Den transsibirske jernbanen

Russlands langvarige lengsel etter en havn ved Stillehavet kunne realiseres i 1860, da byen Vladivostok ble grunnlagt. I 1880 hadde byen vokst til en stor havneby, og savnet etter gode transportveier mellom det europeiske Russland og dets østlige provinser ble snart et betydelig problem. Å reise med hest og vogn langs strekningen tok minst et halvt år. Jernbanen reduserte tiden til en måned (i dag en uke). Byggingen av Den transsibirske jernbane ble innledet i 1891 og ble overvåket av Sergej Witte, daværende finansminister.

I likhet med arbeidet på den første transkontinentale jernbane i USA, begynte de russiske ingeniørene i hver sin ende og arbeidet inn mot midten. Fra Vladivostok gikk jernbanen nordover langs elven Ussuris østre strand, og videre til elven Amur. Denne delen kalles Ussurijernbanen.

I 1890 ble det bygd en bro over elven Ural, og den nye jernbanen gikk inn i Asia. Broen over elven Ob ble bygget i 1898, og den lille byen Novonikolajevsk, som ble grunnlagt i 1883, ble forandret til et stort sibirsk sentrum, Novosibirsk. I 1898 nådde det første toget Irkutsk ved Bajkalsjøens strand. Jernbanen fortsatte østover, over elvene Chilka og Amur, og nådde snart Khabarovsk. Linjen Vladivostok-Khabarovsk var ferdig i 1897.

Straffearbeidere fra blant annet Sakhalin ble kalt inn sammen med russiske soldater for å arbeide med byggingen av jernbanen. Et av de største hindrene var Bajkalsjøen. Linjen sluttet ved begge ender av sjøen, og en spesiell isbryterferje ble kjøpt fra England for å koble sammen jernbanen. På vinteren ble det brukt hest og slede for å transportere passasjerer og gods fra den ene siden av sjøen til den andre, fram til jernbanesporet rundt Bajkalsjøen var ferdig. Da linjen nådde elven Amur ved den kinesiske grensen i 1916, fantes det ubrutt jernbane mellom Petrograd og Vladivostok. Elektrifisering av linjen ble påbegynt i 1929, et arbeid som ble avsluttet i 2002.

Byggingen foregikk både fra Moskva og fra Vladivostok, og den ble åpnet i mange etapper. I 1898 var banen ferdig fra Moskva til Irkutsk ved Bajkalsjøen, hvoretter ble den forlenget til Khabarovsk, hvor den ble knyttet til banen som var bygget fra Vladivostok. I 1916 ble hele banen offisielt åpnet, og da var det en sammenhengende linje fra Petrograd (det daværende navn på St. Petersburg) til Vladivostok.^[2]

I år 2010 fraktet Den transsibirske jernbane om lag 20 000 containere per år til Europa, hvorav 8 300 containere var fra Japan. Dette er et relativt lite tall, da Japan totalt sett sender 360 000 containere til Europa hvert år. I 2005 skulle omfanget egentlig ha økt til 100 000 containere, og skulle ha tilfredsstilt et passasjer- og godsbehov på 120 tog per dag. Dette krever at store deler av jernbanen bygges ut til dobbeltspor, slik at flaskehalser unngås. Mengden av containere har økt etter 2010, men økningen har vært på en ny forbindelse gjennom Kasakhstan.^[4]

En oppgradering av banens infrastruktur, blant annet dobbeltspor, ble påbegynt i 2013, og er forventet ferdig i 2020.^[5]

Den transsibirske jernbane er Russlands viktigste trafikkforbindelse, og rundt 30 prosent av landets eksport går på denne linjen. Den er populær blant turister, men brukes også mye av russere for å ferdes gjennom landet.

• 
  Bashkirisk sporvokter, ca. 1910 Foto: S.M. Prokudin-Gorski
• 
  Lokomotiv mellom Perm og Jekaterinburg, ca. 1910 Foto: S.M. Prokudin-Gorski
• 
  Metallbru i Sibir, ca. 1910 Foto: S.M. Prokudin-Gorski
• 
  Simskaja stasjon ved Samara, ca. 1910 Foto: Sergej Prokudin-Gorskij
• 
  9288 kilometer- merket
• 
  Vestsiden av Khilok stasjon, i Tsjita oblast. Foto fra 1903
• 
  Jernbanestasjon i Atsjinsk, 1899
• 
  Vladivostok stasjon
• 
  Den transsibirske jernbanen rundt 1897

• Bajkalbanen
• Den kinesiske østjernbanen

• (en) Trans-Siberian railway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Транссибирская магистраль – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• The Trans-Siberian Railway: Web Encyclopedia