Atlanterhavspakten
Atlanterhavspakten (fullt navn: Traktat for det nordatlantiske området)[1], også A-pakten, er en traktat, signert 4. april 1949 i Washington D.C., som opprettet Den nordatlantiske traktats organisasjon (NATO).
| Atlanterhavspakten | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Type | Traktat | ||
| Vedtatt | 1949 | ||
| Formål | NATO | ||
| Målform | tsjekkisk | ||
| Omhandler | NATO | ||
Tolv vestlige lands representanter signerte traktaten i 1949. Bakgrunnen var frykt for Sovjetunionens økende maktposisjon i Europa, spesielt etter kommunistenes maktovertakelse i Tsjekkoslovakia i 1948. Kjernen i traktaten er artikkel V, som fastslår at et angrep på ett medlemsland er et angrep på hele alliansen.
Senere har ytterligere 19 land tiltrådt traktaten.
Traktatparter
Norge
Norge var blant de opprinnelig tolv landene som signerte traktaten i 1949.
Ved St. prp. nr. 40 (1949) lagt frem 22. mars 1949, ba Regjeringen om Stortingets samtykke (jf. Grunnloven § 26 annet ledd) til å inngå en traktat for det nord-atlantiske område (Atlanterhavspakten).[2]
Spesialkomiteen for særlige utenrikspolitiske spørsmål og beredskapssaker innstilte i Innst. S. nr. 61 (1949), avgitt 26. mars 1949, på at Norge skulle slutte seg til Atlanterhavspakten.[3] Stortinget ga sitt samtykke til ratifikasjon 30. mars 1949 med stemmetallene 130 representanter for, 13 mot.[4]
Norge ratifiserte traktaten ved kgl.res. av 12. mai 1949.[5]
Nordmannen Jens Stoltenberg har siden 2014 vært generalsekretær i NATO.