Eurovision Song Contest 1957

Konkurransen ble holdt i Vest-Tyskland mens Sveits vant året før.^[1] Sedvanen med at fjorårets vinner påtar seg arrangementet, var ikke etablert på dette tidspunktet. I stedet var det meningen at arrangementet skulle gå på rundgang mellom landene, men ettersom stadig flere land meldte seg på konkurransen, ble en slik ordning upraktisk. Vinnerlandet Sveits ble tilbudt arrangementet, men takket nei etter å ha arrangert i 1956.^[1][2] I stedet påtok tyske Hessischer Rundfunk (HR) seg arrangørjobben og la sendingen til Hessischer Rundfunks radiokonsertsal i Frankfurt am Main. Finalen ble avholdt søndag 3. mars, den tidligste datoen i konkurransens historie.

Programleder var den da 21 år gamle tyske skuespilleren Anaïd Iplicjian.

Dette året ble det innført flere regler og ordninger som fortsatt er gjeldende den dag i dag. Hvert land fikk fra nå av bare delta med ett bidrag hver – i 1956 hadde hvert av de syv deltakerlandene stilt med to sanger.

Inspirert av den britiske sangkonkurransen Festival of British Popular Songs innførte EBU nå en offentlig og transparent avstemning.^[2] Hvert land hadde en jury bestående av ti medlemmer, der det enkelte jurymedlem ga ett poeng til sangen vedkommende likte best. I motsetning til året før kunne ikke jurymedlemmene stemme på bidraget fra sitt eget land.^[2] Denne praksisen gjelder fortsatt i konkurrasen.

Resultatet fra stemmegivningen ble offentliggjort ved at programlederen kalte opp juryene i tur og orden over telefon. En juryleder leste deretter opp sitt lands stemmer på direkten, og poengene ble fortløpende ført opp på en manuell poengtavle.^[2]

Reglene antydet at hvert lands bidragene ikke burde overskride tre minutter.^[2] Til tross for dette var det stort sprik i lengden på de forskjellige landenes bidrag. Ytterpunktene var det italienske og britiske bidraget: Det italienske bidraget varte 5 minutter og 9 sekunder, Storbritannias i 1 minutt og 52 sekunder. Italia ble ikke diskvalifisert, til tross for sterke protester.^[1][2]

Ti land deltok i konkurransen: I tillegg til de syv landene som deltok i 1956, sluttet Danmark, Storbritannia og Østerrike seg til konkurransen for første gang.

Norden debuterer

Danmark var det første av de nordiske landene til å delta i konkurransen. Og Birthe Wilke og Gustav Winckler sang Danmark inn til en tredjeplass med «Skibet skal sejle i nat». Sangen er en kjærlighetsballade, hvor sangerne skilles før én av dem foretar en sjøreise på skipet som nevnes i teksten.^[2] Sangen ble særlig kjent for kysset som duoen utveksler på slutten av fremførelsen – det lengste scenekysset i konkurransens historie.^[1][3] Kysset ble ekstra langt fordi en scenearbeider glemte å signalisere til duoen at de skulle slutte.^[4]

Deltakere

Oversikt over bidrag, artist, låtskrivere, tekstens språk og oversettelse på norsk. Tabellen er sortert i alfabetisk rekkefølge etter deltakerland.^[5][6]

