar for den jobben. Landsmøtet i 2012 valgte å snu fra politikken de hadde hatt før valget i 2009, og si at om det ble borgerlig flertall etter valget i 2013, ville Venstre gå i samtaler med alle de borgerlige partiene. Trine Skei Grande sa at Venstre helst ville ha en regjering bestående av Venstre, Høyre og KrF, men at Venstre var villig til å støtte en regjering hvor FrP var med. Det var derimot usannsynlig at Venstre ville sitte i regjering med FrP. Ved valget 2013 oppnådde Venstre 5,2 % av stemmene, og gikk dermed noe tilbake fra valget 2011, men hadde fremgang fra valget i 2009, og kom dermed over sperregrensa. Dette resultatet var partiets beste siden 2005.^[28][29][30] Ved kommunestyrevalget 2011 fikk Venstre 6,3 % av stemmene.^[31]

Venstre fikk 4,4 prosent av stemmene ved stortingsvalget 2017 og hadde dermed åtte representanter på Stortinget i perioden 2017–2021.^[32] Etter å ha vært støtteparti for Erna Solbergs regjering i stortingsperioden 2013–2017 gikk Venstre fra 17. januar 2018 inn i regjeringen, med tre statsrådsposter. I regjeringsforhandlingene fikk Venstre gjennomslag for blant annet å innføre forbud mot pelsdyroppdrett og for tredeling av foreldrepermisjonen.^[33] Den 24. januar 2020 gikk Fremskrittspartiet ut av regjeringen, og Venstre fikk sin fjerde statsråd. Da stortingsperioden 2017–2021 utløp i oktober hadde Venstre følgende fire statsråder: kulturminister Abid Raja, kunnskapsminister Guri Melby, miljøvernminister Sveinung Rotevatn og næringsminister Iselin Nybø.

På landsmøtet 26. september 2020 ble Guri Melby valgt til ny leder.^[18] I stortingsvalget 2021 gikk Venstre frem, som det eneste av partiene som var eller hadde vært med i regjeringen Solberg. Venstre fikk 4,6 % av stemmene og kom for tredje valg på rad over sperregrensen. Erna Solberg varslet regjeringens avgang etter at valget ga rødgrønt flertall på Stortinget.^[34]

Ledere

Parlamentariske ledere

Generalsekretærer

Statsministre fra Venstre

• Johan Sverdrup 1884–1889
• Johannes Steen 1891–1893 og 1898–1902
• Otto Blehr 1902–1903 og 1921–1923
• Christian Michelsen 1905–1907
• Jørgen Løvland 1907–1908
• Gunnar Knudsen 1908–1910 og 1913–1920
• Johan Ludwig Mowinckel 1924–1926, 1928–1931 og 1933–1935

Venstres deltagelse i regjeringer

• Johan Sverdrups regjering (V) (26. juni 1884–13. juli 1889)
• Johannes Steens første regjering (V) (6. mars 1891–2. mai 1893)
• Francis Hagerups første regjering (V, H, MV) (14. oktober 1895–17. februar 1898)
• Johannes Steens andre regjering (V) (17. februar 1898–21. april 1902)
• Otto Albert Blehrs første regjering (V) (21. april 1902–22. oktober 1903)
• Francis Hagerups andre regjering (V, H, Saml.) (22. oktober 1903–11. mars 1905)
• Christian Michelsens regjering (V, H, MV, Saml.) (11. mars 1905–23. oktober 1907)
• Jørgen Løvlands regjering (V, MV, Uavh.) (23. oktober 1907–19. mars 1908)
• Gunnar Knudsens første regjering (V) (19. mars 1908–2. februar 1910)
• Gunnar Knudsens andre regjering (V) (31. januar 1913–21. juni 1920)
• Otto Albert Blehrs andre regjering (V) (22. juni 1921–6. mars 1923)
• Johan Ludwig Mowinckels første regjering (V) (25. juli 1924–5. mars 1926)
• Johan Ludwig Mowinckels andre regjering (V) (15. februar 1928–12. mai 1931)
• Johan Ludwig Mowinckels tredje regjering (V) (3. mars 1933–20. mars 1935)
• Johan Nygaardsvolds regjering (V, Ap, H, Bp) (22. april 1940–24. juni 1945) (Fra 19. september 1941 også Hjemmefronten)
• Einar Gerhardsens første regjering (V, Ap, H, Bp, NKP, Hjemmefronten) (25. juni 1945–4. november 1945)
• John Lyngs regjering (V, H, KrF, Sp) (28. august–25. september 1963)
• Per Bortens regjering (V, H, KrF, Sp) (12. oktober 1965–17. mars 1971)
• Lars Korvalds regjering (V, KrF, Sp) (18. oktober 1972–16. oktober 1973)
• Kjell Magne Bondeviks første regjering (V, KrF, Sp) (17. oktober 1997–17. mars 2000)
• Kjell Magne Bondeviks andre regjering (V, H, KrF) (19. oktober 2001–17. oktober 2005)
• Erna Solbergs regjering (V, H, FrP) (17. januar 2018–22. januar 2019), (V, H, KrF, FrP) (22. januar 2019–24. januar 2020), (V, H, KrF) (24. januar 2020–14. oktober 2021)

Representanter som er uthevet med fet skrift, markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.

• (no) Offisielt nettsted
• Mate-URL
• (en) Venstre – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Venstre på Instagram
• (no) Venstre på Flickr
• (no) Unge Venstre