Alain de Benoist

Alain de Benoist ble født i Saint-Symphorien (i dag en del av Tours, Indre-et-Loire) og studerte på Sorbonne. Han studerte jus, filosofi, sosiologi, og religionshistorie.

Benoist er redaktør av to tidsskrifter: Nouvelle Ecole («Ny skole») siden 1968 og Krisis («Krise») siden 1988. Han har også skrevet i antropologiske Mankind Quarterly, nyhedenske Tyr, paleokonservative Chronicles, og i ulike aviser som blant annet Le Figaro. Det venstreorienterte tidsskriftet Telos har også utgitt en del av hans tekster, noe som førte til protester fra en deler bladets styre. Benoist har en omfattende forfatterskap med mer enn 50 bøker, blant annet On Being a Pagan (2005) og Vu de droite: Anthologie critique des idées contemporaines (1977) som Académie française ga pris til. Bensoit har siden 2000-tallet arbeidet med «raserealister» og i 2013 holdt han tale ved National Policy Institute, en rasistisk-ideologisk gruppe tilknyttet hvit overherredømme og nasjonalisme.^[18]

Hans inspirasjonskilder er blant annet Antonio Gramsci,^[19] Ernst Jünger, Jean Baudrillard, Georges Dumézil, José Ortega y Gasset, Vilfredo Pareto, Guy Debord, og Konrad Lorenz.^[20]

Fra å være nær fransk-algeriske bevegelser i begynnelsen av sin skribentkarriere i 1970, forflyttet han seg til å angripe globalisering, masseinnvandring og liberalisme for å være livsfarlig for Europas eksistens. Hans ideologi er mer opptatt på negativisme og hva han misliker framfor å skissere positive idealer på hvordan mennesker kan leve sammen.

Han er imot den amerikanske tanken om en «smeltedigel», en metafor for at et homogent samfunn utvikler seg fra ingredienser ved at folk fra ulike kulturer og religioner bidrar til et felles multietnisk samfunn. Benoist har i stedet gjort seg til talsmann for adskilte folk og kulturer, og utviklet begrepet «etnopluralisme» hvor etniske kulturer og nasjoner må leve og utvikle seg adskilt fra hverandre.^[21] Han har en utopisk forestilling om at Europa kan og må tilbake til sine førkristne røtter for tusen år tilbake som et alternativ til både kommunisme og kapitalisme.^[13]

Benoist misliker USA og hva landet står for: «Heller å bære hjelmen til en soldat i den røde hær», skrev han i 1982, «framfor å leve på en diett av hamburgere i Brooklyn.»^[22] I 1991 kritiserte han europeiske tilhengere av den første Gulfkrigen som «kollaboratører av den amerikanske orden».^[23]

Han har motsatt seg arabisk innvandring til Frankrike samtidig som han støtter å knytte forbindelser med islamsk kultur.^[16] Benoist motsetter seg også kristendommen under ulike negative begrunnelser. I stedet fremmer han ulike hedenske trosforestillinger som tilsynelatende alternativ.

Benoist hevder at han er motstander av rasisme og vold. I stedet bygger han «en tankeskole, ikke en politisk bevegelse.»^[24] Han hevder at selv er verken på høyre- eller venstresiden. Han hevder at han støtter en multikultur, men ikke innvandring, og har uttalt at han håper på en fri debatt og større folkelig deltagelse i demokratiet, men er samtidig kritisk til moderne demokrati.^[25]

Som en av de fremste ideologiske talsmennene for det nye høyre i Frankrike har han uttalt: «Vi er en teoretisk og kulturell bevegelse... den er akseptert i Frankrike som en del av det kulturpolitiske landskapet... Det er gjennom at det nye høyre har tatt opp bestemte emner som bestemte debatter i det hele tatt har skjedd. Jeg tenker eksempelvis på diskusjoner om den indoeuropeiske arven i Europa, den konservative revolusjonen i Tyskland, om polyteisme og monoteisme, eller om IQ — arv eller miljø (hvilket er delvis en temmelig falsk dikotomi), deltagerdemokrati, føderalisme og kommunitære ideer, kritikk av markedsideologien, og så videre. Ja, vi var innblandet i alle disse spørsmål.»^[26]

Hans kritikere, som blant annet Thomas Sheehan, argumenterer for at Benoist har utviklet en ny forklaring på fascisme.^[17] Roger Griffin argumenterer, ved å benytte en idealistisk definisjon av fascisme som inkluderer «populistiske ultranasjonalisme» og «palingenesis» (heroisk gjenfødsel), at det nye høyre og Benoist trekker på slike fascistiske ideologer som Armin Mohler og Julius Evola på en slik måte at Benoist kan hevde å ha et «metapolitisk» standpunkt, men har uansett rester av fascistiske ideologiske elementer.^[27]

Benoists kritikere hevder også at hans synspunkter vekker minner om nazistenes forsøk på å erstatte kristendommen med sin egen hedendom.^[28] Blant annet har historikeren Walter Laqueur og journalisten Martin A. Lee identifisert det nye høyre som en ny eller pyntet tapping av nyfascismen eller en høyreekstrem ideologi med betydelig tankegods i fascismen.^[29][30]

Blant Benoists bøker oversatt til engelsk finnes:

• On Being a Pagan (Ultra 2004)
• The Problem of Democracy (Arktos 2011)
• Beyond Human Rights (Arktos 2011)

• Griffin, Roger, red. (1995): Fascism, s. 346–348.
• Lee. Martin A. (1997): The Beast Reawakens, s. 208–213.
• Rees, Philip, red. (1990): Biographical Dictionary of the Extreme Right Since 1890, s. 29–30.
• Marcus, Jonathan (1995): The National Front and French Politics, New York: New York University Press, s. 22–4, 151.
• O'Meara, Michael (2004): New Culture, New Right Anti-liberalism In Postmodern Europe, ISBN 978-1-4107-6461-4
• Sunić, Tomislav (1990): Against Democracy and Equality: The European New Right, New York: Peter Lang,. ISBN 0-8204-1294-5

• (fr) Offisielt nettsted
• (en) Alain de Benoist – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Alain de Benoist på Internet Movie Database
• (en) The Alain De Benoist Collection^{[død lenke]}
• (en) Tre intervjuer med Alain de Benoist^{[død lenke]}