Land	Kringkaster	Sang	Komponist	Tekstforfatter	Språk	Norsk oversettelse
Belgia	NIR	«Straatdeuntje»	Harry Frekin	Eric Franssen	Nederlandsk	Gatemelodi
Danmark	Statsradiofonien	«Skibet skal sejle i nat»	Erik Fiehn	Poul Sørensen	Dansk	Skipet skal seile i natt
Frankrike	RTF	«La belle amour»	Guy Lafarge	Francis Carco	Fransk	Den vakre kjærligheten
Italia	Rai	«Corde della mia chitarra»	Mario Ruccione	Giuseppe Fiorelli	Italiensk	Strenger på min gitar
Luxembourg	CLT	«Amours mortes (tant de peine)»	Jean-Pierre Kemmer	Jacques Taber	Fransk	Døde elskere (så mye smerte)
Nederland	NTS	«Net als toen»	Guus Jansen	Willy van Hemert	Nederlandsk	Akkurat som den gang
Storbritannia	BBC	«All»	Reynell Wreford	Alan Stranks	Engelsk	Alt
Sveits	SRG SSR	«L'enfant que j'étais»	Géo Voumard	Émile Gardaz	Fransk	Barnet som jeg var
Tyskland	HR for ARD	«Telefon, Telefon»	Friedrich Meyer	Ralph Maria Siegel	Tysk	Telefon, telefon
Østerrike	ORF	«Wohin, kleines Pony?»	Kurt Svab	Kurt Svab, Hans Werner	Tysk	Hvor, lille ponni?

Tilbakevendende artister

Artist	Land	Deltok	Merknader
Lys Assia	Sveits	1956	Sang begge deltakerlåtene til Sveits: «Das alte Karussell» og «Refrain», og vant med sistnevnte.
Corry Brokken	Nederland		Sang «Voorgoed voorbij», den ene av Nederlands to deltakerlåter.

Finalen ble overført i svart-hvitt direkte fra Hessischer Rundfunks radiokonsertsal søndag 3. mars 1957 klokken 21.00–22.09 sentraleuropeisk tid.^[7] Svært få europeere hadde fjernysn på denne tiden, og sendingen var i stor grad lagt opp som en radiosending uten mye staffasje og dekor. Det var rundt 400 publikummere i salen.^[2]

Sendingen startet med bilder av orkesteret, Hessischer Rundfunks store danseorkester, under ledelse av Willy Berking.^[8] Orkesteret var plassert på venstre scenekant, sett fra salen. Deretter panorerte kameraet til midten av scenen, der det for anledningen var bygget en stor trapp. Til høyre for trappen var det en liten scene der artistene opptrådte. Bak artistene var en lyreformet liten scenevegg som hadde ulike bakgrunnsbilder etter temaet til sangen som ble fremført. For eksempel var det et bilde av brostein under Belgias bidrag, «Straatdeuntje» (gatemelodi).^[8]

Programleder Anaïd Iplicjian kom ned trappen og holdt deretter en kort introduksjon på tysk.^[8] Deretter startet gjennomgangen av de ti bidragene. Rekkefølgen var blitt avgjort ved loddtrekning dagen før.^[8] Belgia åpnet, mens fjorårsvinner Sveits og Lys Assia avsluttet.

Avstemningen

Etter at alle land hadde fremført bidragene sine, startet avstemningen umiddelbart. På den ene siden av scenen var det satt opp et stort europakart med de ti deltakerlandene markert. Hver hovedstad var merket med en lampe som blinket når det aktuelle landet ble kalt opp for å avgi stemmer.^[8] Mens programleder Iplicjian forklarte hvordan avstemningen skulle gjennomføres, kunne seerne og lytterne se og høre scenearbeidere som febrilsk rigget til et telefonbord foran kartet. Deretter satte programlederen og assistenten, bare omtalt som «Fru Damm», seg ned og kalte opp juryene i motsatt rekkefølge av deltakerrekkefølgen.^[8]

Avstemningen var preget av dårlig og svak lyd samt flere tekniske forstyrrelser. Flere av landene, blant andre Italia, Nederland og Sveits, avga stemmene sine på tysk. Andre land avga poeng på fransk eller engelsk. Fra 1958 måtte alle stemmer avleveres på enten engelsk eller fransk.

Nederland tok ledelsen fra starten av etter å ha fått 7 stemmer fra Sveits. Deretter fulgte flere høye stemmer fra de to neste juryene Danmark og Frankrike. Da tre av ti juryer hadde stemt, ledet Nederland med 14 stemmer, mot Tysklands 6. Nederland fikk stemmer fra alle land og avsluttet med 31 stemmer, nesten dobbelt så mange som andreplassen Frankrike med 17 stemmer.^[9]

Deretter kom HRs direktør Eberhard Beckmann på scenen og overrakte medaljer til vinnerartisten Corry Brokken og låtskriverne Guus Jansen og Willy van Hemert. Deretter fremførte Brokken «Net als toen» om igjen, akkompagnert av Sem Nijveen på fiolin. Dolf van der Linden dirigerte orkesteret for Nederland.

