Sandsnipe
Verktøy
Handlinger
Generelt
Skriv ut / eksporter
På andre prosjekter
Sandsnipe | |||
---|---|---|---|
Nomenklatur | |||
Calidris pusilla (Linnaeus, 1758) | |||
Populærnavn | |||
sandsnipe | |||
Klassifikasjon | |||
Rike | Dyr | ||
Rekke | Ryggstrengdyr | ||
Underrekke | Virveldyr | ||
Klasse | Fugler | ||
Orden | vade-, måke- og alkefugler | ||
Familie | Snipefamilien | ||
Slekt | Calidris | ||
Økologi | |||
Habitat: | hekker på tundra | ||
Utbredelse: | hekker sør i Canada og Alaska, trekker til sørlige USA |
Sandsnipe (Calidris pusilla) er en liten nordamerikansk monotypisk vadefugl i snipefamilien.
Sandsnipa blir cirka 13–15 cm lang, og veier rundt 30 gram. Den er mer grålig og mindre rødbrun enn dvergsnipe og pygmesnipe, og har tykkere nebbspiss enn begge artene, men merk at enkelte har litt lengre nebb med svak nedadbøyd spiss. Beina er mørke med antydning til svømmehud mellom. Adulte individ kan ofte sammenlignes med beringsnipe, men har mer diffust bryststrekning, og noe lengre håndsvingsfjærprojeksjon. Voksne individer er også mer grålige uten hvit "V" på oversiden, og skulderfjærene har svart sentra. ungfugler sammenlignes ofte med dvergsnipe, men er mindre skarpt tegnet. Merk deg at unge Sandsniper kan ha noe mørkere skulderfjær, ha svak lys "V" på ryggen og være ganske rødlig i fargen. Ungfugler skilles også ved at de som regel har mørkere øredekkere og tøyle enn unge dvergsniper. Lokkelyden et kort, surrende "tjrryp".
I hekketiden lager hannen flere groper i sanden, og hunnen velger ett av disse til å legge eggene sine i. Hunnen utbygger reiret med kvister. Sandsnipa legger 4 egg, og begge kjønn deltar i rugingen før hunnen forlater hannen og ungene ca. 10 dager etter klekking. Ungene fôrer seg selv etter dette.
Sandsnipa er en trekkefugl som flyr i flokker på opp til et tusentalls fugler. De lander for vinteren ved gjørmebanker i de sørlige statene av USA. Steder som Bay of Fundy og Delaware Bay er viktige overvintringsplasser for sandsniper.
Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Piersma & Bonan (2019),[1] som i hovedsak følger studien av Gibson & Baker (2012)[2] og klassifiseringen til Banks (2012)[3].