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.^[9] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr.	Land	Artist	Sang	Plass	Poeng
01	Belgia	Bobbejaan Schoepen	«Straatdeuntje»	8	5
02	Luxembourg	Danièle Dupré	«Amours mortes (tant de peine)»	4	8
03	Storbritannia	Patricia Bredin	«All»	7	6
04	Italia	Nunzio Gallo	«Corde della mia chitarra»	6	7
05	Østerrike	Bob Martin	«Wohin, kleines Pony?»	10	3
06	Nederland	Corry Brokken	«Net als toen»	1	31
07	Tyskland	Margot Hielscher	«Telefon, Telefon»	4	8
08	Frankrike	Paule Desjardins	«La belle amour»	2	17
09	Danmark	Birthe Wilke og Gustav Winckler	«Skibet skal sejle i nat»	3	10
10	Sveits	Lys Assia	«L'enfant que j'étais»	8	5

Tavlen er ordnet i samme rekkefølge som landene stemte i.^[10]

Deltakerland	Poenggivende land										Sum	Plass
Belgia	1	2		2							5	8
Luxembourg						3	4	1			8	4
Storbritannia	2				1	1			1	1	6	7
Italia		1			2			2	1	1	7	6
Østerrike					1			2			3	10
Nederland	7	3	4	1		6	1	1	3	5	31	1
Tyskland			6				1			1	8	4
Frankrike		2		6	1			2	4	2	17	2
Danmark					5		3	2			10	3
Sveits		2		1			1		1		5	8

Mens Willy Berking var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.^[11]

Land	Dirigent
Belgia	Willy Berking
Luxembourg	Willy Berking
Storbritannia	Eric Robinson
Italia	Armando Trovajoli
Østerrike	Carl de Groof
Nederland	Dolf van der Linden
Tyskland	Willy Berking
Frankrike	Paul Durand
Danmark	Kai Mortensen
Sveits	Willy Berking

Poengopplesere

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.

Kommentatorer og kringkastere

Alle deltakerlandene overførte finalen direkte og de fleste hadde egne kommentatorer. Under er en oversikt over kjente kommentatorer under Eurovision Song Contest 1957.^[14]

Land	Kringkaster	Kanal	Kommentator	Kilde
Belgia	INR	INR	Janine Lambotte	[15]
	NIR	NIR TV	Nic Bal
Danmark	Statsradiofonien	Statsradiofonien Fjernsyn	Svend Pedersen	[16]
		Program 2
Frankrike	RTF	RTF Télévision	Robert Beauvais	[17]
		Paris-Inter	Ukjent	[18]
Italia	Rai	Programma Nazionale	Bianca Maria Piccinino	[19][20]
		Secondo Programma
Luxembourg	CLT	Télé-Luxembourg	Brukte Frankrikes kommentator	[21]
Nederland	NTS	NTS	Piet te Nuyl Jr.	[22]
Storbritannia	BBC	BBC Television Service	Berkeley Smith	[23][24]
Sveits	SRG SSR	SRG	Ukjent	[17]
		TSR TV	Robert Beauvais	[17]
		Radio Beromünster	Ukjent	[18]
		Radio Sottens	Ukjent
		Radio Monte Ceneri	Ukjent
Østerrike	ORF	ORF	Ingen kommentator	[25]

Kommentatorer og overføringer i ikke-deltakende land

Sendingen kunne også overføres av ikke-deltakende EBU-medlemmer, og både Monaco og Sverige overførte sendingen.

Land	Kringkaster	Kanal	Kommentator	Kilde
Monaco	Radio Monte-Carlo		Ukjent	[18]
Sverige	SR	Sveriges Radio TV	Nils Linnman	[26]

• Offisielt nettsted
• (en) Eurovision Song Contest 1957 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons